Blomstringstid på 1800-tallet

Nye danser og slåttetyper

Når vi kommer inn på 1800-tallet, blir bildet av tradisjonslinjer og nye impulser langt klarere, og inntrykket av hvordan spelemennene fungerer blir mer variert. Det skal vi belyse ved å trekke fram noen av de mest framtredende spelemennene i tida fra 1830-40-åra og framover.

Men akkurat her er vi også ved et vegskille for slåttemusikken, eller heller ved en kraftig utvidelse av 'vegen'. Nye dansetyper og slåtteformer hadde allerede fått innpass i enkelte miljøer: Valsen var kjent i Midt-Gudbrandsdalen fra sist på 1700-tallet, helst i storgards- og embetsmannsmiljø. Men som rundvals og allemannseie er det trulig i 1840-åra at den slår rot. Og denne valsetypen har ei form som i hele ettertida har vært preget av den sentrale formidleren av slike slåtter, Karl Fant.

Karl Fant, som må ha hatt store deler av området for den vanlige fela som virkefelt, førte også med seg firetur, åttetur, hamborgar m. m. At disse dansene i en periode var i bruk her og der, fikk heller liten betydning for ettertida. Noe av musikken lever imidlertid og har delvis fått en ny funksjon. Mange av vår tids Karl Fant-valser er kalt firetur på eldre lydopptak og i eldre noteopptegnelser.

Karl Fants felespel har tydeligvis imponert folk kolossalt, men de nye slåttene kan neppe, forklare alt omkring hans posisjon. Hva med spillemåten og teknikken, og hva med de eldre slåtteformene som folk også ville høre? Rolf Myklebust skriver (s. 79) at Karl var "ein meister både i teknisk framføring, og i fint klangfullt hugtakande spel". Iver Krukhaug formidler det inntrykket som sitter igjen i Heidalstradisjonen: "Han kunne låte gamal folkemusikk au, men det var nyare musikk han helst lét."

Trulig behersket Karl Fant både eldre og nyere spillemåte, men det var likevel det nye han kom med, som ble lagt mest merke til (Eide s. 18; og Kleiven 1937 s. 194). Det var slåtter han hadde lært og formet - og kanskje i noen grad laget - på sine ferder over store deler av Sør-Norge gjennom mange år. Til tross for at Karl Fants navn ofte dukker opp i den muntlige tradisjonen omkring spel og dans i Nord-Gudbrandsdalen, er det i hele vårt materiale av eldre slåttetyper bare to hallinger (nr. 31 og 50c) som forbindes direkte med han. Og bare nr. 31 er allment kjent som 'Hallingen hass Karl Fant eller 'Fant-Kal'.

Men vi kan slett ikke utelukke en indirekte påvirkning fra Karl Fant, også i det eldste slåttematerialet. Teknikken og spillestilen hans skal ha vært et ideal for mange av de mest framtredende spelemenn i hele norddalen, Fel-Jakup i Skjåk, Ola A. Båstoløkken på Dovre, Hans Sletmo i Heidal, Ola Bråtå på Lalm og flere, som alle har satt preg på sine tradisjoner. Når også de andre runddansene, skotsk, masurka og reinlender, etter hvert kommer i bruk, kan ingen spelemann Være upåvirket av dette. Men stadig er springleiken svært gjev, for mange den gjeveste slåtten og dansen. En må nedover i midtdalen for å finne bygder der springdansen er på veg ut av vanlig bruk ved midten av hundreåret.

Tradisjonslinjene og Fel-Jakup

Skjåk

Sønnen til nevnte Lars Hjeltartrædet ble også spelemann. Vi kjenner han som 'Garnel-Sjugur' (18 10-89). 1 slekter som Skjelkvåle, Auale, Skamsar m.fl. sto det fram flere generasjoner spelemenn fra tidlig på 1800-tallet. De var alle viktige elementer i det musikalske miljøet der Fel-Jakup (1821-76) vokste opp, og der Gamel-Sjugur var den første læreren hans både i skredderfaget og i felespill.

Jakup rømte fra en trist barndom på legd, og reiste med følget til Karl Fant en periode på 1830-tallet (Brustugun s. 158). Sjøl om han etter hvert fikk familie og hadde et lite bruk i Skjåk, forteller den muntlige tradisjonen at han var på farten med fela mye av sommerhalvåret, enkelte ganger også om vinteren, gjennom 40 år, i Gudbrandsdalen, Nord-Østerdalen, Trøndelag, Møre og Romsdal og Nordfjord.

Gamel-Sjugur holdt seg mest i heimbygda. Han ble reknet som spesialist på marsjer, og i de gamle slåttene ble han holdt for å være nesten på høyde med Jakup. Som 'reisende i slåtter' er Fel-Jakup klart den mest kjente spelemann i ettertida, både i Gudbrandsdalen og i store deler av området for den vanlige fela. Men det har gått historier og gjetord også om mange av dem som spilte sammen med Jakup, og gjennom det kan vi få et bredere bilde av hvordan slåtteformidling kunne foregå, sjøl om omfanget av Jakups aktivitet utvilsomt står i en særstilling.

Vågå og Heidal

Vi har alt nevnt at Ola Skaar på Lalm hadde slåttetradisjon fra Gamel-Holin i Vågå og Per Slåen i Heidal. Ola Jakobsen Ringneset (1811-1902) var oldebarn av den før nevnte spelemannen Ola 0. Ringneset og trulig det viktigste leddet i en mange generasjoners familietradisjon. Han hadde også lært av Gamel-Holin og Ola Skaar. Både Ringnesen og Skaarin er omtalt som kilder for Fel-Jakup, og var blant dem som spilte atskillig sammen med ham. Men det blir også hevdet med styrke åt særlig Ola J. Ringneset aldri forandret på de gamle slåttene, slik Jakup gjeme gjorde.

Den nære sammenhengen mellom slåttetradisjonene i Heidal og Vågå, som er tydelig alt på 1700-tallet, blir bare styrket på 1800-tallet. Hans Sletmo (1825-95) fra Heidal lærte av Per Slåen i heimbygda, av Ola Skaar på Lalm og av en 'Svasshølin' fra Skåbu. Dessuten skal han ha lært "tretten og tjuge" (= 33) leiker av en kar fra Fron (Høgåsen 1960). Han var også i lag med Fel-Jakup og Karl Fant, og det er fortalt at Jakup satte Hans Sletmo svært høgt. Det går ennå historier om perioder med konsentrert samspill mellom de to, ukesvis i strekk (Høgåsen 1963). Hans Sletmo f6r noen ganger til Vestlandet på arbeid, og der var nok også fela med.

Ola Skaar og Svasshølin er dessuten omtalt som kilder for Vetl-Kristen Reiremo (ca. 1795-1883), som ofte nevnes i Lalmsmusikken. Mest lærte han av Estin Lien på Lalm, men han skal ha spilt i lag med både Per Sletten på Kvam, Per Skjelstad fra Lesja og Jo Krøkje fra Lom (Kleiven 1937, s. 49).

Flere greiner med Bråtå-slekter går ut fra Ringnes-slekta, og særlig på Lalm finner vi her spelemenn gjennom mange generasjoner fram til i dag. En av dem, Ivar Bråtå (1827-1916), ble O.M. Sandviks viktigste kilde for slåttene i "Folkemusikk i Gudbrandsdalen". Han hadde i unge år lært av Ola Skaar, Ola J. Ringneset, og noe av Martin Brubakken fra Heidal. Ivar Bråtå var heller lite brukt som spelemann, og det var en vanlig oppfatning at andre i distriktet var bedre dansespelemenn til springleik og runddanser, deriblant sambygdingen Ola Bråtå. Han hadde mer snert i rytmen og mer av den gamle feledåmen i musikken, ble det sagt. Ivar Bråtå hadde fått noe skolering i notelære og fiolinspill i Kristiania, og når det var ball på en storgard i Vågå, hendte det at han spilte turdansene for de kondisjonerte, mens Ola Bråtå spilte springleik og runddans for arbeidsfolk i drengstua (Petter Eide, intervju 21/5 1986).

Det fins en beretning om da Ivar Bråtå traff spelemennene Fel-Jakup og hans jevnaldrende Jo Krøkje og Rolv Gaupar fra Bøverdalen. Det skjedde antakelig på 1850-tallet, for de to sistnevnte emigrerte til Amerika i 1861. Om dette møtet uttalte Ivar Bråtå (Sandvik s. 59): "... men da e trefte Lomskarein, kasta e no burt det e ha frå døm" (dvs. Ola Skaar, Ola J. Ringneset m.fl.) Hva en skal legge i uttalelsen, er vanskelig å si. Tar vi den helt bokstavelig, blir Ivar Bråtås betydning for dagens slåttemusikk fra Lalm, både direkte og som O.M. Sandviks hovedkilde i Gudbrandsdalen, noe av et tankekors. Men utsagnet behøver ikke å bety mer enn at han lærte noen nye slåtter og ble inspirert til å justere spillestilen i noen grad. Kanskje la han vekk enkelte gammeldagse stiltrekk da Jaklips spillemåte ble et ideal?

Ola Bråtå (1843-1922) lærte av onkelen Ola J. Ringneset, og av Hans Sletmo og Hans A. Vineshaugen fra Heidal. Han er framhevet som en særs god springleikspelemann, men sammen med Vineshaugen og Anders Sørensen prøvde han seg også på mer klassisk pregede komponerte dansemelodier (Ola Eide, Td 1282). Han var dessuten atskillig i lag med Fel-Jakup og Karl Fant (intervju med Petter Eide 21/5 1986).

Det som er fortalt om Ola Bråtå, tyder på at han hadde sans for flere genre i dansemusikken og at han behersket også en nyere spillestil. Det ser i det hele tatt ut til at dansere og spelemenn nå etter hvert må ha kjent til et bredt spektrum av dansetyper og spillestiler. To ytterpunkter kan være 6gammel-spelemannen' Ola J. Ringneset og fiolinisten Anders Sørensen, som oppholdt seg mye på de samme traktene (Høgåsen 1954) etter midten av hundreåret. Begge skal ha vært godt likt som spelemenn i Vågå, og det går ord om at de også hadde stor respekt for hverandre.

Lom

En del slåtter i Lom knyttes til Lars Kjørren (Grafferkjørren), også kalt Else-Lars (1824-94). Hans læremester skal ifølge O.M. Sandvik ha vært bestefaren, Spelmann-Kristen, den siste forpakterspelemann i Lom (se s. 14). Erling Kjøk antyder i stedet Henning Barhaugen i Lom og Jo Nyrnes (Trælviken), f. 1774 i Vågå, som mulige læremestre for Else-Lars. Det ser uansett ut til at Else-Lars hentet sitt slåttetilfang fra et temmelig begrenset geografisk område, og lite tyder på at han tok ut på noen lengre ferder med fela.

Da var det annerledes med Per Kringelhaugen (18301907) fra Bøverdalen, også kalt Per Spelmann. Han lærte først av Per Bergom og Jo Lilleødegard, og etter hvert også av Else-Lars. Per Spelmann var den som f6r mest i lag med Fel-Jakup, de var bl.a. 13 ganger i følge til Romsdalsmarten. Det må bety at Jakup verdsatte Per Spelmann høyt, og det var Per som i første rekke førte hans spill videre da Fel-Jakup gikk bort i 1876.

Ola Gjerdet (f. 187 1) hørte Per Spelmann og Gamel-Sjugur spille i lag i 1880-åra (Erling Kjøk etter Hans Wiker). Han sa at de to og Else-Lars spelte likt, men la til at Per Spelmann kunne spelle på mange måter.

Da Jakup var borte, ble Per den ruvende spelemannsskikkelsen i distriktet. Det ser ut til at han på sommerstid stort sett dro bygdimellom med fela, men at han nå for det meste holdt seg i Ottadalen (Flå 1963).

Dovre

Ola A. Båstoløkken eller Gamel-Båstin (1831-1907) lærte slåtter av den siste 'Musicus' på Dovre, Pål Øyom. Han var atskillig på farten med fela og reiste en del i lag med både Karl Fant og Fel-Jakup.

I det samme selskapet var også Ola Toresen Nestgard med enkelte ganger. Han var født på Dovre i 1804, men slo seg ned i Vågå. Særlig har nok Karl Fant gjort inntrykk på ham, for det er helst valser vi forbinder med Nestgard'n i dag (Myklebust s. 74).

Økende slåtteutveksling

Ved midten av 1800-tallet finner vi store forskjeller i måten de beste spelemenn bruker og formidler sitt slåttetilfang på. Noen er av det gamle slaget: de har hentet sitt stoff innen et heller avgrenset område, ofte i en slektstradisjon, og de spiller stort sett i sitt heimlige miljø. De får ord på seg for å bevare det gamle spillet, og bygdefolket, særlig de eldre, anser dem for å være i sitt ess når det blir spørsmål om de gamle slåttene, springleik, marsj og halling.

Blant disse finner vi Gamel-Sjugur i Skjåk, Else-Lars i Lom og Gamel-Ringnesen i Vågå, for bare å nevne noen av de viktigste. De blir gjeme kilder for jevnaldrende og noe yngre spelemenn som reiser vidt omkring på spilling. Disse henter og lærer fra seg slåtter i mange bygder, og like gjeme på andre kanter av landet. Fel-Jakups aktivitet står her i en særstilling. Han lærte av Gamel-Sjugur i Skjåk, av Karl Fant, og seinere av Gamel-Ringnesen og Gamel-Skårin i Vågå, han byttet slåtter med blant andre Hans Sletmo i Heidal og Pål Øyom på Dovre og dessuten et stort antall spelemenn i mange bygder i Nord-Østerdalen, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Nordfjord. Sjøl om andre spelemenns slåtteformidling var av atskillig mindre omfang, må vesentlige deler av de 'lokale' slåttetilfangene være satt særlig effektivt i omløp på denne tida.

De noe yngre spelemennene som hadde langvarig kontakt 'med Jakup, deriblant Per Spelmann i Bøverdalen og Gamel-Båstin på Dovre, må ha blitt sterkt påvirket både av slåttetilfanget og av spillestilen Jakup hadde opparbeidet. Han var så avgjort et ideal for dem, og de igjen preget i stor grad sine distrikters slåttetradisjoner i siste del av 1800-åra.

Men det var så langt fra bare slike ruvende skikkelser som utvekslet slåtter. Musikken var allemannseie og ble spredt og lært på markeder, auksjoner og i alle slags lag. Det var på markedet på Hesthågå i Lom at Fel-Jakup og Hans Sletmo skal ha spilt i lag for første gang, midt på 1840-tallet (Høgåsen 1963, s. 116).

Ola Brurusten eller 'Hansliguten' (1806-92) var på virkelig langfart med fela. Han hadde lært slåtter av Garnel-Skårin og Estin Lien på Lalm og kunne også traktere klarinett (Kleiven 1937, s. 91, 93). 1 lange perioder f6r han etter kysten fra Stavanger til Helgeland, og særlig mye holdt han til på Nord-Vestlandet. Også i Østerdalen, og på svensk side, i Jämtland og Härjedalen, oppholdt han seg periodevis i 1830- og -40-åra (Eide 1974, s. 16).

Blind-Marit fra Sel har gitt navn til en springleik, en av dem hun sikkert brukte mest på sine ferder med fela. Hun var kjent i mange bygder og oppholdt seg en del i Vågå. "Mest årvisst kom ho Blind-Marit gående gjennom Skjårdalen. Hadde fela med seg, og let nokre leikar alle stader der ho kom inn, og stundom kunne det då bli eit lite løyleg samkvem" (Høgåsen 1960, s. 12).

I slåttetradisjonene finner vi naturligvis også musikk som er kommet med spelemenn fra andre distrikter, og et par eksempler tar vi med her, mer for kuriositetens skyld. Springleiken Malisa-Knut (S 133) var ifølge Ola Eide kommet med en kar fra Høland som spilte fele og reiste en del i Gudbrandsdalen (jf. H50a). Det er nok den beryktede stortyven og spelemannen Malice(r)-Knud som er omtalt av bl. a. Conradine Dunker (s. 86) og Henrik Wergeland (s. 247) og som har fått 4 av sine "Compositioner" trykt i Jørgen Moe: Sange, Folkeviser og Stev, og en springdans på "solungstille" opptegnet av Anders Heyerdahl (hans nr. i l).

Gjermundhallingen skal skrive seg fra en omreisende salmaker som het Gjermund (Ola Eide 1974, s. 17). Hvor han kom fra er ukjent, men slåtten ble tatt i bruk, sjøl om felestillet den går på, neppe var brukt i de eldre slåttetypene i Gudbrandsdalen. (Petter Eide opplyser på Td 1202 at slåtten har navn etter en skomaker som var svær til å danse.) Tronn Tråvar var også en kjent skikkelse i norddalen, men født på Svatsum i Gausdal i 1812. Han bodde mange steder, bl.a. i Trondheim (0.T.Forseth, 1974), men ofte reiste han sørover mot byene på Sør-Østlandet med fela.