Anekdoter

Anekdoter er en vesentlig del av folkloren rundt musikken. I tillegg til å underholde, kan de gi oss utvidet kunnskap om folk og miljøer.

Her kan du lese et utvalg. 

Vi er på jakt etter flere historier, vi er interessert i alle typer og takknemmelig for å få nye. Alle anekdoter som legges på nettet, er uten kildeangivelse, da vi erfaringsmessig får flere lignende fortellinger, som vi da setter sammen på beste måte.

Vil du sende oss en anekdote, kan du gjøre det ved å sende en e-post til arvid.vollsnes@imv.uio.no.

 

 

Arild Sandvold og hylerne

Organisten, komponisten, pedagogen og dirigenten Arild Sandvold (1895–1984) ble en legende i levende live. Han var i besittelse av tørr humor og stort vidd. Som domorganist og kantor i Oslo domkirke fra 1933 til 1966 falt det i hans lodd å spille på det store Walcker-orglet med fire manualer, 101 stemmer, taskelader og elektropneumatisk traktur. Instrumentet var klangskjønt, men fra første stund beheftet med tekniske svakheter som med åra gjorde seg sterkt gjeldende. 

Ikke sjelden oppstod det «hylere» – det vil si at enkelttoner i et register hengte seg opp. Da gjaldt det å holde hodet klart.
Sandvold tok i alminnelighet disse episodene med godt humør og sinnsro. Klarhjernet som han var, kunne han mesterlig modulere til en nabotoneart for å unngå problemet inntil han fikk ordnet problemet ad teknisk vei.

Ved en festgudstjeneste i domkirken med kong Haakon VII og kronprins Olav til stede i kongelosjen satte Walcker-orglet i med en veritabel hyler i en kraftfull trompetstemme. «Stikk oppi og ta’n», hvisket Sandvold til sin unge assistent Erik Amundsen (1931–) som kjente orglet ut og inn. Det tok ikke Amundsen lang tid å bringe hyleren til taushet. Han klatret ned igjen til orgelspillepulten hvor Sandvold uanfektet spilte mens han med et sukk utbrøt: «Man kan saktens skjønne at det heter die Orgel på tysk!»

(Meddelt Roger Andreassen av Erik Amundsen, Sandvolds faste organistvikar fra 1950 til 1960)

 

 

Da nøden var størst, satt Carlsen nærmest!

Blant de mange ferdigheter en profesjonell klarinettist må være i besittelse av, er beherskelsen av et lytefritt staccato. En obligatorisk oppgave ved prøvespill for soloklarinettstillinger er følgelig scherzoen fra Felix Mendelssohns musikk til En midtsommernattsdrøm. Den er egnet til å skille klinten fra hveten.

Klarinettisten Erling Carlsen (1899–1971) var ansatt i Oslo-filharmonien fra 1924 til 1966, og i hele 37 år satt han på solopulten. Tallrike er beretningene om hans åndfulle klarinettspill, og feilspill forekom aldri. De mest kompliserte passasjer kunne han spille fra bladet, og kollegene forteller at gjestedirigentene kunne gjøre de mest uventede utsving; Carlsen fulgte pinnen i tykt og tynt.

I 1955 opprettet orkestret en 3. klarinettstilling som Richard Kjelstrup vant suverent. I årene som fulgte alternerte Carlsen og Kjelstrup på solostemmen. Odd Grüner-Hegge var orkestrets sjefdirigent, og han var svært avhengig av «sine folk» og likte nødig nye ansikter på utsatte poster. Kjelstrup fikk merke dette første gang han skulle spille 1. klarinett i Johan Svendsens B-dursymfoni med den kjente klarinettsoloen i tredjesatsen. Blant Kjelstrups mange fremragende musikeregenskaper var staccatoet ikke hans sterkeste side, og han slet med å gjøre kapellmesteren tilfreds. Etter generalprøven betrodde han seg i frustrasjon til sidemannen Erling Carlsen som stillferdig foreslo at de skulle bytte stemmer i disse penible taktene som krever et distinkt staccato.

Konsertdagen opprant og klarinettsoloen ble mesterlig spilt fra annenpulten. Etter konserten pustet Kjelstrup lettet ut og anså «det lykkelige bedrag» for vel gjennomført. Da lød det prompte fra dirigentpodiet: «Kjelstrup! Da nøden var størst, satt Carlsen nærmest!»

(Fortalt til Roger Andreassen av 1. fiolinisten Kai Angel Næsteby (1920–2003) som spilte i orkestret fra 1940–1979.)

 

 

Musikerkvaler i Nationaltheatrets orkestergrav

Nationaltheatrets orkester forbindes vel først og fremst med Johan Halvorsens blomstrende kapellmesterperiode fra 1899 til 1919. Dette året ble orkestret oppløst, og de fleste musikerne tok sete i det nystartede Filharmonisk Selskaps orkester. Halvorsen fulgte med på lasset, men vendte allerede i 1920 tilbake til sin gamle arbeidsplass hvor han ledet et lite ensemble fram til sin endelige avskjed i 1929. Nationaltheatrets orkester fortsatte under navnet Oslo Byorkester fram til Den norske Opera ble satt i virksomhet i 1959 med musikerstammen rekruttert fra Nationaltheatret.

Blant de mange fargerike musikerfysiognomier i Nationaltheatrets orkestergrav var pianisten Øystein Bjørnsgaard. Han var jurist av utdannelse, men fru Justitia måtte tidlig vike for fru Musica. Bjørnsgaard var Nationaltheatrets repetitør og visekapellmester, og han gjorde orkestertjeneste på klaver og celesta i tillegg til å spille harpestemmen på klaver i mangel av harpist.

Bjørnsgaard var verdensmann og elegantiér i særklasse, og hans replikkunst var viden kjent. Ofte sang han druens pris mer høylydt enn godt var. Kapellmester Arvid Fladmoe bestemte seg ved en anledning for å statuere et eksempel. Som mellomaktsmusikk satte han derfor opp en av Franz Liszts ungarske rapsodier spilt bokstavelig talt prima vista.

Den hørbart indisponerte Bjørnsgaard svettet over tangentene der han radbrakk klaverpartiet i full offentlighet. Etter endt spill satt musikerne lamslått naglet til notepultene i et øyeblikks stillhet mens Bjørnsgaard omskrev Bjørnstjerne Bjørnson med full røst: «Hver gledesstund på jord du fikk, betales må med svær musikk !» 

(Fortalt til Roger Andreassen av filharmonikeren, fiolinisten Kai Angel Næsteby (1920–2003))

 

 

Dialogus philharmonicus 

Erindringen om dirigenten og komponisten Olav Kielland er i ferd med å forsvinne bak glemselens ubarmhjertige slør. Tallrike er anekdotene og episodene knyttet til denne fargerike og temperamentsfulle kunstnerpersonligheten som så dagens lys i Trondheim i 1901. I egenskap av kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien fra 1933 til 1945 måtte Kielland naturnødvendig bli kilden til adskillige kontroverser med filharmonikerne. Ikke alle kunne svare like slagferdig som solofagottisten Ladi Putna (ansatt 1924 - 1964) ved en generalprøve i Aulaen.  Kielland raste på dirigentpodiet og kom i skade for å sende denne kraftsatsen til sin førstefagottist: "Sånn skal f... ta meg ikke en fagott klinge! Jeg har da selv spilt fagott!" Den flegmatiske Putna svarte engleblidt: "In der Stube, ja." Kielland ble svar skyldig.


(Fortalt av Roger Andreassen)

 

 

Her er to historier fra operamiljøet:

Operaen "Bajazzo" har en teatervogn som Blakken skulle trekke fra kulissene. Vi startet presis, og var kommet litt inn på scenen da Blakken plutselig stoppet. - Han skulle levere fra seg oppbrukt vann! -  Endelig kom vi da i gang igjen. Men så stoppet han jammen igjen! Og nå var det oppbrukt høy han skulle kvitte seg med! - Da vi omsider etter en stor kjørebue var på plass, hadde Øyvin Fjeldstad, som den berømte dirigent, måttet stanse Den Norske Operas Orkester inntil Blakken hadde funnet det passende å stoppe! 
(Fortalt av Jostein Eriksen)

 

Er det noe man ikke skal gjøre i teatret, er det å miste noe fra scenen ned i orkestergraven. 
I første akt av operaen "La Boheme" i Den Norske Opera fryser de unge kunstnerbohemene på den trange hybelen og har vansker med å arbeide. Poeten Rodolfo kaster ergerlig fra seg pennen og utbryter: "Å, for en fryktelig penn!" Maleren Marcello hveser: "Å, for en fryktelig pensel!", og slenger heftig penselen ned i krukken til de andre penslene. Men enden av penselen treffer kanten av krukken, og Marcello ser til sin skrekk at den flyr i en fin bue over scenekanten og ned i orkestergrava. Da han tør se opp igjen, står kapellmesteren (Arvid Fladmoe) der med bister mine, og resten av akten blir dirigert med penselen.

 

 

Publisert 17. mars 2010 10:46 - Sist endret 9. mai 2010 19:19