Bloggutkast: Fagfornyelsen - brudd eller kontinuitet?

En tekst inspirert av arrangementet Fagfornyelsen - brudd eller kontinuitet.

Bildet kan inneholde: tekst, skrift.

Skoleåret 2020 har definitivt vært en utfordrende periode for lærerne rundt i om landet, og midt i det hele skal de nye læreplanene gradvis gjennomføres og tas i bruk i undervisningen. Fagfornyelsen har vært et brennhett tema den siste tiden og reist en rekke spørsmål knyttet til den praktiske gjennomførelsen og vurderingene bak de nye endringene. På mandag 26. oktober inviterte vi til panelsamtale om fagfornyelsen på UiO. Vi var svært heldige å få med oss Karsten Korbøl, som har sittet i arbeidsgruppen for fornyelsen innenfor historiefaget og lærebokforfatter og didaktiker Hege Roaldset. Mange nye begreper skal innføres, men hva betyr egentlig disse for undervisningen? Er det mulig å endre undervisningen for lærere med inngrodde vaner? Hvordan har det offentlige ordskiftet preget avgjørelsene, og hvilke politiske og økonomiske hensyn er tatt under utarbeidelsen? Hva betyr endringene egentlig for undervisningen? Vi tar en titt på hovedpoengene fra panelsamtalen.

Kan fagfornyelsen bidra til ny eksamensform?

Korbøl forklarte i panelsamtalen litt av prosessen utvalget hadde gjennomgått i utviklingen av fagfornyelsen, og debattene om nye problemstillinger som oppstod i arbeidet. For eksempel vil nye læreplanmål endre vurderingskriteriene lærerne følger da de skal sette karakter på prøver og eksamener, ettersom elevene blir vurdert på nye grunnlag og etter annen type kunnskap.

Karsten Korbøl understreker også hvor mye som påvirker den faktiske undervisningen som skjer i norske klasserom i dag; faktorer som går utenom det dokumentet som undervisningsdepartementet lager for å styre undervisningen. Hvordan debatten rundt fagfornyelsen har foregått, virker nesten som om de glemmer hvor mye materielt og kulturelt som påvirker hva og hvor mye elevene lærer. Dette er ikke nytt innenfor forskning på undervisning, men er overraskende fraværende fra debatten rundt en slik undervisningsreform. Debatten har ofte gått på hvordan man skal ordlegge enkelte læringsmål og hvilke strategier man burde bruke, hva burde nevnes spesifikt og hva er naturlig å forvente at elevene hører om fra kompetente lærere. Det er merkelig at slike reformer ikke blir fulgt opp med andre forandringer i undervisningsgrunnlaget. Det er ingen forandringer i lærertetthet, klasseromsstørrelse eller eksamensform selv om dette kan være vel så viktig.

Det tar tid før man kan se resultater av slike forandringer. Læreplanen skal skrives. Nye lærere skal (etter)utdannes. Tidligere undervisningsopplegg skal revideres. Et frisk nytt kull med elever (uten arvesynden fra tidligere læreplaner) skal gjennomgå en reformert skole. Og kanskje, om vi er heldig, kan vi få se målbare resultater av mer opplyste elever før en ny læreplan skal utarbeides.

Dette er ikke for å si at den nye læreplanen i historie er meningsløs. Som Hege Roaldset og Karsten Korbøl viste under panelsamtalen, er den nye læreplanen nøye gjennomtenkt og fornuftig utformet, men det er dimensjoner som reformen ikke rører. Man må kunne være skeptisk til hvor omfattende forandringen kan være uten materielle forandringer som støtter opp under fornyelsen av styringsdokumentet for historieundervisningen.

Et nytt våpen i kampen for kildekritisk bevissthet:

Panelsamtalen kastet lys over mange av spørsmålene vi hadde knyttet til fagfornyelsen i historie. Likevelsitterviigjenmednoennyespørsmål.Deterenbredenighetblantarrangørene om at historisk empati har en plass i morgendagens historiefag. Samtidig ser vi oss nødt til å peke på de utfordringene som følger med å skulle vurdere elevenes kompetanse på dette området dersom det ikke skal bevilges midler for å tilrettelegge for en mer omfattende vurderingsmetode på eksamen.

I den nye læreplanen heter det at “Læreren skal planlegge og legge til rette for at elevene får vist kompetansen sin på varierte måter (...).” Det er vanskelig å se inn i den imaginære krystallkula og tenke seg at idéene i den nye læreplanen, dog velmente og godt utformet, skal revolusjonere hvordan morgendagens vordende historikere utforsker fortiden, nåtiden og fremtiden.

Kildekritisk bevissthet er et av de nye kjerneelementene i historiefaget. Revolusjonsånden har kanskje ikke grepet oss helt enda, men med kildekritisk bevissthet på planen tennes det et gnist av håp. Bevæpnet med den nye læreplanen i hylsteret, kan en ny generasjon lærere ta sikte på undervisning som skal kunne sørge for at vi ikke lenger gremmes hver gang det åpnes et kommentarfelt. Kanskje kan fagfornyelsen være en nøkkelingrediens i jakten på vaksinen som en dag skal ta knekken på

“fake-news”-pandemien. På vaklende vurderingsgrunnlag i et faglig landskap som skal bli mer nyansert, mer effektivt og mer inkluderende, samtidig som det ikke skal koste oss mer, er fremtiden kanskje litt lysere likevel.

Dersom du ønsker å vite mer om fagfornyelsen, kan du gå inn på Utdanningsdirektoratets sider.

Av Adrian Skogvang, Sondre Prestøy, Håvard Pettersen, Petter Weldingh og Per Johan Kvarme
Publisert 21. des. 2020 16:40 - Sist endret 21. des. 2020 16:57
About-image

Historie nå

Historie nå er historiestudentene ved UiOs blogg og podkastserie. Her får du nyskapende historieformidling fra fremtidens forskere. Har du spørsmål eller tilbakemeldinger? Ta kontakt på: henvendelser@iakh.uio.no