Kulturminnevern i Norge. Om fortidsvern og fortidsinteresse gjennom to hundre år (avsluttet)

Dette er et bokprosjekt som vil gi en oversikt over kulturminnevernets historie i Norge i et bredt kulturhistorisk perspektiv. Hovedvekten legges på det offisielle arbeidet med vern av fysiske minner, men det mer folkelige engasjementet blir også trukket inn.

Om prosjektet

Kulturminnevernet – slik vi forstår det i dag – vokste i vårt land fram som en del av den moderne kulturen fra første del av 1800-tallet. Vernearbeidet kan ses som et eget, og inntil nylig, meget eksklusivt, felt for skjønnere. Her befinner det seg en gruppe fagfolk – i tillegg til skolerte amatører – som utad kan oppfattes som en enhet. Innad har det vært heftige debatter, og det har vært omfattende paradigmeskifter som reflekterer den generelle kulturutviklingen. Slike brå vendinger foregikk omkring 1900 og i 1960-årene.

Vernearbeidet kan også sees som ledd i et større og mer omfattende felt. Fram til 1960-årene inngikk det i kunstfeltet, for så å gå inn i miljøfeltet, og i dag inngå i et større kulturpolitisk felt. Fortidsminneforeningen og Riksantikvaren er viktige aktører, i tillegg til lokalt basert vernearbeid, miljøbevegelser osv. Blant historiens mest ruvende skikkelser er J.C. Dahl, Eilert Sundt, Nicolay Nicolaysen, Harry Fett og Stephan Tschudi Madsen.

Når en bygning eller et landskap blir betraktet som et kulturminne, innebærer det en forandring. De blir sett på med nye øyne, endrer symbolinnhold og inngår i en ny kulturell og sosial kontekst. En antikvarisk restaurering av en bygning kan slik sett oppfattes som en symbolsk handling, som et fysisk uttrykk for at bygningen er omdefinert.

Det er videre en nær sammenheng mellom den generelle arkitekturutviklingen og synet på verneverdi. I hele den aktuelle perioden har gamle bygninger vært brukt som forbilde for nye, men hva som har vært sett på som forbilledlig og hva som har vært uttrykk for kulturelt forfall, har vært i endring.

Prosjektets perspektiver gjenspeiles i bokas hovedkapitler:

  • Nasjonalromantikk og nostalgi. Fra 1840 til 1890.
  • Bygningsfredning og kamp mot industrialismen. Fra 1890 til 1960.
  • Miljø og sosialhistorie. Fra 1960 til 1990.
  • Stedsutvikling og autentisitet. Fra 1990 til i dag.

Mål

Prosjektet  vil vise at kulturminnevernet ikke bare handler om å ta vare på det gamle, men at blikket vel så mye har vært rettet framover, i et ønske om å skape en vakrere og mer harmonisk framtid. Kampen mot forfallet står sentralt. Det samme gjelder spørsmål om autentisitet og om ”stygt” og ”pent”, videre om nasjonale verdier, lokalt særpreg og stedsutvikling.

Dette har hatt betydning for hva som er vernet, på hvilken måte det er vernet og ikke minst for hva man verner mot. I dagens situasjon kan det virke som om de som forsker i kulturminnevern og de som i det daglige driver vernearbeid, befinner seg i hver sin verden. Med sin faglige bakgrunn fra universitetet kombinert med mange års praksis i vernearbeid ønsker forfatteren å bygge bro mellom de to miljøene.

 

 

Publisert 14. apr. 2010 10:59 - Sist endret 21. feb. 2013 10:36