Spørreliste

En svært vanlig kulturhistorisk kildetype har vært og er spørrelister: Lister med spørsmål av kvalitativ art. Svarene arter seg svært ulikt. På samme liste kan ulike informanter svare med alt fra knappe ja- og nei-svar til lange sammenhengende fortellinger.

I motsetning til samfunnsvitenskaplige survey-undersøkelser, er kulturfaglige spørrelistesvar som oftest ikke ment å være statistisk representative. Spørrelistesvar egner seg derfor dårlig til kvantitative analyser, men er et svært godt materiale hvis man er ute etter å lage en bredt anlagt kvalitativ undersøkelse. Ofte kan spørrelister være et nyttig supplement til annet materiale, f. eks intervjuer.

De tidlige spørrelister

Opprinnelig ble spørrelister benyttet for å framskaffe kunnskap for å kartlegge folkekulturen. Den tyske folkloristen Wilhelm Mannhardt var den første som benyttet spørrelister her i landet.

Med folkloristen og filologen Sophus Bugges (1833-1907) hjelp sendte han i 1866 ut en spørreliste som skulle brukes som grunnlag for ”en sammenhængende Betragtning af de gamle agrariske Skikke, hvis Oprindelse skriver sig fra de allerældste Tider (…).” I første rekke var det ”vore tydske og nordiske Forfædres fælleds Folkeskikke” han var på jakt etter. For å få de svarene han søkte ble listen sendt ut til alle lærerskoler og høyere skoler. Spørsmålene var formulert slik at de som mottok listen skulle opptre som hjemmelsmenn som skulle svare på vegne av lokalsamfunnet.

Denne måten å forme og bruke spørrelister på, var lenge vanlig. I 1946 ble Norsk Etnologisk Gransking (NEG) stiftet. Målet med NEGs virksomhet var nettopp å kartlegge norsk folkekultur, og spørrelisten ble brukt som metode. Tankegangen var ikke så ulik den Mannhardt hadde hatt med sine spørrelister. Også NEG brukte faste hjemmelsmenn som skulle svare på vegne av bygda.

Etter hvert har imidlertid både spørrelistens tematikk og hvem som brukes som informanter endret seg. Mens de første spørrelistene som NEG sendte ut fokuserte på det førmoderne bondesamfunnet (Spørreliste nr 1: Ard og plog), fokuseres det i dag på svært ulike kulturelle fenomener, såvel fortidige og som samtidige. I dag svarer medarbeiderne på vegne av seg selv og ikke lokalsamfunnet.

Moderne spørrelister

Den svenske etnologen Agneta Lilja har beskrevet den endringen som har skjedd i betraktningen av spørreliste som metode, som en endring fra den objektive dokumentasjonens ideal til den reflekterende dokumentasjonens ideal. Den objektive refleksjonens ideal springer ut av et positivistisk vitenskapssyn, og målet med spørrelistene var å dokumentere folkekulturen på best mulig måte.

I dag er fokuset flyttet fra det generelle til det individuelle. Moderne spørrelister inviterer informantene til å reflektere rundt handlinger, fenomener og hendelser. Som i annen moderne kulturhistorisk kildebruk er det først og fremst jakten på den subjektive forståelsen, vurderingen og opplevelsen og som står sentralt når spørrelister brukes som kildemateriale.

Litteratur:

  • Bø, Olav 1996.  ”Norsk etnologisk gransking – 50 år.” I: ”Minnet” Foredrag ved Norsk etnologisk gransiking’s 50-års jubileumssymposium 18.19.4 1996. Oslo
  • Kjus, Audun 2013. Hvorfor spørre? Norsk etnologisk gransking og spørrelistas framtid. I: Tidsskrift for kulturforskning Vol 12, Nr 1 (2013)
  • Lid, Nils 1931: Wilhelm Mannhardt og hans Samling av norske Folkeminne. NFL nr. 24. Oslo.
  • Lilja, Agneta 1996: Föreställningen om den ideala uppteckningen. En studie av ide och praktik ved traditionssamlande arkiv – ett exempel från Uppsala 1914-1945. Uppsala.
  • Moestue, Anne 1998: ”Spørrelistearbeidet ved norsk etnologisk gransking.” I: Moestue, Anne og Reimund Kvideland (red.): ”Verden var hennes tekst.” Forskeren Lily Weiser-Aall. En minebok 1898 – 1998. NFL nr144. Oslo.
  • Tobiassen, Anna Helene 1988: ”Spørrelistesvar som del av kildetilfanget i etnologiske undersøkelser.” I: Norveg 31.

 

Publisert 18. okt. 2013 11:29 - Sist endret 6. jan. 2014 11:46