Fakultetstur til Berkeley

I forrige uke var jeg på besøk ved universitetet i Berkeley i California, eller det som formelt sett heter University of California, Berkeley. Anledningen var en reise sammen med de andre instituttlederne ved Humanistisk fakultet, samt fakultetsledelsen, for å lære mer om hvordan de organiserer sine aktiviteter ved et av verdens beste universiteter.


Sather gate, inngangsportalen til UC Berkeley campus, oppkalt etter norske Peder Sæther som donerte penger til stiftelsen av universitetet.

UC Berkeley rangerer som oftest helt i toppen av de fleste internasjonale universitetsrangeringene, og er stort sett alltid det beste offentlige universitetet. Skjønt offentlig er vel et relativt begrep, ettersom det er under 30% av totalbudsjettet som kommer fra staten California. Resten kommer fra ulike donasjoner og eksterne forskningsprosjekter.


Den norske delegasjonen på omvisning på campus, her i "life sciences"-bygget.

For meg var det veldig hyggelig å komme tilbake til campus, ettersom jeg var der som utvekslingsstudent i 2001 og kom tilbake som gjesteforsker i 2002, og derfor kjenner universitetet og byen ganske godt fra før. Men denne gangen var jeg med som del av en stor norsk delegasjon, og hadde et program som primært var rettet mot å forstå de organisatoriske og administrative rammene for hvodan de driver universitetet.


Mottagelse i dekankontorene på campus.

I løpet av uken møtte vi i den norske delegasjonen en rekke forskjellige fagmiljøer rundt omkring på campus, samt flere dekaner og viserektor. Totalt sett ga dette oss et mangefasetert inntrykk av hvordan de organiserer et universitet på samme størrelse som Universitetet i Oslo, men med ganske andre forutsetninger og utfordringer. Det var særlig to ting som slo mange av oss fra den norske delegasjonen: omdømmebygging og utdanningsfilosofi.


Solnedgang sett fra Berkeley, med Golden Gate i det fjerne.

Når det gjelder omdømmebygging, er UC Berkeley, eller “Cal” som de ofte kaller universitetet lokalt, i verdensklasse. Som de fleste andre amerikanske toppuniversiteter, flommer det over av store logoer på sekker, gensere, plakater, osv. Men det er ikke bare den visuelle profileringen som er viktig, absolutt alle vi møtte, fra førsteårsstudenter til viserektor, var aktivt med på å fortelle om hvordan de jobber for eksellens i alt de gjør. Det er akkurat slik jeg husker holdningen fra min egen tid ved universitetet, men det er rart å komme tilbake og se hvordan en slik intern omdømmebygging virker som en fundamental holdning hos alle som studerer eller jobber (eller som har studert eller jobbet) der. Det er nok ikke så lett å adoptere en tilsvarende strategi her i Norge, men jeg tror nok at vi av og til kunne vært flinkere til å snakke mer positivt om oss selv og våre egne miljøer. I Norge kan det virke som det er mer effektivt å snakke om hvor ille alt går, for å få politikerne til å bevilge mer penger. UiO troner kanskje ikke på toppen av rankinglistene, men vi ligger stort sett alltid et eller annet sted mellom 50 og 200, og det er jo tross alt ikke så verst med tanke på de mange tusener av universiteter som er i verden. Og IMV er faktisk blant de større musikkvitenskapelige miljøene også i verdenssammenheng.


Den norske delegasjonen utenfor Department of Music.

Den andre tingen som er påfallende ved UC Berkeley, og kanskje amerikanske toppuniversiteter generelt, er hvordan de har holdt fast ved en veldig klassisk, dannelsesorientert utdanningsfilosofi. I motsetning til den europeiske Bologna-modellen med 3+2+3-løp (3-årig bachelor, 2-årig master, 3-årig PhD), og den norske måten med fastlagte (og til dels fastlåste) studieprogrammer, har de ved UC Berkeley holdt fast ved en modell med en generell 4-årig bachelorgrad med en “liberal arts” filosofi. Her er tanken at studentene ikke søker seg inn på et bestemt studieprogram, men at de må velge blant en rekke forskjellige fag de første årene, før de velger sin spesialisering, eller “major”. Dette gjør at en student som ender opp med en bachelor i fysikk, kanskje har måttet ta fag som litteratur, psykologi og musikk, mens en med en bachelor i musikk også har tatt emner i statsvitenskap, film og matematikk. Slike kombinasjoner er altså det normale for Berkeley-studenter, men knapp nok mulig å realisere ved UiO. Grunntanken, som vi til stadighet ble minnet på av de ulike personene vi møtte på campus, er at en universitetutdannelse er like mye en dannelsesprosess, og at det er mindre viktig hva man studerer, enn at man studerer. Fra et norsk perspektiv er det rart å høre slike tanker inneklemt mellom beskrivelser av de enorme kostnadene studentene (og deres foreldre) betaler for nettopp denne dannelsen, og er med på å sette ting i perspektiv i forhold til diskusjonene om studentenes vilkår her hjemme.

Alt i alt var det en fascinerende og innholdsrik tur til California, både for meg og for de andre i den norske delegasjonen. Forutsetningene og samfunnsforholdene for UC Berkeley og UiO er helt forskjellige, så det er ikke slik at vi bare kan kopiere deres modell og så vil UiO bli verdensledende. Men noe kan vi helt sikkert ta med oss og se om det er mulig å implementere også i en norsk sammenheng, og moderat omdømmebygging er nok helt klart en av disse. For IMVs del er det også flere ting jeg tror vi kan lære av Department of Music ved UC Berkeley, og det skal jeg skrive mer om i neste ukes innlegg.

Emneord: Ledelse, USA, berkeley, internasjonalt Av Alexander Refsum Jensenius
Publisert 11. okt. 2013 15:33 - Sist endret 8. sep. 2016 15:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere