Jul

Tar man utgangspunkt i den førmoderne norske bondekulturen er det få perioder av året som er så spekket med folkelige trosforestillinger som gir seg uttrykk i rituelt formbundne handlinger som julen.

Innenfor studiet av årshøytider har julen stått svært sentralt innenfor kulturhistorien. Kildene er mange og strekker seg over flere hundre år. Innholdsmessig skildrer de alt fra spesifikke juleforberedelser de siste ukene før jul, til selve julehøytiden og feiringen av julaften. Julen strakk seg helt til tyvendedagen.

Et særmerke med den eldre julefeiringen var juleforberedelsene. Når disse forberedelsene startet har vært forskjellig fra landsdel til landsdel, men et fellestrekk ved dem alle var at de foregikk etter et fastsatt mønster. Arbeidslivet var en strukturerende og bestemmende faktor i så måte.

De viktigste gjøremålene som var tilknyttet julehøytiden var husvasking, slakting, julebaking, lysstøping og sist men ikke minst ølbryggingen. Med de ulike arbeidene var det forbundet klare regler. Utførelsen kunne nemlig, om man ikke gjorde det på riktig måte og tok sine forhåndsregler, bli sabotert. Det man lagde kunne bli ødelagt og dem som arbeidet kunne bli straffet.

Les mer om juletradisjoner før og nå i Ørnulf Hodnes artikkel "Juletradisjoner – en målestokk for velferd".

En magisk tid

I folketradisjonen var forestillingene om julen som en magisk tid meget sterke. Dette hadde sammenheng med året som var på hell og som i løpet av julehøytiden ble avsluttet, mens et nytt begynte. Med andre ord symboliserte julen både en utgang og en inngang, og denne overgangen ble tolket som spesielt kraftfull.

Forestillingene om de overnaturlige vesenene kan betraktes som uttrykk for at man så langt det lot seg gjøre ønsket å kontrollere denne tiden. Slik kan tradisjonen om de ulike vesenene sees som et uttrykk for en sosial kontroll av menneskenes handlinger, all den tid de gjerne dukker opp og "sanksjonerer" dem som ikke følger de normer og regler som var forbundet med ulike aktiviteter.

Oskorsreia

Oskorsreia eller Julereia var et støyende følge av allslags trollpakk som for gardimellom i julehøytiden og især juleaften. Da burde man holde seg inne, og måtte man ut for å gjøre noen ærend, burde man ikke gå på andre steder eller plasser enn dem man vanligvis brukte, og ærendet burde man få unnagjort så fort man kunne. Om ikke kunne man bli tatt med på Oskorsreias ville ferd. Oskorsreia kom gjerne til hest og bråkte voldsomt der de kom.

Tradisjonen kan fortelle om mennesker som angivelig skulle ha blitt tatt med av dette følge. Da ble de regelrett revet bort fra det de holdt på med, og ført med på ville ferder i luften. Om man korset seg eller bannet kunne man få slippe unna, og da ble man gjerne sluppet ned på et helt annet sted.

Som forberedelser på et eventuelt besøk av Oskorsreia måtte man rydde gården for skrot utvendig og innvendig, hvis ikke kunne man risikere at reia rev det med seg i ferden sin. Reia kunne ta med seg hestene på gården, og levere dem tilbake skamridd og utslitte. Oskorsreia ble også tiltrodd evnen til å endevende beholdningen av nybrygget juleøl ved å drikke, tappe ut og fylle tønnen opp med vann.

Rik tradisjon

Kilder viser til at juledagene var rik på tradisjoner. Fra juleaften av stod samvær med familie og venner i fokus, og i tilknytning til dette finner vi rike oppskrifter på ulike aktiviteter som gjentok seg år etter år.

Juleaften skjøt man gjerne julen inn. Her ble det skutt med løst krutt eller skarpt opp i luften, og denne handlingen hadde en dobbeltfunksjon. Dels skulle den skremme og holde vonde makter unna, altså som et slags vern, og dels var skytingen en markering av at julen var kommet til gården.

Første juledag skulle det være minst mulig aktivitet, mens man derimot på andre dag startet med ulike aktiviteter. Da kappred for eksempel unge menn, eller de red om hus eller drev hestevanning, henholdsvis fra gård til gård og med forventning om skjenk, eller til en brønn for å vanne hestene.

De andre romjulsdagene var likeledes fylt med ulike festligheter, gilder og ball. Julebukken eller julegeita var et vanlig syn på landsbygda i disse dagene. Da var det voksen ungdom som gikk fra gård til gård, utkledd for å skremme hvem de måtte møte. Her spilte man ut ulike roller, og hovedpoenget var å skremme, skjule sin identitet samt få bevertning hos dem man besøkte.

Julen var også tiden for stjernegutt-tradisjonen. Det var et velkjent syn, især i byene langs kysten, at unge gutter ikledde seg pene drakter som skulle forestille de hellige tre konger, andre spilte andre rollefigurer, og sammen gikk de fra hus til hus med en eller flere stjerner for å samle inn penger til egen skolegang.

Sante Knut jager jula ut

I tilknytning til nyåret var det likeledes ulike tradisjoner, om enn ikke i like stort omfang. Ofte ble også nyåret skutt inn slik man gjorde med julen. Tradisjonsoppskrifter forteller om ulike leker og skjemt som ungdommen drev med i denne perioden, men sakte men sikkert beveget man seg inn i de daglige rutinene igjen. Julehøytiden- og feiringen var for alvor slutt tyvendedagen, for tyvendedagen kom "Sante Knut og jaga jula ut".

Litteratur:

  • Bø, Olav 1970. Vår norske jul. Oslo: Det norske Samlaget.
  • Eriksen, Anne 2005. O jul med din Glæde..Fortellinger om julen i det gode barndomshjemmet. I: Ingrid Markussen og Kari Telste (red.) Bilder av den gode oppveksten gjennom 1900-tallet. Oslo:Novus s162-179.
  • Hodne, Bjarne og Anna-Marie Wiersholm 1982. Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Hodne, Ørnulf 2007. Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner. Oslo: Cappelen.
  • Löfgren, Orvar 1993. The great Christmas quarrel and other Swedish traditions. I: Miller (red.) 1993 Unwrapping Christmas.
  • Sahlin-Sveberg, Ingrid 2000. Som julekvelden på kjerringa. Folketro, diktning og tradisjon. Oslo: Orion.
Publisert 6. jan. 2014 10:50 - Sist endret 30. apr. 2014 10:54