Vi forsker på: Religionshistorie
Religionshistorie betegner dels det vitenskapelige studiet av religion, dels religion i seg selv som universelt fenomen i menneskehetens historie. Det systematiske studiet av religion har sine røtter i den greske antikken, der en rekke filosofer forsøkte å forstå religion, spesielt mytene, som allmennmenneskelige fenomener. En universell religionshistorisk vitenskap oppstod først på 1700-tallet, og ble utviklet til et selvstendig akademisk fag, atskilt fra teologi, i annen halvdel av 1800-tallet. I Vesten foregikk det fra da av en dramatisk utvidelse av kjennskapen til de store verdensreligioners historie og lære, hovedsakelig gjennom filologisk arbeid med disse religionenes tekster.
Religionshistorie ser på religion som et historisk og kulturelt fenomen. Formålet med religionshistorisk forskning er å bidra til forståelsen av og kunnskap om hva religion betyr både på individ- og samfunnsnivå.
Det foregår for tiden store og til dels dramatiske endringer på den religiøse arena, som fundamentalisme og nyreligiøsitet, og når det gjelder religionspolitikk - religionslovgiving, religiøse frivillige organisasjoner - er det stort behov for religionshistorisk kunnskap.
Forskningsprosjekter
- Hognestad på Høvik
- Hva er fundamentalisme?
- I Buddhas grenseland
- Nye retninger i islamsk tenkning og praksis
- Ortodoks på norsk: universalisme og nasjonalisme i Den ortodokse kirken i Norge
- Religionsvitenskap i spenningsfeltet mellom rasjonalisme og romantikk
- Religiøse begreper og endring i sørasisatiske religioner fra 1800
- Religiøs tro og praksis i den dansk-norske helstat 1500-1814
- Revitalisering av buddhismen i Mongolia etter 1990
- Rituale eller lov? Tanker om buddhistisk klosterdisiplin - Vinaya
- Utviklingstrender i koptisk visuell kultur
- Voldelig religion