English version of this page

Kulturarv og identitet

Kulturarvspolitikk og -praksis er fortsatt knyttet til et identitetsparadigme hvor verden betraktes som en mosaikk av historisk og geografisk forankrede kulturer, som berøres av dagens globalisering.

Den norske kulturarvsektoren kommuniserte inntil for en generasjon siden med befolkningsgrupper som i stor grad hadde felles oppfatninger om sine historiske røtter. I dag er det et økende antall innbyggere som i offentlig diskurs posisjoneres ‘utenfor’ den tradisjonelle nasjonale fortellingen.

Kommunikasjon mellom folk i ulike deler av verden har aldri vært enklere og identitetsprosesser overskrider stadig oftere landegrenser, ettersom flere inngår i sosiale relasjoner over store avstander. Samtidig er svekkelsen av nasjonale fortellinger ledsaget av et økende fokus på det lokale, og på kulturarv som resurs for lokal identitet og stedstilhørighet. Erkjennelsen av spenningene mellom etablerte fortellinger og demografiske og sosiale endringer har ført til en søken etter alternative representasjonsformer og nye inkludering- og mangfoldstrategier.

Med langtidsperspektiver og innsikt i fortidens migrasjoner, møter og transformasjoner, kan kulturarvsdisipliner tilby historier som er engasjerende og utfordrende på tvers av dagens sosiale grenser? Kan kulturarvsinstitusjoner fungere som arenaer for diskusjon av dagsaktuelle spørsmål om identitet og tilhørighet, ved å stimulere til kritisk refleksjon rundt ideer om Oss og Dem som knytter an til forståelse av kollektiv fortid?

Vårt mål er å utforske disse spørsmålene, gjennom faglig utveksling og samhandling med et bredere publikum, og ved å legge til rette for møter og dialog mellom institusjoner, beslutningstakere og interessegrupper.