Stine anbefaler studenter å dra i praksis

I praksis får du både testet kunnskapen din, funnet ut om du har valgt riktig retning og en smakebit på arbeidslivet. Lurt, ikke sant? Medievitenskapstudent Stine var ni uker hos reklamebyrået KITCHEN. Les om hvordan hun opplevde praksisoppholdet!

Medievitenskapstudent Stine på plass blant "de store og viktige folka".

Jeg husker den dagen Lise Marie Mørkved, rådgiver i KITCHEN, holdt presentasjon om praksisplassen på IMKs infomøte. Jeg skjønte at dit måtte jeg. Jo mer hun fortalte, jo mer skjønte jeg det. Også avsluttet hun presentasjonen og sa ”Du må like et høyt tempo. For det skjer alltid noe. Alltid.” Da var jeg solgt.

Jeg hadde kjempet med nebb og klør for å i det hele tatt få en plass på praksis-emnet, og var mer enn klar for å kjempe om plassen hos KITCHEN også. Jeg både kjempet og vant - plassen ble min, livet smilte og jeg svevde på en rosa sky. Helt til jeg våknet og kom på at shit. Nå skal jo faktisk lille meg inn til store KITCHEN. Nå skal jo faktisk lille meg sitte ved siden av de store og viktige folka. Nå må jo lille meg faktisk prestere.

Jeg tror det blir sånn enten du vil eller ikke, man føler seg liten. Redd for å dumme seg ut, redd for å ikke passe inn, redd for å havne utenfor. Å få oppgaver, ansvar og et skrivebord som egentlig ikke eksisterer. Man møter opp forventningsfull, overivrig og dødsnervøs. Skjelven i beina og hakkete i stemmen. Jeg husker at det første jeg reagerte på var plassen min. Jeg ble ikke plassert i et hjørne med et ”liksom-skrivebord”. Jeg fikk et helt ekte skrivebord ved siden av de andre ansatte, i et åpent kontorlandskap.

Det andre jeg reagerte på var når jeg ble fortalt hvem som satt rundt meg. For over meg satt en innholdsprodusent, en prosjektleder og en redaksjonsleder. Ved siden av meg satt en kokk og en performance manager. Bak meg satt en CEO, en konsulent og en konseptutvikler. På bordet ved siden av satt det en klipper, en animatør og en programmerer. Ja, også var det en haug av forskjellige formgivere der også.

Alle forutinntatte antagelser om at det bare jobbet én type mennesker i reklamebyråer var helt feil. Hvert fall i dette reklamebyrået. Det var så mange forskjellige kompetanser på ett og samme sted. Alle hadde hvert sitt ekspertiseområde, men likevel ikke, for alle jobbet sammen. På tvers av ”avdelinger”, kompetanse og kunnskapsområder. 

Selv om lille meg fort ble en del av KITCHEN-teamet, overrasket det meg hvor seriøst alle tok meg. Jeg husket at Lise Marie fortalte at de hadde kule arbeidsoppgaver til studenten som kom dit, men det sa vel alle? Men arbeidsoppgavene mine var kule. Jeg lagde posteplaner, skrev pressemeldinger og nyhetsbrev, jobbet med innholdsmarkedsføring, fikk være med på innspilling av reklamefilm og kundemøter, jobbet med optimalisering av søk og annonser, skaffet influencers og mye annet. Jeg fikk gjøre ting som de andre gjorde, ting som var viktig og som hadde betydning. Ikke oppgaver som de fant på for å gi meg noe å gjøre.

Også hørte de på meg, alltid. Jeg husker det første møtet hvor noen spurte om min mening og jeg forsiktig fortalte det. Også lo jeg litt lett etterpå for å gi beskjed om at ”men jeg tar sikkert feil, min mening betyr ingenting og verden er bedre uten meg” – sånn man gjør fordi janteloven fortsatt eksisterer i sårbare øyeblikk. Men det var bare jeg som lo. For de andre nikket og noterte. Av det jeg sa. Lille meg. 

Jeg takker universitetet for dette emnet hver dag i mitt stille sinn. Jeg har fått så mye ut av praksisoppholdet, mye jeg ikke forventet i det hele tatt. Jeg har lært så mye av så mange forskjellige mennesker, kost meg glugg når alle samles rundt kjøkkenbordet for lunsj og spist en mengde vafler på fredags-traffic.

Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli så integrert og så glad i det jeg drev med på så kort tid. Skole er bra og har gitt et skikkelig underlag, men jeg har lært mer disse 9 ukene enn jeg har lært på flere år. Å være i praksis er noe jeg anbefaler enhver student, det gir så mye. Jeg er glad for at jeg kjempet med nebb og klør, for dette er det smarteste jeg har gjort for meg selv. For lille meg. Som ikke føles så alt for liten lenger.

Les mer om praksisemnet på bachelorprogrammet i medievitenskap.

Av Stine Holst Jutila, bachelorstudent i medievitenskap
Publisert 4. mai 2017 13:38 - Sist endret 29. juni 2017 08:35