print logo

Feletradisjoner i Hedmark: Grunnmaterialet | Eldste glimt av felespell | Tidlig 1800-tall | Linjer fram mot v�r tid

Innledning - Os - Tolga - Kvikne - Folldal - Alvdal - Tynset - Stor-Elvdal - Øvre Rendal - Nordre Engerdal - Midtre og sørlig Engerdal og Nordre Trysil - Ytre Rendal - Åmot - Elverum og Hedemarken - Solør-Odal

Solør — Odal

Teodor Risberget (1872-1964), Våler, lærte av faren Peder Andersen Risberget (1831-1922), som også var felemaker og orgelbygger! Dessuten lærte Teodor av «Halte-Jakob», Jakob Braaten (1840-1890), som var født i Jorshola, Södra Finnskoga, men flyttet til Trysil og er omtalt som en av Trysils beste spelemenn (Sandvik).

Magne Halberget i Gravberget (1904-93) lærte leker av Gjermund Bråten (1893-1984) og Adolf Haldammen (f 1871) fra hjemtraktene, og av Jens Engen fra Sørskogbygda. Fra Haldammen går også linjer til «Halte-Jakob» (se over) og til Jon Andersson (en av flere Länserudkarer) på svensk side av Halsjøen. Jon Andersson skal også ha spilt med Martinus Amundsen.

Her snakker vi mest om polsdans, men som flere andre steder finnes stor spredning i de musikktypene som utøverne har kjent og brukt. Adolf Haldammen spilte også med Juvbergsmusikken langt øst i Åsnes, som svært tidlig behersket ensemblemusikk, og der komponistene fra Hedemarken — Sørensen, Hollo m fl — var idealer og jevnlige gjester.
Gustav Kåterud (1882-1941) var en spesielt god sanger ved sida av å være felespelemann. Det var de gamle visene (også svært gamle ballader) som fikk Eivind Groven interessert i å gjøre opptak med Kåterud. Heldigvis tok han seg tid til å ta med noen feleslåtter også. De er av avgjørende betydning for vår kjenneskap til, og fortsåelse av, gammel musikk i Solør.

Faren Oluf Kåterud (1832-1909) var kilde for sønnen, og Olufs far igjen var også kjent som en spesielt god sanger. Oluf holdt bogen i venstre hand (spelte med keiva), som sin læremester, Ola Steffensen Granlund, «Keivaspelemannen». Ola var en eldre bror til den mer kjente «Steffens-Henrik», Henrik Steffensen (1826-1920), fra Hof Finnskog (Åsnes). Og hans sønn igjen var Ole Henriksen (1878-1968), som er representert her.

Steffens-Henrik har henimot legendestatus i distriktet, og det må antas at han også hadde musikk fra Ola Porkkalas («Haltegutens») tradisjon fra Grue Finnskog. Steffens-Henrik var en original, og kunne bl a spille kort mens han spilte fele. Betaling (i skåla) for bryllupspell i hans miljø kunne være variabel — en gang kom han hjem med ei ku i band (Raaberget).

Torbjørn Raaberget (f 1921) lærte litt av faren, men viser også til Ole Henriksen, og dermed tilbake til Steffens-Henrik, i sine innspillinger.

Musikklivet i sørfylket (Solør-Odal) har vært svært mangfoldig i den perioden vår framstilling omfatter. Ensemblemusikk og skolerte musikere dominerte tidlig i bredbygdene. En av dem var Gudbrand Bredesen (1833-1922) fra Sør-Odal, som var dreven fiolinist og kompinist, og spilte til bryllups, og på ball på de store gardene (godsene) i distriktet.

Samtidig spilte Steffens-Henrik alene til dans i helt andre miljøer, der polsdansen fremdeles var dominerende, men der runddansene kom i bruk omkring midten av 1800-tallet. Særlig ble reinlender veldig populært i dette distriktet, men vals, hamborger og masurka ble også en del av bildet.
I en del miljøer ble altså mye av det gamle bevart mens nyere moter sakte gled inn. Fra omkring 1820-30 fortelles det f eks at dansen i alle bryllup startet med en «pålsdans», men at de eldre gjerne tok seg «en menuett, eller ‘menevit’ som de kaltes på solørmålet — og så kom ungdommen med feier, vals og andre danser» (Svendsen).
Omkring 1880 var enrader og klarinett kjente instrumenter, som ble tatt i bruk ved sida av fela. I de distrikter på ‘flatbygdene’ der tradisjonsmusikken levde lengst, ble etter hvert durspellet (en- og torader) mye brukt til dans, og konkurrerte ut fela mange steder.
Noen få utøvere har behersket begge instrumenter, f eks Jon Østhaug, Kjellmyra, Åsnes (1886-1963). De innspilte feleslåttene hadde han hovedsaklig etter onkelen Tarald Digermannhaugen (1854-1903).

Arne Skadsdammen (f 1895), Grue, lærte av faren Arne G. Skadsdammen (1850-1946), han igjen av «Skadsdammlærern», Arne Larsen (1821-90). Her er også påvirkning fra Gjevert-spelemenn — Per Adam (1832-83) på fele og Karl Adam (sønn) på enrader — og andre på Finnskogen, men også fra f eks Hofossmusikken som spilte mer i ensemblestil.

Kåre Langholmen (f 1909), Grue, lærte av faren, Magnus Langholmen (1863-1942), og bestefaren, Karelius Langholmen. Dessuten har han slåtter etter Alf Lønhaugen, noen fra Grue Finnskog, etter Sigurd Holt, Eirik Steina fl.

Men i Langholmens tid og miljø var det eldste slåttematerialet gått av bruk, vanlig gammeldans ble kombinert med nyere dansemusikk der Langholmen også har spilt saksofon og klarinett.

Laurits Tangen (1886-1964) fra Austmarka (nå i Kongsvinger) lærte av faren, «Rundhauger´n» (Ole Eriksen Rundhaug, tusenkunstner og spelemann), og av bestefar Anders Wahlstrøm (snekker, bygdekunstmaler mm). De slåttene som disse førte videre, skrev seg fra Finnskogene i Vinger, Brandval og Grue, fra felespellere som Andreas Tomta (f 1828), «Vais-Lars» (Lars Barskjulet), og «Halteguten» (Ola Porkkala, død ca 1840). Særlig var nok Andreas Tomta en svært viktig formidler fram til «Rundhauger´n», før han emigrerte til Amerika i 1880-åra.

Tangen er antakelig den eneste på norsk side med tradisjon fra «Lumiansguten» (eg Per Jönsson Lumiainen, 1816-75), fra Mangen, Gräsmark i Värmland (også kalt «Lomiærs-Per» på norsk side, se s 15)).

Tangen var fullbefaren felespelemann like etter århundreskiftet, med et repertoar av gamle feleslåtter, også noe «springar» og et par hallinger. Men med trekkspillets stadig sterkere stilling som danseinstrument, og med nye ungdomslokaler som dansearena (lokalet «Baldrus» ble bygd i 1914), gikk de eldste slåttene av vanlig bruk — de ble for gammeldags. Men Tangens spesielle interesse for slåttene, og det mer tilfeldige behovet for musikk til filmen «Finnskog og trollskap» i 1954, gjorde at dette svært verdifulle materialet etter hvert kom på lydband (Sæta 1987).

Karl Trosholmen (f 1893), som kjente Tangen godt (fra fløting, skogsarbeid mm) husket bryllup med bare felespell like ved århundreskiftet. En spesielt god spelemann her ved Austmarka var Per Sikåberget (f ca 1850) som utvandret ca 1910. Han spilte på ‘alle’ stuedanser, og der var mye springdans (springar) fortsatt brukt (priv. intervju 1986). Trosholmen hørte også andre gode spelemenn, bl a Ole Kolbjørnsrud (1881-1943) og brødrene Brede Kolemo (1845-1917) og Knut Kolemo (1855-1941) fra Brandval (nå Kongsvinger). Kolemo-brødrene levde mer og mindre som musikkens vagabonder i distriktet gjennom en svært lang periode, men de går ikke fram som direkte kilder i vårt materiale.

Fra Sør-Odal finnes noen få leker med Per Fossheim (f 1916), lært av faren Karl Fossheim (f 1875), fra Ullern, nær grensa mot Akershus. Ellers er vi uten aktuelt innspilt slåttemateriale på fele fra sørspissen av fylket, Eidskog og Odalen. Men opptegnelser og litteratur (f eks av Skjeppestad og Aurom i Odalen og Fjellstad i Eidskog) levner ingen tvil om at bildet for det lokale musikklivet der har vært svært likt det i Solør og på Hedemarken.

Som eksempel på musikk i vår gate kan likevel nevnes opptakene med Sigurd Olsen Perkerud, Tobøl, Vestmarka, med en truverdig gammel felestil i musikken. Faren Ole Perkerud (f 1864) var fast spelemann i bryllup og på stuedanser, der han spilte marsj, springdans, vals, reinlender, polkett/hamborger og masurka. Sigurd husker bryllup med tre feler i samspell, og vet at faren også spilte noe halling. I Sigurds tid har fela vært brukt bare på stuedanser (fram til i 20-åra) der runddansen og nyere danser har vært enerådende (spesielt mye reinlender). På prat om hans egen klangfulle spillemåte (når spilleformen var god), viste han til at faren også spilte mye på to strenger «...det blir ikke noe musikk ellers» (Td 2542).

En tilsvarende musikk hadde brødrene Nils (1886-1972) og Gunder (1892-1983) Bergsvangen, Austvatn i Nord-Odal, og de opplevde også en tilsvarende situasjon for bruken av den. Musikkstilen var av det gamle slaget, men springdansen stort sett gikk av bruk før deres tid.

Som belegg for sammenhengen med tradisjoner i Akershus og Vestfold er også tatt med et par slåtter med Anton Svendsen Myrvoll (f 1895, Hof i Vestfold) med tradisjon fra bestefaren Anton Svendsen Myrvoll (f ca 1830). Dessuten er atskillig relevant informasjon hentet fra Anders Heyerdals opptegnelser og beskrivelser fra Aurskog i Akershus.