Påske og påsketradisjoner

Her i landet har kristen påske vært feiret i mer enn tusen år. I dagens Norge er påsken er påsken blitt en ekspansiv og mer mangfoldig høytid, der de gamle folkereligiøse skikkene stort sett har forsvunnet.

Påske (hebraisk: pæsah: forbigåelse, skånsel) er opprinnelig en jødisk høytid til minne om israelittenes utvandring fra Egypt ca. 1200 f.Kr., omtalt i 2. Mosebok kapittel 12 og 13. Den feires med et påskemåltid (lam, usyret brød og vin), resitasjon og gjenfortelling av den gamle påskeberetningen i Moseboken.

Den kristne påskens opprinnelse

Den kristne påsken ble grunnlagt av Jesus da han innstiftet nattverden, og er en feiring av hans lidelse, død og oppstandelse. Den er Kirkens første og største høytid.

På kirkemøtet i Nikaia år 325 ble det vedtatt for hele kristenheten at påskesøndag skulle være første søndag etter fullmåne etter vårjevndøgn; det vil si at dagen ”vandrer i almanakken” og faller tidligst 22 mars, senest 25 april.

Men de ortodokse kirker i Øst-Europa beregner tidspunktet litt annerledes, slik at deres påske som regel faller senere enn i Vest-Europa.

Feiret i over 1000 år

Her i landet har kristen påske vært feiret i mer enn tusen år. I katolsk tid ble høytiden forberedt med en førti dagers faste (langfasten, gno. sjau vikna f.) etter forbilde av Jesu førti dager i ørkenen.

Fasten ble innledet med en tre dagers festperiode (fastelavn, tysk: Fasten-Abend) fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag/hvitetirsdag – da man rustet seg til avholdspåbudene i fastetiden med mange slags løyer, leker og skikker.

Ordet karneval kommer trolig av latin carnevale, som betyr farvel til kjøttet. Karnevalsopptog slo av naturlige årsaker aldri rot i Norge, slik som i sørligere og varmere land. Men matfråtsing feitetirsdag (”flesketirsdag”, ”sprengetardagen”) var akseptert atferd lenge etter at reformasjonen avskaffet fastepliktene midt på 1500-tallet, mens fastelavnsris, fastelavnsboller og fastebøsser fortsatt er levende påminnelser om selvfornektelse og velgjørenhet.

Les mer om påsketradisjoner i Ørnulf Hodnes artikkel "Våre påsketradisjoner" og om mattradisjoner knyttet til høytiden som fastelavnsboller og påskeegg.

Den stille uke

Fastens strengeste, mest alvorlige tid var uken fra og med palmesøndag til og med påskeaften, også kalt ”den stille /hellige uken”. I denne perioden skal alt arbeid hvile mest mulig, og det skulle være minst mulig støy inne og ute.

Få eller ingen ganger i året var kirkebesøket større enn på helligdagene i påskeuken, som hver for seg hadde sine egne ritualer.

Palmesøndag (gno. palmasunnadagr) er oppkalt til minne om Jesu inntog i Jerusalem, da jødene hyllet ham og strødde palmegrener foran ham på vegen. Før reformasjonen ble dette opptoget imitert i liturgien med korshylling, sang og prosesjoner, og ” palmekvister” av selje ble vigslet og delt ut i kirkene og senere tatt med hjem til dekorasjon og velsignelse for huset.

Reformasjonen forbød palmeinnvielse og prosesjoner, men skikken med å hente inn og pynte huset med ”palmer” denne dagen levde videre, og i dag er den også tatt i bruk igjen i våre protestantiske kirker.

Skjærtorsdag (gno. skirdagr) betyr egentlig renselsesdagen (gno. skira: rense), og viser med dette tilbake til Jesu fotvasking av disiplene og innstiftelsen av nattverden.

Men skira kan også bety døpe/kristne, og blant norske bønder var det derfor lenge skikk å døpe og navngi nyfødte husdyr den dagen, – killinger, lam og kalver. Fra Bykle i Setesdal ble det meddelt rundt 1860 at det var barnas jobb å gå til fjøset og foreta ritualet. Dåp og navngiving ga vern mot vetter og rovdyr når dyrene ble sluppet ut om våren, trodde man. Vann man tok fra bekker og brønner før fuglene våknet den morgenen, kaltes skirslevatn og var bra mot alt vondt.

Langfredag (”den svarte fredagen”) har en særstilling i merkedagstradisjonen. Det var den helligste dagen i året, vår kollektive sørgedag, og den første faste- og botsdagen i oldkirkens påskefeiring.

Ingen annen helligdag i året var dessuten underlagt så mange folketrobaserte fromhetshandlinger; nesten alt folk foretok seg skulle minne om Jesu lidelser og gi uttrykk for at man var villig til å ta del i den både åndelig og fysisk.

Langfredag var det skikk å bære sørgeklær både hjemme og til kirke, de som hadde flagg, firte det på halv stang, og husandakten var lenger enn vanlig. Maten skulle være ”så ring og tarveleg som mogleg”, heter det; noen pinte seg med ekstremt hardt kroppsarbeid, og både folk og fe skulle kjenne smerten av langfredagsriset (”påskeriset”, ”langfredagsskjerpa”.)

Påskeaften var det vanlig på landsbygda å skyte inn helgen med kraftige børseskudd. På denne måten vernet man seg mot hekser og annet trollpakk som ifølge folketroen var ekstra farlige og aktive denne kvelden.

Skikken å holde våkenatt før den største av alle høytider finnes det mange spor av langt opp mot vår egen tid. Særlig i byene var det også lenge tradisjon med fropreken grytidlig påskemorgen. Denne spesielle morgenstund danset sola på himmelen av glede over Jesu oppstandelse, ble det fortalt. Den gamle skikken å dra opp på en fjelltopp eller ås for å overvære dette solunderet praktiseres fremdeles flere steder i Sør-Norge, for eksempel i Lommedalen i Bærum.

Første påskedag var fasten over og stillheten ble brutt av kimende kirkeklokker fra alle landets kirketårn. Hadde vi hatt en norsk kirkestatistikk for de siste ni hundre år ville den vist at påskedag har samlet flere nordmenn til gudstjeneste enn noen annen helligdag.

På mange frokostbord den dagen har påskeegget en fast plass, som et uttrykk for vår og livskraft, men også som et kristent symbol på oppstandelse og nytt liv. Alt i tidlig middelalder ble denne symbolbruken godkjent av Kirken, og det finnes bilder som viser den oppstandne Kristus stige opp av et knust egg.

I Romerkirken var første påskedag den store dåpsdagen i kirkeåret. Da ble alle som hadde fulgt fastetidens dåpsopplæring opptatt i menighetsfellesskapet iført sine hvite dåpsklær. Disse klærne bar de nydøpte i middelalderen hele den etterfølgende uken, den ble derfor kalt ”den hvite uken”.

Påsken i dag

I dagens Norge er påsken fremdeles den største kristne høytiden, selv om kirkebesøket er høyere på julekvelden. Mange drar på skiferie på hytter og hoteller i fjellet, eller velger et reisemål i andre land og verdensdeler. Men for de som foretrekker å være hjemme er det nok av verdifulle tilbud å velge mellom. Antall konserter og andre påskearrangementer i kirkelig og verdslig regi ser ut til å øke fra år til år, slik tilfellet har vært med julefeiringen.

Vi ser også en tendens til at det har skjedd en revitalisering av eldre katolske påskeritualer innenfor Den norske kirken, slik som blomsterpynting av alteret, palmeprosesjoner, korsvandringer på langfredag og en mer omseggripende sosialomsorg. Alt dette har de siste årene gjort påsken til en ekspansiv og mer mangfoldig høytid for nordmenn flest, selv om de gamle folkereligiøse skikkene stort sett har forsvunnet.

 

Litteratur:

  • Bø, Olav 1980. Norske årshøgtider. Oslo: Universitetsforlaget, s 85-104
  • Hodne, Ørnulf 1988. Påske. Tradisjoner omkring en høytid. Oslo: Grøndahl & Søn Forlag.
Publisert 6. jan. 2014 11:23 - Sist endret 14. mai 2014 13:51