Forord bind 7
Av Reidar Sevåg (1981)
Med dette bindet er serien Hardingfeleslåttar ført til veis ende. Den mest livskraftige grenen av tradisjonell norsk folkekunst har fått sitt monument. Samtidig er verket blitt et monument over de tre samlere Ame Bjørndal, Eivind Groven og Truls Ørpen som gjennorn et halvt sekels innsats hadde skaffet til veie et materiale og en innsikt som gjorde det mulig å sette et utgivelsesarbeid som dette i gang. Det skjedde våren 1954 på initiativ av dr. O. M. Sandvik, men allerede fra samme år med prof. Olav Gurvin som hovedredaktør. Han tok på seg strevet og ansvaret for framdriften av verket og nådde å se 5 bind gjennom trykken og de øvrige ca. 40 % av materialet ordnet i manuskript.
De tre nevnte samlerne som samtidig var storspelemenn og tradisjonsbærere, kom alle med i redaksjonskomiteen, og det var naturlig at ansvaret for utvalget av slåtter til verket ble lagt på dem. Mest sentralt kom Eivind Groven til å stå. I realiteten ble han hovedredaktør for notematerialet. Han påtok seg den krevende oppgaven å systematisere hele det brokete slåttematerialet i variantfamilier, han gjennomgikk og klargjorde samtlige transkripsjoner som skulle trykkes, og endelig satte han i gang en ganske omfattende oppsporing og nytranskribering av slåtter for å fylle huller i det eldre manusmaterialet. I dette siste arbeidet var det NRK's raskt voksende lydbåndarkiv som ble hans hovedkilde. Etter at Ørpen var gått bort i 1958 og Bjørndal i 1965, var Groven alene i redaksjonskomiteen om notearbeidet inntil siste hånd i 1973 var lagt på manuskriptet.
Uten forkleinelse for noen annen må det kunne slås fast, at uten Eivind Grovens spesielle innsikt og begavelse og hans vilje til å ofre så mye av sine siste 20 arbeidsår - mot en rent symbolsk betaling - ville hardingfeleverket knapt ha sett dagens lys i den form det nå har fått.
I forordet til bind 6 er det gjort rede for den nåværende redaksjons overtakelse av utgivelsesarbeidet, for de redaksjonelle inngrep og endringer som den dels var tvunget til å foreta, dels fant det riktig å gjøre. Kritisk var det at økonomiske forhold snevret inn trykningsrammen fra 4 til 2 bind for det resterende materialet. Da bindene lot seg forme som dobbeltbind, kunne likevel reduksjonen i antall slåtter i hovedsak begrenses til utelatelse av den planlagte lille gruppen av bruremarsjer, lydarslåtter og fyrespel. På den annen side fikk den nye redaksjonen muligheter til en ganske vidtgående utnyttelse av mange kyndige slåttekjenneres innsikt til videre kontroll og utfylling av manusmaterialet. Denne siste innsatsen ble i det alt vesentlige planlagt og gjennomført av Sven Nyhus. Med sine 5 års konsentrerte innsats på hardingfeleverket føyer han seg verdig inn i rekken av dem som la grunnlaget for arbeidet og førte det fram til sin avslutning.
På grunn av Grovens og særlig Nyhus' supplerings- og kontrollarbeid har det underveis skjedd en sterk forskyvning når det gjelder utnyttelsen av det opprinnelige basismaterialet som i sin helhet var oppteknet før lydbånd ble tatt i bruk. Av de 1214 oppskriftene i bind 1-5 er ca. 200 suppleringsmateriale oppteknet etter lydbånd eller grammofonplate, noe av Ørpen, men det aller meste av Groven. Ca. 1000 av oppskriftene - ca. 84 % - hører altså med til basismaterialet, og drøyt halvparten av dette - 522 slåtter - skriver seg fra Bjørndalsamlingen.
Av de 774 oppskriftene i bind 6 og 7 kommer bare snaue 300 - ca. 38 % fra basismaterialet. Ca. 480 av slåttene er skrevet opp etter lydbånd og har fått henvisning til kontrollerbare lydkilder.
| Sven Nyhus | 182 | slåtter hvorav | 182 | etter lydbånd | |
| Eivind Groven | 170 | " " | ca.100 | " " | |
| Arne Bjørndal | 25 | " " | 0 | " " | |
| Truls Ørpen | 22 | 0 | |||
| I alt | 399 | ca.280 |
For verket som helhet fordeler transkripsjonsbidragene seg slik:
| Eivind Groven | 752 | slåtter | = | ca | 38 % |
| Ame Bjørndal | 622 | " | = | ca | 31 % |
| Truls Ørpen | 292 | " | = | ca | 15% |
| Sven Nyhus | 283 | " | = | ca | 14% |
| Andre | 39 | " | = | ca | 2% |
| 1988 | " | = | 100% |
Den geografiske fordelingen er for verket som helhet slik:
| Telemark | 730 | slåtter | = | ca | 36,5% |
| Vestlandet fra Hardanger til Nordfjord | 495 | " | = | ca | 25% |
| Hallingdal/Krødsherad | 268 | " | = | ca | 13,5% |
| Valdres | 216 | " | = | ca | 11% |
| Numedal/Sigdal/Eggedal/Lyngdal/Jondal | 146 | " | = | ca | 7,5% |
| Setesdal/Agder | 130 | " | = | ca | 6,5% |
| Andre | 3 | " | = | ca | 0% |
| 1988 | " | = | 100% |
For bind 7 er den geografiske fordelingen som følger:
| Telemark | 115 | slåtter | = | ca | 28,5 % |
| Hallingdal/Krødsherad | 88 | " | = | ca | 22 % |
| Valdres | 69 | " | = | ca | 17 % |
| Vestlandet | 53 | " | = | ca | 13,5% |
| Numedal/Sigdal/Eggedal/Lyngdal/Jondal | 46 | " | = | ca | 12% |
| Setesdal/Agder | 28 | " | = | ca | 7% |
| I alt | 399 | " | = | 100% |
Det er særlig den store etterrakst-delen i dette bindet som har ført til at Telemarks-dominansen ikke er så stor her som i de tidligere bindene.
Stoffet i bind 7 er ordnet slik at springarfamiliene som startet i bind 4, først føres til sin avslutning, 11 store familier med fra 9 til 18 varianter i hver (nr. 517-527). Deretter følger et supplement: Etterrakst. Den omfatter slåtter som redaksjonene fant fram til for sent til å få dem inn på rett plass. En del av dem er tilleggsvarianter til slåttefamilier i tidligere bind og har i kommentarene fått henvisning til hovedfamilien. De er tatt med enten fordi de representerer udekkete geografiske områder, eller fordi de er så gode eller særpregete at de fortjener å komme med. De øvrige er å rekne for selvstendige slåtter. Først kommer springarstoffet. Det nummereres i direkte tilslutning til springarfamiliene i første del av bindet (528-636). Deretter følger gruppen Gangar, halling, rull, bonde i 6/8 takt, nummerert i flukt med tilsvarende slåttegrupper i bind 1 (119-177). Til slutt kommer Gangar, halling, rull, bonde i 2/4 takt, nummerert i tilslutning til tilsvarende gruppe i bind 2-3 (162-211).
Innenfor de to siste etterrakstgruppene (II og III) blir det en overlapping i nummer fra 162 til 177. Ved henvisning til disse slåttene føyes gruppenummeret til (f.eks. bind 7, II 164).
Redaksjonen takker NAVF som har bekostet trykkingen av verket. Stor takk fortjener også alle de enkeltpersoner som har bidratt med arbeid og kunnskap. Den respons alle våre henvendelser om faglig hjelp har møtt, har vært en stor opplevelse. I mer enn én forstand bygger hardingfeleverket på hele det aktive og kyndige spelemannsmiljøet av i går og i dag.