Hyttefeber i norsk litteratur

Hvor finner man det ”egentlige” Norge? På hytta, sier Ellen Rees. - I dag er hytta blitt så vanlig at ingen lenger spør seg hvor den kom fra, eller hva den betyr.

Ellen Rees mener hytta er et møtepunkt mellom uberørt natur og sivilisasjon, og at hytta skaper rammer for opplevelsen av naturen og bearbeiding av sivilisasjonen. (Foto: Colourbox.com)

Da Ellen Rees kom til Norge som utvekslingsstudent fra USA i 1984, tok vertsfamilien henne med på en langhelg på hytta. Det var da hun første gang erfarte at hytta er et helt spesielt sted.

– Jeg strevde fortsatt med å forstå kodene i det norske hjemmet, og på hytta ble jeg konfrontert med nok et nytt sett av koder. Det gjaldt både måltider, hygiene og fritidsaktiviteter.

Hun, den amerikanske ungjenta, opplevde at hun ble invitert med inn i vertsfamiliens mest private verden, et sted der de var på sitt mest avslappede, fri fra hverdagens krav og omverdenens mas og kjas. I tillegg merket hun seg at et vell av små og store fortellinger var knyttet til hytta.

– Men det var første mange år senere, da jeg flyttet til Nesodden, at jeg bestemte meg for å undersøke hyttas betydning på alvor, sier Ellen Rees, nyansatt førsteamanuensis ved Senter for Ibsen-studier ved UiO.

– I landet for øvrig blir det bygd stadig flere hytter. På Nesodden derimot, gjøres gamle hytter om til hus. Det fikk meg til å spørre: Hva er egentlig en hytte?

Og dessuten: Hvor kommer hytta fra? Hva kan den fortelle om norsk identitet? Og hvordan er hytta blitt framstilt i norsk litteratur?

Hytta er en møteplass mellom natur og sivilisasjon

I sitt forskningsprosjekt, "Cabin Fever: Place and Identity in Norwegian Literature 1814-2005" (2009-2012), har Ellen Rees tatt for seg hytta gjennom historien, både hytta i virkeligheten og i litteraturen.

Ellen Rees, førsteamanuensis ved Senter for Ibsen-studier ved UiO, har forsket på den norske hyttas betydning. Hun har tatt for seg hytta både i virkeligheten og i norsk litteratur. Tittelen på forskningsprosjektet som ble avsluttet i fjor, er "Cabin Fever: Place and Identity in Norwegian Literature 1814-2005". Til høsten kommer boka ut på et amerikansk forlag. (Foto: John Hughes)

Sannsynligvis har hver kultur et sted, en type bygg med lag av mening og betydning langt utover det funksjonelle eller estetiske, forklarer Rees. I Norge er hytta denne type sted, mener hun. Hytta er nordmenns ”heterotopi”, et begrep hentet fra den franske filosofen Michel Foucault. Han brukte begrepet om ladede steder, annerledes-steder med klar distanse til hverdagen.

– Når jeg ser hytta som den viktigste ”heterotopi” i det norske samfunnet, er det ut i fra hvordan hytta fungerer i dag. Men også på bakgrunn av historien og hvordan hytta både har representert nasjonale idealer og har vært en møteplass mellom natur og sivilisasjon.

Hytta er kanskje like viktig som naturen i norsk identitet, mener Rees.

– Andre har hevdet at naturen ER norsk kultur. Jeg mener at det er naturen formidlet gjennom et mellomledd, hytta, et møtepunkt mellom uberørt natur og sivilisasjon. Nordmenn bygger seg tilfluktsrom, hytter, som skaper rammer for opplevelsen av naturen og bearbeiding av sivilisasjonen. Disse rammene er betinget av både kultur og klasse. Derfor kan vi lære vel så mye om “det norske” ved å undersøke dem.

Hyttas betydning har endret seg mye opp gjennom årene. Og det startet med hytta som fattigmannens hus. Bare tenk på ordene i Norges nasjonalsang, påpeker Rees: ”Norske mænd i hus og hytte”.

– Det Bjørnstjerne Bjørnson mente med hytte, var noe helt annet enn hva vi forbinder med hytte i dag.

Har analysert hyttemotivet i litteraturen

Rees har tatt for seg fem faser i norsk hyttehistorie. Fra 1814 fram til 2005, et tidsrom da nasjonal identitet bygges, påpeker hun. Litteraturen har spilt en viktig rolle i denne prosessen, og Rees har analysert et bredt spekter i flere sjangre. Flest romaner, men også eventyr, jakthistorier, selvbiografier, skuespill og krim.

– Historien om hyttenes betydning i Norge er nokså kompleks. Jeg har derfor sett det som nødvendig, for å kunne si noe meningsfullt om identitet og litteraturens rolle, å analysere både noen eksemplariske hytter fra virkeligheten og hyttemotivet i litteraturen.

Første bok ut ble Knut Hamsuns roman Pan (1894).

– Vi glemmer gjerne at Løitnant Glahn egentlig bare er turist i en leid hytte. Leseren blir revet med i hytteromantikken og ser for seg Glahn nærmest som en del av naturen, eller rettere sagt en del av en romantisk forestilling om naturen, sier Rees.

Ellen Rees har tatt for seg fem faser i norsk hyttehistorie: Fra 1814 fram til 2005, et tidsrom da nasjonal identitet bygges. Litteraturen har spilt en viktig rolle i denne prosessen. (Foto: Colourbox.com)

Et annet eksempel på nordmenns komplekse og intense forhold til hytta, hentet fra litteraturen, er dette sitatet fra Skoggangsmand, Mikkjel Fønhus’ debutbok fra 1917:

“Opholdet her i vildmarken disse to maanederne hadde lagt en dulmende fred i hans sjæl. Timer i træk kunde han ligge her utenfor hytten og dorme. Han tænkte ikke; hjernen sov, en vaaken søvn. Og solen bakte hans brune hud; han kjendte det, men tænkte ikke paa det”.

– Jeg liker spesielt godt dette med den våkne søvnen, sier Rees. Hun har sammenliknet boka med Hamsuns Markens grøde, som kom samme år.

– Etter min mening gir Fønhus et mye mer nyansert bilde av det enkle livet i pakt med naturen. Hamsuns berømte Isak Sellanraa er bare ute etter å bygge flere hus.

De gamle hytteidealene fra gullalderen er truet

Gullalderen for hytta i Norge får vi først etter krigen, forteller Rees. Det er da det bygges fritidshytter for alle. Med Den norske turistforening, Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet blir hytta også et sosialt ideal.

– Den norske hyttekulturen har også vært betinget av kultur og klasse?

– Ja. Først var hytta en liten fattigmannsbolig, ofte knyttet til jordbruk og matauk. Etter hvert ble den okkupert av eliten fra byen, stort sett menn, som ville drive jakt i fritiden.

Jakthistorier og blant annet Asbjørnsens huldreeventyr vitner om dette.

– Seteren, som jo er en slags forgjenger for hytta, ble i stor grad forstått som et kvinnelig sted, et sted for møter med både det erotiske og det overnaturlige. Jakthytta for eliten får en ny maskulin betydning. Men alle disse ulike betydningene opp gjennom årene, de forsvinner ikke. De finnes også i dag, i lag på lag, selv om gullalderen er over.

I den siste fasen som Rees beskriver er det Røkke-hytta som granskes.

– I starten på 1990-tallet forandret Norge seg dramatisk. Og ingen symboliserer dette nye Norge bedre enn Kjell Inge Røkke. Røkke-hytta er en slags motreaksjon mot nøysomheten og drømmen om det enkle. De gamle hytteidealene fra gullalderen er truet, sier forskeren.

– Men selv med dagens ”oppgraderingshytter” eksisterer fortsatt ideen om det spesielle stedet, mener Rees.

– Og ideen om familielykken på hytta.

Av Mari Kildahl, journalist
Publisert 16. juli 2013 14:18 - Sist endret 5. aug. 2013 09:33