Barn og Internett er et etisk minefelt

Når barn blir spurt om egen nettbruk, gir de andre svar enn foreldrene. Det er ett av mange etiske dilemmaer for de som forsker med barn. Barnas svar utfordrer voksnes syn på barn.

Forskningsprosjektet EU Kids Online har gitt grunnleggende viktig kunnskap om barns risikoadferd på Internett. (Illustrasjonsfoto: Annica Thomsson)

Forskere har tradisjonelt spurt foreldre om saker som angår barna. Når det gjelder barns mediebruk, så nytter ikke det å spørre foreldrene, sier medieforsker Elisabeth Staksrud. Hun har lang erfaring fra prosjektet EU Kids Online og har ledet flere internasjonale kvantitative studier om barn og risikoatferd på Internett.

– Vi er nødt til å spørre primærinformantene, barna selv. Forskningen får blindsoner om vi ikke stiller også de vanskelige spørsmålene direkte til barna, sier hun, og viser til en undersøkelse som ble gjort i 2002 og 2003. Da ble for første gang både barna og foreldrene spurt.

– Å forske med barn helt ned i syvårsalderen er krevende, de etiske dilemmaene er mange, sier Elisabeth Staksrud, førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon.

– Vi fikk helt forskjellige svar. Nesten 83 prosent av foreldrene sa at de alltid eller nesten alltid satt sammen med barna når de var på nettet. Bare 23 prosent av barna sa det samme.

Forskning på barns nettbruk synliggjør barns rettigheter. Barn har ikke bare rett til beskyttelse, men også rett til deltakelse, påpeker Staksrud.

– For å sikre at barnas stemme og erfaringer er en del av forskningen, forsker vi med barn, og ikke barn. Det innebærer at vi ser barna som kompetente til å svare på spørsmål som angår dem selv.

Erfaring viser at barn og unge kan fylle ut kompliserte spørreskjemaer, som blant annet handler om risikoatferd på nettet. Men det knytter seg altså en lang rekke etiske utfordringer til denne forskningen.

– Dette er et etisk minefelt. Vi må trå meget varsomt. At barna ofte svarer helt annerledes enn sine foreldre, er ett av mange dilemmaer, forklarer Staksrud.

Har plikt til å varsle om skadelige forhold

God forskningsskikk tilsier at det innhentes såkalt informert samtykke både fra barna og foreldrene. Dette er også noen ganger lovpålagt. Barna skal dessuten kunne få svare på spørreundersøkelsene under løfte om anonymitet der det er nødvendig. Noen ganger gjelder dette også anonymitet overfor foreldre eller lærere.

– Det hender også at foreldre som først har gitt sitt samtykke, i etterkant ønsker å trekke det tilbake for å se hva egne barn har svart, forteller Staksrud.

– Det lar seg ikke gjøre hvis vi har lovet barna full anonymitet. Det er derfor viktig å forklare godt i forkant hva vi gjør og hvorfor. Slik at både foreldre og barn forstår hva de sier ja til, og hvorfor det er viktig at barna også kan være anonyme.

Men anonymiteten er ikke grenseløs.

– Vi har plikt til å varsle dersom barna forteller om direkte skadelige forhold, som at de er blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep, eller at andre er i umiddelbar fare for skade. Dette har vi på forhånd etablert mekanismer for å ta oss av.

– Men kan man stole på det barna sier eller svarer i en undersøkelse?

– Ja. Kvaliteten på barnas svar er ikke dårligere enn foreldrenes svar. Snarere tvert imot. Det viser seg at barna gjerne er både ærligere og redeligere. Men vi er helt avhengige av at de føler de kan stole på oss, sier Staksrud.

Mange myter om digital mobbing

Risikoatferd på nettet dreier seg ikke bare om at barn utsettes for pornografi og pedofile. Kommersielt press er også et problem, og digital mobbing.

– Våre studier viser at det som oftest leder til størst skade, er digital mobbing. Men det er et problem som mange foreldre ikke har oversikt over når det gjelder egne barn.

Foreldre kan med andre ord ikke brukes som kilde til nettmobbing, påpeker Staksrud. Hun har skrevet en bok om digital mobbing, som i stor grad rammer norske barn.

– Det eksisterer mange myter om dette problemet. En av dem er forestilingen om mobberen som den sterke, den som har makt. Vår forskning viser at den digitale mobberen har sterke sårbarhetstrekk og ofte sliter med annen selvdestruktiv atferd. Det betyr at vi må tenke annerledes om dette problemet.

Barna kjenner til mer enn det voksne tror

Medieforskerne er også opptatt av dilemmaet negativ læringseffekt. Når barna blir spurt om de har sett pornografi eller lest på et nettsted om å lage bomber, så kan det være en måte å introdusere noe nytt og skadelig for dem som de inntil da ikke visste om.

– I vårt tilfelle var vi spesielt oppmerksomme på dilemmaet vi gjerne kaller skadelig brukergenerert innhold, sier Staksrud. - Det vil si nettsider som for eksempel forteller hvordan man kan ta livet sitt, eller som er rasistiske, eller promoterer anoreksi.

I den store EU Kids Online-undersøkelsen ble derfor slike spørsmål bare stilt til barn fra 11 år og oppover.

– Det vi likevel ofte ser, er at barna allerede kjenner til denne type nettsider. Selv om vi voksne ikke tror det. Vi møter på mange måter våre egne ideer og fordommer.

– Barnas svar utfordrer vårt syn på dem?

– Ja, nettopp. Og det som har overrasket meg mest når vi har forsket på barns nettbruk, er hvor mange som ikke vil tro på det vi faktisk finner. Argumentet ”men barn lyver sikkert på spørreskjemaer” hører jeg ofte, fordi man ikke ønsker ta inn over seg de mørkere erfaringene man får i barndommen. Dette gjelder ikke bare foreldre, men også politikere, byråkrater og andre beslutningstakere.


Kartlegger nettbruk

EU Kids Online er et internasjonalt forskningsprosjektet med 150 forskere fra 33 europeiske land, som samarbeider med forskere fra blant annet Australia, Brasil og USA.

Målet er å øke kunnskapen om barn og foreldres erfaringer med og kunnskaper om Internett, for å kunne bidra til en trygg bruk, og sikre barn og unges rettigheter.

Prosjektet har vært finansiert av EU.

Institutt for medier og kommunikasjon (UiO) er med som partner. Førsteamanuensis Elisabeth Staksrud er i ledelsen av prosjektet.

I  2010 ble over 25.000 tilfeldig utvalgte barn i alderen 9-16 år (som bruker Internett), og en av deres foreldre, intervjuet ansikt til ansikt i 25 europeiske land.

Prosjektet håper å gjenta undersøkelsen i 2016/2017 for å kunne fortsette å bidra til økt forståelse av barn og unges bruk av nye medier.

Kontakt

Relaterte artikler

Av Mari Kildahl, frilansjournalist. Foto: Annica Thomsson
Publisert 5. okt. 2015 15:07 - Sist endret 6. jan. 2021 10:30