Det praktiseres i Norge så vel som i India. Med eller uten et religiøst formål. Og med et vell av ulike teknikker. Meditasjon har blitt utført i flere tusen år og opptrer i alle de store religionene.
Men hva er egentlig meditasjon? Hvilken rolle spiller det i ulike kulturer? Og hvordan praktiseres det i ulike deler av verden? Det er blant spørsmålene Halvor Eifring, professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske spåk, har forsket på.
– Det finnes svært mange ulike former for meditasjon. Historisk har meditasjonspraksisene vært langt mer mangfoldige enn de vi kjenner til i dag. Acem, zen og mindfulness er bare toppen av isberget, sier han.
Tre bøker om meditasjonens tradisjoner
I løpet av tre år har Eifring vært redaktør for tre bøker om meditasjon. Den første boken som kom i 2012 er utgitt på kinesisk og handler om øst-asiatiske meditasjonsteknikker. Bok nummer to tar for seg meditasjon i jødedommen, kristendommen og islam. Den tredje boken er nettopp kommet ut og handler om meditasjonspraksiser i hinduismen, buddhismen og taoismen.
Professor Halvor Eifring har selv praktisert Acem-meditasjon daglig siden han var 16. (Fotograf: Annica Thomsson)
– Felles for alle prosjektene er at meditasjonstradisjoner i ulike kulturer og religioner ses under ett. Ved å samle tekster om ulike tradisjoner i én bok, får vi et bredere perspektiv og en mer helhetlig forståelse av hva meditasjon er og hvordan det praktiseres, sier Eifring.
Vestlig og asiatisk meditasjon
Grovt sett kan man gjøre et skille mellom en vestlig og en asiatisk meditasjonstradisjon, sier Eifring.
– Mens den vestlige formen for meditasjon tradisjonelt har vært innholdsbasert, er det i Asia også en mye større utbredelse av mer tekniske meditasjonsformer, sier han.
Et typisk eksempel på en innholdsbasert meditasjonsform er resitasjon av bønneord eller hellig skrift. Det kan også være visualisering av konkrete episoder eller hendelser, slik som en fortelling fra hellige skrifter, Kristi død eller egen død.
– Slike meditasjonspraksiser er blitt brukt både i både kristendom, jødedom og islam, sier Eifring.
I de asiatiske tradisjonene finnes lignende former for meditasjon. Men disse vektlegger gjerne en teknisk tradisjon i tillegg, forteller Eifring.
– Også den tekniske tradisjonen kan bygge på enten resitasjon eller visualisering. Men i denne formen for meditasjon vil man typisk heller resitere lyder uten innhold eller visualisere slikt som geometriske figurer, sier Eifring.
En teknisk meditasjon kan også være mer kroppslig og ha fokus på pusteteknikker og bevegelser, slik som i for eksempel yoga. Den kan også bestå i bestemte måter å bruke oppmerksomheten på, for eksempel ved å inkludere og akseptere alle inntrykk.
Eifring mener noe av grunnen til forskjellen på asiatisk og vestlig meditasjon, er at de vestlige religionene i langt større grad vektlegger et personlig forhold til Gud.
– I de asiatiske religionene er ikke det personlige forholdet like viktig. Det religiøse speiler seg ikke bare i forholdet den enkelte har til guden eller gudene, det er en del av et større hele. Dermed kan det også ha oppstått en større frihet i hvordan de religiøse praksisene skal gjennomføres, sier han.
Sterkt knyttet til religion
Det er ingen som helt vet når meditasjon oppsto for første gang. Men i indiske kilder trer meditasjon for alvor frem fra rundt år 600 f. Kr. Både i Vesten og i Kina beskrives meditasjon noen hundre år senere, forteller Eifring.
Eifring er redaktør for tre bøker om meditasjon.
– Tradisjonelt har meditasjon vært sterkt knyttet til religion. I dag praktiseres det også uten et religiøst formål. Men selve ordet meditasjon kommer faktisk fra kristendommen, sier han.
Meditasjon har imidlertid vært kontroversielt i mange vestlige religioner. Særlig har teknisk meditasjon blitt sett ned på, forteller Eifring.
– Pave Johannes Paul II gjorde for eksempel sitt syn klart da han uttalte at meditasjon handler om å kommunisere med Gud, ikke om teknikker, sier han.
Det er likevel klare innslag av meditasjon i flere av de vestlige religionene.
– I katolisismen finnes det en rekke meditative tradisjoner. Det samme gjelder for jødedommen. Innen enkelte retninger, slik som for eksempel Kabbala, har dette vært veldig fremtredende, sier Eifring.
Også i islam er meditasjon utbredt, ikke minst i sufismen, forteller Eifring. I protestantismen, derimot, har meditasjon en lite fremtredende plass.
– Begrepet meditasjon ble imidlertid brukt av Martin Luther. Men han brukte det først og fremst om en form for tenkning, sier Eifring.
Innen asiatiske religioner som buddhisme, taoisme og hinduisme, har meditasjon tradisjonelt stått sterkere enn i vestlige religioner.
– I buddhismen er jo meditasjon noe av selve symbolet på religionen – Buddha fremstilles nesten alltid i meditasjonspositur, sier Eifring.
Asiatisk meditasjon på fremmarsj
Siden 1960-tallet har den vestlige meditasjonspraksisen endret seg drastisk, forteller Eifring. Meditasjonspraksisen har blitt trukket ut av sin opprinnelige religiøse kontekst – dermed er den også blitt mindre innholdsbasert.
– Vi ser at det blir mer og mer vanlig med en meditasjonspraksis som fokuserer på mentale teknikker, altså en mer asiatisk inspirert form for meditasjon, forteller Eifring.
Samtidig er meditasjon blitt mer utbredt i Vesten.
– At det å meditere ikke nødvendigvis er knyttet til en religion, har nok gjort det enklere for mange å praktisere meditasjon, sier han.