Vi forsker på: Runer

Runene var et praktisk skriftsystem, et alfabet, som ble brukt i Norge fra ca. 100 e.Kr. til slutten av 1400-tallet. Opprinnelig ble runer brukt i hele Nord- og Øst-Europa. Fra 1000-tallet var runene et særmerke for Skandinavia.

Runeinnskriftene gir et vitnesbyrd om hvordan de første nordmenn snakket. De gir oss også førstehåndskunnskap om hvordan forfedrene våre hadde det med sjela si, følelseslivet, kjærligheten og erotikken, handel og vandel samt forholdet til de høyere makter.

Man skrev ikke runer, man ristet: i våpen, redskaper, smykker, tre og stein. Den mest hektiske runesteinsperioden var fra 900-tallet til 1100-tallet. Sverige har 1750 steiner fra denne perioden, Danmark rundt 200, og Norge rundt 50.

Den mest intense runeperioden i Norge var i middelalderen, fra ca. 1150 til ut på 1400-tallet. Da kristendommen og det latinske alfabetet kom til Norge, døde ikke runeskriften ut. I over 300 år ble runealfabetet og det latinske alfabet brukt side om side. Men da ristet man ikke lenger på stein men i tre. Det er til nå funnet ca. 900 norske innskrifter på trepinner hvor innholdet varierer fra det dypt religiøse til det mest trivielle.

Runologi er den faglige betegnelsen på studiet av runer og runeinnskrifter. Det er en tverrfaglig språkvitenskapelig disiplin som trekker veksler på arkeologi, kunsthistorie, religionshistorie og kulturhistorie.

Forskergrupper:

Norrøn og keltisk filologi

 

Publisert 22. nov. 2010 15:31 - Sist endret 12. jan. 2017 14:58