Erkebiskop Erik Valkendorf: Fra Nidaros til Roma i 1522


I november i år er det 500 år siden Valkendorf døde i Roma. På hans dødsdag 28. november vil det avdukes en minneplate i kirken S. Maria dell’Anima hvor han ligger begravet. Dagen etter inviterer Det norske institutt i Roma utvalgte foredragsholdere til en én-dags internasjonal konferanse for å kaste lys over denne sammensatte og interessante personligheten og tiden han levde i.

Erik Valkendorf treffer Sigbrit Willlums og Dyveke på Bergens torv i 1507. Maleri av Eilif Petersen, 1876,  Ved en grønnsaksbod: Mann i mørk frakk snakker med eldre dame som lytter oppmerksomt, og holder hånden over skulderen på en ung kvinne

Erik Valkendorf treffer Sigbrit Willlums og Dyveke på Bergens torv i 1507. Maleri av Eilif Petersen, 1876, utsnitt. Foto: Nasjonalmuseet, Oslo

Norges nest siste erkebiskop, Erik Valkendorf, døde i Roma.28. november 1522. Han hadde reist dit for å diskutere kong Christian IIs vingeklipping av kirkens myndighet i Danmark-Norge, og ønsket pavelig støtte i sin kamp mot den ekspansive monarken.

Da Valkendorft kom til Roma i feburar 1522 var den ambisiøse nye Peterskirken under oppføring i Vatikanet, men ingen pave satt på St. Peters stol. På grunn av politiske forviklinger brukte den nylig valgte pave Hadrian VI nesten et år på å komme seg til Roma. Men før paven var klar til å ta imot erkebiskopen fra det høye nord, hadde Valkendorf forlatt denne verden. Hadrian VI bekostet begravelsen og roste den norske erkebiskopen for hans lojalitet og utholdenhet i kampen for libertas ecclesiae, kirkens frihet fra verdslige makter.

Erik Valkendorf (1465-1522) hadde vært en mangfoldig og ambisiøs skikkelse Danmark-Norges politiske og religiøse liv. Han var en lærd humanist, forfatter, oppdager, topograf, publisist, antikvar, kirkerestaurator og politiker. Han ble innsatt som erkebiskop av den geografisk svært omfattende norske kirkeprovinsen i 1510. Da han døde i Roma tolv år senere var den protestantiske reformasjonen i gang, en bevegelse som skaket Europas politiske og religiøse strukturer og som Valkendorf hadde sett på med bekymring. Selv om reformasjonen ikke kom til Norge mens han var erkebiskop, var hans konflikt med kongemakten et forvarsel om hva som ventet hans etterfølger, Olav Engelbretson. Han måtte rømme landet for den protestantiske kongens tropper, og erkebispesetet i Nidaros ble nedlagt. Erik Valkendorf ønsket reform på kirkens premisser. Han var både pioner og tradisjonalist, representativ for den begynnende katolske reformasjonen og en typisk intellektuell i den blomstrende, men urolige og dramatiske tiden han levde i.

 

Publisert 5. juli 2022 15:28 - Sist endret 5. juli 2022 15:28