Lite er nytt under solen

Sylfest Lomheim påstår i en artikkel om Trump i Klassekampen at fagfeltet som studerer kroppsspråk har eksistert siden 1970-tallet, men også her kan vi gå «attende til Antikken».

Quintilians håndgest nr. 15 over beskrivelsen av same bevegelse i Donald Russells Loeb-utgave av Institutio oratoria. Modell: Mathilde Skoie. Foto: Tor Ivar Østmoe.

I en artikkel om Trumps kroppsspråk i Klassekampen 1. februar skriver Sylfest Lomheim:

«Kroppsspråk handlar om mimikk og gestikk. Det første konsentrerer seg om ansiktet, det andre dreiar seg om hender og kropp. Det er òg eit interessant spørsmål om dette fagfeltet, som har eksistert sidan 1970-åra, skal plasserast innanfor språk eller psykologi.»

I en reportasje på Sørlandssendingen 20. februar hopper Lomheim likeledes  rundt med en radio og påpeker hvordan kroppsspråket har blitt viktig etter at man fikk fjernsyn.

Om kroppsspråket hører til språk eller psykologi skal jeg ikke blande meg oppi her, men det synes å være på sin plass å minne om at kroppsspråk og studiet av det har vært viktig både før fjernsynet og 1970-tallet. Studier av kroppsspråk er f.eks. essensielt i studiet av kunsthistorien (tenk f.eks. på de mange gestene i kristen kunst), men mitt anliggende her er selvfølgelig å gjøre litt PR for den antikke retorikken. Antikkens retorikk – og da særlig Quintilian (ca. 35-100 e.Kr) ­­– behandler emnet utførlig, inkludert en variant av tommel-pekefingerbevegelsen som mange forbinder med USAs nye president.

Gestikken, som studiet av mimikk og håndbevegelser ofte kalles i retorikken, behandles som en del av den siste arbeidsfasen, fremføringen (actio). Dette er en svært viktig del av retorikken. I følge Demosthenes skal det sogar være den viktigste delen av retorikken. Og selvsagt, vi vet jo alle at en glimrende tale kan bli ødelagt av elendig fremføring.

Quintilian har i sin store og nesten altomfattende lærebok i retorikk, Institutio oratoria, et lengre parti om fremføringen XI.3. Deler av dette verket er kløktig oversatt av Hermund Slaattelid (Quintilian, Institutio Oratoria I-III, Samlaget 2004 og utdrag av bok 5 i Cicero, Quintilian, Tacitus, Romersk retorikk , Samlaget 1993), men ikke akkurat denne delen dessverre. Quintilian beskriver i denne delen både stemmeføring og kroppsspråk. Og når han behandler kroppsspråk tar han for seg kroppsdel for kroppsdel (hode, hals, skuldre, armer, hender, føtter) – og til og med påkledning (hvordan man skal bære sin toga). Hva slags gestikk man bør velge avhenger som så mye annet i retorikken av den retoriske situasjon, type tale og sted i talen.

Cicero kaller gestikken en type språk, nesten som en slags kroppens veltalenhet (eloquentiam quandam corporis, Orator 55). Gestikken har både tverrkulturelle og mer kulturspesifikke elementer. Det oppdager man ikke bare når man skal må forholde seg til talerens toga, men også i dag når man møter gestikulerende grekere eller New Yorkere. Hvordan man uttrykker et nei er ikke alltid opplagt. Mens noen gester er formaliserte og del av kontinuerlig tradisjon – f.eks. gestene I  kristen ikonmaling som i utgangspunktet var basert på den antikke retorikk. Har andre gått i glemmeboken eller endret mening. F.eks. er det fortsatt debatt om hvilken vei publikum eller keiseren vendte tommelen når de ba om at en gladiator skulle få dødsstøtet (på latin er uttrykket pollice verso, vendt tommel). Ut fra dagens betydning ville man tenkt at man skulle vende tommelen ned, men det er slettes ikke sikkert.

Å lese Quintilians kapittel om gester er utfordrende ettersom det er nokså teknisk og mange av bevegelsene svært intrikate, men den nyeste oversettelsen i serien Loeb Classical Library som er oversatt av en av de store nestorene i antikkens retorikk, Donald Russell, gjør en svært god jobb og har til og med nummerert de tyveforskjellige håndgestene som ramses opp.

Gesten Trump ofte forbindes med – å lage en sirkel av tommel og indeksfinger – tolker jeg som en variant av bevegelse nr. 15 og beskrives av Quintilian som følger:

Pollici proximus digitus medium dexter qua unguem pollicis summo suo iungens, remissis ceteris, est et adprobantius et narrantibus et distinguentibus decorus.

Å forene fingeren nærmest tommelen med det som er til høyre ytterst på neglen av tommelen med sin tupp mens de andre fingrene slapper av er passende for bifall, fortelling eller distinksjon.

Har dette relevans for fortolkningen av Trump? Antageligvis ikke så veldig. (Og allerede hos Quintilian kunne gesten som man ser bli brukt til mye). Skjønt Quintilians generelle anbefaling av moderasjon kan jo kan være nyttig for noen og en hver. Det som er mitt anliggende her er derimot å protestere mot at fagfeltet som studerer kroppspråk ble oppfunnet på 1970-tallet og at kroppsspråk først ble viktig med fjernsynet (og kanskje lokke noen inn i den antikke retorikkens på en gang gjenkjennelige og fremmede verden).

Emneord: retorikk
Publisert 10. mars 2017 14:56 - Sist endret 18. juli 2022 14:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere