Fra forsiden til den franske "Elye de Saint-Gille", som er utgangspunktet for den norske sagautgaven. (Bibliothèque nationale de France).
Ulike gjengivelser av samme saga betydde ikke at oversetterne i middelalderen gjorde en dårlig jobb. Frihet til å tolke og tilføre nytt var en selvfølge.
– Publikum forventet og aksepterte at oversetterne tilpasset og omskrev.
Det sier sagaforsker Stefka Georgieva Eriksen ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO. Hun har tatt et dypdykk ned i riddersagaen Elíss saga.
Dette er en norsk middelalderfortelling om den kristne helten Elís og hans muslimske utkårede, Rosamund.
Vanlig å skape noe nytt
Med en fransk, en norsk og en islandsk versjon av sagaen i hende, fant sagaforskeren tre svært ulike litterære verk - både med hensyn til vinkling, illustrasjon og tenkte mottakere.
- Da Elíss saga ok Rósamundar ble gjenskapt på norrønt fra det franske originalverket Elye de Saint-Gille i omkring 1270, gjorde de norske skriverne mer enn bare å oversette, sier Stefka Georgieva Eriksen.
- De tilpasset også historien til det norske samfunnet, sier hun.
- Fellesnevneren for de tre tekstene jeg har sett på er at de er skrevet i en hermeneutisk tradisjon. Det betyr at man fortolket den eksisterende teksten, og produserte noe nytt.
Sagaforskeren forteller at mens den franske versjonen handler om korstog, konger og politikk, handler den norske versjonen om heltens personlige reise, vennskap og kjærlighet.
- Selv i den islandske teksten, som i likhet med den norske er skrevet på norrønt, er det store forskjeller fra den norske både i rytme og retorikk.
- Disse tilpasningene var veldig bevisste, sier Eriksen.
Hun tilbakeviser dermed forskere som mener at de ulike tolkningene er et tegn på dårlige kunnskaper hos oversetterne.
- I dag ser vi ofte på oversetting og kopiering av tekster som en nøyaktig vitenskap. I middelalderen var det forventet at du skulle forbedre og tilpasse til landets skrifttradisjon og kultur, sier Eriksen.
Islandsk lykke og fransk politikk
Sagaforsker Stefka Georgieva Eriksen har gjenomført den første spesialstudien av den norske riddersagaen om den kristne helten Elis og Rosamund, hans muslimske utkårede. (Foto: Annica Thomsson)
Elíss saga er et eventyr som handler om korstogene. De kristne tar over nytt land og kristner folket. Fortellingen er fylt av kamper. Men et av poengene er også at den kristne ridderen blir reddet av den muslimske prinsessen.
- De forelsker seg – hun blir kristen, og de lever lykkelig i alle sine dager. I den islandske versjonen vel og merke, sier Eriksen.
- I den franske versjonen får de ikke hverandre til slutt, mens i den norske versjonen, sies det ikke noe om de gifter seg eller ei, legger hun til.
I det franske manuskriptet er hovedfokuset imidlertid politikk. Det er kanskje ikke så rart, ifølge forskeren.
- Manuskriptet ble skrevet for et publikum som helt reelt deltok i korstogene. Ut fra manuskriptets flotte utseende, kan man se for seg at verket ble leste på et hoff for et publikum som kunne relatere til hendelsene, sier hun.
- Dette manuskriptet inneholder også totalt fire tekster som alle er politisk-didaktiske tekster med samme problemstilling og budskap.
Norsk etikk
I den norske oversettelsen, derimot, står personlige etiske problemstillinger og moralske dilemma høyt på agendaen. Hvordan handler man i gitte situasjoner, hvordan skal kjærligheten mellom kristen og ikke-kristen takles? Det er konflikter mellom far og sønn, og mellom ridder og hans venn. Og det er en forelskelse i gjære.
- Etikk var et sentralt tema i litteraturen i Norge på dette tidspunktet. Det å lese om etiske dilemmaer var viktigere enn å komme med løsningen. Man finner f. eks et eksempel på en etisk dialog mellom mot og frykt i den norske versjonen, forteller Eriksen.
- Disse manuskriptene gir oss et godt innblikk i middelaldersamfunnet, og åpner dermed for nye måter å forstå andre middelalderskrifter på, legger hun til.
Redaksjonell tenkning
Gjennom å undersøke forholdet mellom manuskriptets utseende, teksten og de grafiske virkemidlene har sagaforskeren også tolket hvordan forfedrene våre kan ha brukt og forstått fortellingene.
- Verket ble lest på mange forskjellige måter, alt ettersom hvor skriverne la fokus, og hvordan verket ble presentert, sier Eriksen.
Hvor mye flid var lagt i illustrasjoner og håndskrift? Hvor var illustrasjonene brukt? Var teksten tenkt som høytlesning? Ble den brukt som utstilling eller mest til privat bruk? Ble den skrevet med tanke på høytlesning, eller for privat bruk? Over tid med flere avbrudd, eller i ett?, spør forskeren.
Hun sammenlikner måten skriftene er utført på med dagens redaksjonelle tenkning hvor bilder og illustrasjoner brukes til å bygge opp tekst og forsterke et budskap.
- Jeg fikk nærmest en aha-opplevelse da jeg oppdaget den samme trenden i middelaldermanuskriptene også, forteller hun.
- I et moderne avis-oppslag forteller bruken av overskrifter og bilder noe om budskapet som skal formidles, og hvem målgruppen er. Det samme gjelder for middelaldertekstene.
Mottakerne varierte
Produksjonen av manuskripter foregikk vanligvis ved egne sentere med spesialister innen eksempel skrift og dekorasjon. - Intensjonen bak disse manuskriptene var svært forskjellig. Det førte muligens til at de ble lest på forskjellige måter, sier Eriksen.
Hun forteller at det tydelig går frem av det franske manuskriptet at det er et statusobjekt i seg selv. Det inneholder flotte illustrasjoner i gull.
- Man kan tenke seg at noen høyt oppe i aristokratiet har bestilt manuskriptet, og at det har blitt lest høyt, eller stilt ut pga de flotte bildene, sier hun.
Det samme gjelder det norske manuskriptet, som uten sammenlikning med det franske, også er en praktbok.
- Mottakeren her er et lesende publikum som kjente trender og idealer i det fjerne Europa. Dette manuskriptet har også en mulig eier: En av kongens menn har antakeligvis bestilt det, forteller Eriksen.
Skrev for eget bruk
Det islandske manuskriptet skiller seg imidlertid vesentlig fra de andre to med sin enkle stil og det faktum at det er en del av en samling andre tilsvarende eventyr.
– Dette er helt klart en annen type manuskript. Det er enklere, røffere og legger opp til en mer uformell lesning. Her vet vi også hvem som var eieren. Det var en munk som har skrevet andre flotte manuskripter. Min hypotese er at han skrev denne teksten til sitt eget bruk, forteller Eriksen.
- Til syvende og sist understreker disse funnene at også i middelalderen ble et manuskript oversatt, skrevet og illustrert både med tanke på hvordan det skulle brukes og hvem som var mottakeren, avslutter sagaforskeren.
Denne artikkelen er også publisert på Forskning.no