Mytiske monstre

Medusa som #Metoo offer eller Prometheus’ skapning som moderne robot; antikke monstre fortsetter å fascinere.  Nå i september publiseres en antologi der forskere og forfattere sammen utforsker antikke monstre og deres moderne muligheter gjennom både fiksjon og forskning.

Moderne monster? Bjørks visuelle fremtoning på sin siste plate, Utopia (2017).

Making Monsters er en antologi som blander fiksjon og forskning. Med antikke monstre som utgangspunkt inviterte de uavhengige publisistene i Future Fire i samarbeid med Institute of Classical Studies i London både forfattere og forskere til komme med bidrag som skulle belyse antikke monstre. De arrangerte også en konferanse med utgangspunkt i spørsmålet «Why do we need monsters?» Resultatet er en bok som viser både i teori og praksis at antikkens monstre fortsatt engasjerer og er gode å tenke med.

Boken er utgitt av det uavhengige forlaget Future fire. De har tidligere utgitt flere bøker i krysningsfeltet mellom science fiction, fantasy og klassisk mytologi.  Dette er i utgangspunktet ikke den typen litteratur jeg har vært mest opptatt av, men da jeg i vår fortalte en kollega at jeg hadde jobbet en del med den enøyde kyklopen Polyfemos i forbindelse med min utforsking av pastoralen som genre, ble jeg lokket til å skrive etterordet til denne nye boken.  Og jeg angrer definitivt ikke!  Ved å lese gjennom essayene, novellene og diktene i denne antologien ble det svært klart for meg at antikkens monstre er interessante ikke bare for oss som holder på antikken og den klassiske tradisjonen, men også produktive for høyst levende skribenter.  Og det å se på hvordan folk anvender monstre og spekulere over hvorfor de trengs belyser viktige sider både ved antikken og resepsjonen.

Medusa:  #Metoo-offer slår tilbake

Et slående trekk ved de ikke-akademiske bidragene til boken er at svært mange av dem er politiske. Utforskingen av klassiske monstre berører bl.a. spørsmål som immigrasjon, miljø og behandling av psykisk syke. Ikke minst inngår monstrene i klart feministiske prosjekter. Vi møter opptil flere sirener, Medusaer og Kirker. Disse damene fremstår med sine historier som mindre monstrøse, men ikke nødvendigvis mindre kraftfulle. Den kanskje sterkeste novellen, "Heart of stone" - skrevet av en mann, Tom Johnston – handler om et offer for seksuelt misbruk på en katolsk barneskole som finner styrke i Medusamyten – ja, etter hvert får hun tilgang til Medusas spesielle krefter.

De mest kjente fortellingene om Medusa kretser rundt hvordan Perseus overvant denne kvinnen med slangehår som forvandlet alt som så på henne til stein ved å bruke sitt skjold som speil og så hugge hodet av henne.  Et hode som i ettertid havnet på Athenes aegide til skrekk og advarsel. I denne novellen – som i andre kunstverk i tiden –  trekkes også Medusas forhistorie frem i lyset. Dette er typisk en fortelling som er kjent gjennom den romerske dikteren Ovids Metamorfoser (4.753-803). Metamorfosene er som kjent et verk som tar for seg mytologiske forvandlinger, men sin vane tro er det ikke nødvendigvis de mest opplagte forvandlingene Ovid trekker frem. Og han viser seg som den kjærlighetsdikteren han er også her. I fortellingen om Medusa, er det hennes forvandling fra vakker pike med spesielt vakkert hår som blir forført av Poseidon i Athenes tempel. Når Athene oppdager dette straffer hun ikke Poseidon, men Medusa. Og hun forvandler henne til det monsteret hun senere ble kjent som, kvinnen med slangehåret. Og hennes hode havner altså senere på Athenes aigide. Denne versjonen av myten stiller definitivt monsteret Medusa i et annet lys. For ikke å snakke om Athene.

Helter og monstre

Som Liz Gloyn påpeker i blogginnlegget «On heros and monsters» - del av reklamekampanjen for Making monsters  -  har gjenfortellingene og kunsten ofte fokusert på øyeblikket der helten overvinner monsteret. Det gjelder øyeblikket der Thesevs overvinner Minotauren, Herakles overvinner et eller annet monster, eller – som vi ser  i Cellinis skulptur nedenfor –  øyeblikket der Perseus hugger hodet av Medusa. I følge Gloyn er det imidlertid typisk for det 21. århundret at disse momentene nedtones og at man ser historien mer fra monsterets perspektiv. Ja, monstrene blir nesten sympatiske og menneskelige og har ofte et subversivt potensial. Dette stemmer definitivt med bruken av monsteret Medusa i Johnstons nevnte novelle. Det stemmer også på et vis med bruken av Medusa i en av den feministiske kanons mest berømte tekster, "Medusas latter" («Le rire de la Meduse», 1975), av Helene Cixous. Gloyn kobler dette bl.a. til fokus på mangfold og forskjell, utfordring av normaliteten.

Skjønt bildet er definitivt ikke entydig. I Mary Beards pamflett Women & Power (tidligere omtalt på denne bloggen) trekker Beard frem hvordan sterke kvinner som Hilary Clinton og Angela Merkel stadig blir fremstilt som Medusa av sine motstandere. Og her er det nettopp  øyeblikket der Medusa overvinnes som er mest interessant.

Benvenuto Cellini, Perseus med Medusas hode (1545-1554)

 

Moderne bruk av Cellinis skulptur og Medusamyten. Hentet fra en nettside som diskuterer om dette bildet virkelig ble brukt. I følge siden ble ikke bare bildet brukt, man kan finne flere varianter - med og uten rødt blod - og fortsatt kjøpe T-skjorter.

Monstrenes kraft

Snarere enn å fortvile over at monstrene ikke lar seg redusere til trender eller det til en hver tid politisk korrekte, er dette et eksempel på hvordan de klassiske monstrene kan brukes og tolkes på mange måter, og hvordan de nettopp går utenpå lettvinte forsøk på å begrense deres kraft. Som Holly-Anne Eilander  skriver i et dikt i bokens Making monsters:  «I am more than what you make of me». 

Både boken Making monsters og disse eksemplene viser videre hvordan monstrene fortsatt er levende. Selv ble jeg nylig slått av artisten Bjørks selvfremstilling på sitt siste albu Utopia. Kanskje ikke noe klassisk forbilde her, men definitivt monstrøs.

 

PS

Den nye boken kommer med en tilhørende gratis fargebok, så vær så god: lag ditt eget monster.

PPS

Future fire kjører for tiden en omfattende digital reklamekampanje. I denne inngår bl.a. et mikrointervju på Facebook med undertegnede.

 

Emneord: Medusa, myter, Beard, helter, monstre
Publisert 7. sep. 2018 14:38 - Sist endret 7. sep. 2018 14:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere