Iranske journalister balanserer før vårens presidentvalg

Iranske journalister er underlagt streng sensur fra både statlige og ikke-statlige aktører, og må være kreative for å få ut budskapet sitt. I mai er det presidentvalg, noe som kan gjøre arbeidssituasjonen enda mer krevende.

Iranske journalister på jobb høsten 2009 – den gangen i forbindelse med landets atomforhandlinger. (Foto: Dean Calma/IAEA, Flickr)

– Journalister i Iran vet aldri helt hvilke saker som kan få konsekvenser for dem. Dette påvirker yrkesutøvelsen deres i svært stor grad. Usikkerheten er en kontrollmekanisme, sier stipendiat Banafsheh Ranji ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK).

Som del av sitt pågående doktorgradsarbeid har hun intervjuet 23 iranske journalister om deres arbeidssituasjon. Hun er selv fra Iran, og har jobbet som journalist i hjemlandet. Journalistene hun har intervjuet jobber i tv, radio, aviser og nettaviser, både i statlig eide medier og i reformistiske medier.

I februar feiret iranske myndigheter det 38. jubileet for den islamske revolusjonen. Samtidig fordømte organisasjonen Reportere uten grenser myndighetene, og uttalte at «Iran er nå et av verdens største fengsler for ansatte i media, med 29 journalister bak murene».

Ikke kryss den røde linjen

Begrepet «red line» er velkjent blant iranske journalister. Krysser en journalist den røde linjen, kan hun miste jobben, eller bli straffeforfulgt og fengslet. Hun kan også risikere at hele mediet legges ned. Hva som er «red line» kan variere både fra et tidspunkt til et annet og mellom ulike nyhetsorganisasjoner.

– Flere av journalistene jeg har intervjuet sier de beveger seg i et minefelt. De må alltid gjøre avveininger om hvilke tema de kan rapportere om og hvordan de skal formulere seg. De vet ikke om det neste steget de tar, fører til at ting eksploderer eller om alt forblir rolig, sier Ranji.

Eksempler på faste «red lines» nå er menneskerettigheter, etniske minoriteters rettigheter, enkelte kvinnesakstema som for eksempel hijab, og noen sosiale problemer, som prostitusjon. Den iranske medieloven, som omfatter både tradisjonelle medier og internett, forbyr videre nyheter og informasjon som kan anses å være en fare for den islamske republikken, krenke Irans øverste leder (Ayatollah Khamenei) eller formidle falsk informasjon.

Presidentvalg krever balansekunst

18. mai skal iranerne velge om den sittende presidenten, Hassan Rouhani, skal styre landet i en periode til. Når den politiske situasjonen er følsom, kan journalistenes balansekunst i følge Ranji bli enda mer krevende enn vanlig.

– Det finnes faste regler, og det finnes uskrevne regler. Noen tema blir sensitive bare i perioder, på grunn av de sosiale og politiske forholdene. Foran et valg kan man både få økt åpenhet på grunn av konkurransen mellom kandidater, og man kan få mer sensur.

I tiden før et presidentvalg dukker det kanskje opp flere «red lines».

– Det er ikke noen faste «red lines» som settes inn før et valg, men alt myndighetene ser på som en trussel mot makten deres, kan være problematisk, sier Ranji.

Både myndigheter og medier sensurerer

Organisasjonen Reportere uten grenser ga i sin 2016-rangering av pressefrihet i 180 land Iran plass nummer 169.

Ranji mener menneskerettsorganisasjoner har en tendens til ensidig å fokusere på myndighetenes sensur. Det finnes mange tema som ikke er sett på som «red line» av staten, men som nyhetsorganisasjonene selv forbyr journalistene å rapportere om. Dette gjelder også ikke-statlige, reformistiske medier.

– Reformister i Iran har forsvart ytringsfriheten, og mange tar det for gitt at reformistiske medier gir journalister større frihet. Men også disse mediene legger restriksjoner på journalistene. For eksempel kan de forby dem å kritisere reformistiske politikere eller folk som støtter mediet økonomisk, sier Ranji.

Hun forteller at journalistene i reformistiske medier ofte også har dårligere jobbsikkerhet og lavere lønn enn journalister i statlige medier.

Skriver mellom linjene

Journalistene Ranji har intervjuet er opptatt av å få ut budskapet sitt, selv om de er underlagt kontroll fra flere ulike aktører. For eksempel sier mange at de ønsker å øke bevisstheten om tema som fattigdom og korrupsjon, og vil jobbe for sosiale endringer.

– Journalistene vil ikke utfordre regimet, men heller dytte på grensene på en måte som regimet kan akseptere. Dette er den journalistiske kunsten i Iran, sier Ranji.

Derfor skriver journalistene ofte mellom linjene, for å unngå åpen og direkte kritikk. En journalist fortalte at hun ikke kunne bruke ordet «voldtekt» i saken, fordi ordet voldtekt er «red line». Derfor brukte hun begrepet «fysisk trakassering» i stedet.

– Både vanlige lesere og de som sensurerer vil ofte forstå hva journalisten mener, men så lenge noe ikke er sagt eksplisitt, kan de komme seg ut av det, sier Ranji.

Sosiale medier gir muligheter

Iranske journalister bruker muligheter som internett og sosiale medier gir, selv om også internett er underlagt streng sensur. Facebook er strengt sensurert, så journalistene bruker hovedsakelig Twitter, Instagram og Telegram for å kommunisere innhold de ikke kan publisere i de etablerte mediene. Men også på nett må de være forsiktige med ikke å krysse de mest sensitive røde linjene.

– Journalistene vil for eksempel ikke publisere innhold om landets toppledere og svært sensitive institusjoner som the Islamic Revolutionary Guard Corps (IRGC), sier Ranji.

IRGC er en del av det iranske militæret. De skal beskytte det politiske systemet i landet, som bygger på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde.

Tror ikke på økt ytringsfrihet

Hvem som kan stille som kandidat i det iranske presidentvalget bestemmes av det sterkt religiøse Vokterrådet. Den 20. april lanserte de en liste med seks godkjente kandidater. Blant dem er nåværende president Hassan Rouhani, hans visepresident Eshaq Jahangiri og borgermester i Teheran, Mohammad Bagher Ghalibaf. Uansett hvem som velges, tror ikke stipendiat Ranji at det vil ha mye å si for ytringsfriheten i landet.

– Jeg tror ikke at ytringsfriheten er endret i denne presidentperioden, til tross for at nåværende president alltid har sagt at han ønsker et mer åpent samfunn. Presidenten kan rett og slett ikke gjøre så mye. Det er andre statlige institusjoner som har større innflytelse, sier Ranji.

For eksempel er det ikke presidenten, men Irans religiøse og «Øverste leder», Ayatollah Khamenei, som utpeker hvem som skal inneha de mektigste stillingene i militæret, sivile myndigheter og i rettsvesenet. Han kan også underkjenne vedtak i parlamentet, og utstede fatwa.

Ayatollah Khamenei har vært Irans offisielle statsoverhode siden 1989, da han overtok etter den iranske revolusjonens første leder, Ayatollah Khomeini. Fra 1981 til 1989 var Ayatollah Khamenei selv president i Iran.

Presidentvalget i Iran skal ifølge iranske myndigheter avholdes 18.mai.

Av Silje Pileberg
Publisert 28. apr. 2017 11:59 - Sist endret 17. juni 2020 10:26