Pinse

Pinsen i dag er for mange en høytid hvor man kanskje først og fremst priser våren - tiden mellom hegg og syrin

Som kristen fest omtales pinsen (gresk: pentecoste: den femtiende, dvs. dag etter påske) på 200-tallet av kirkefaderen Origines, og ble trolig fast etablert et århundre senere som en feiring av Den hellige Ånds komme og Kirkens grunnleggelse. (Cfr. Apostelenes gjerninger 2,1ff.)

Først dreide det seg bare om en enkelt søndag innledet med en våkenattsgudstjeneste (vigilie), men fra ca. år 1000 ble høytiden utvidet med flere dager.

I middelalderkirken var det vanlig å anskueliggjøre pinseunderet ved å slippe en due inn i rommet, eller senke et bilde av det hellige symbolet ned fra taket.

Reformasjonen innskrenket antall pinsedager, og i 1770 ble også tredje pinsedag avskaffet som offisiell helligdag i Danmark-Norge. Men mange steder beholdt dagen likevel noe av sitt høytidspreg hundre år etter lovvedtaket. Da skulle ”intet større eller viktig arbeide foretages”.

Skikken med å holde ”pinsevake”, slik tradisjonen var i den katolske kirke, holdt seg også lenge etter at protestantene avskaffet den.

Presten og folkeminnesamleren Magnus Landstad skriver i sine Telemarkopptegnelser fra 1840-årene at det fortsatt var temmelig alminnelig i disse bygdene å våke den hellige natten før festen med ”hellig Læsning og Sang.”

I Sør-Norge og Trøndelag var pinsebål lenge et sosialt og fargerikt festinnslag med lek, dans og drikk, og ble derfor motarbeidet av myndighetene. Pinsekvelden pyntet man gjerne huset med friske løvkvister. På Lista kalte de denne vårpynten å ”maje” stua. Ikke på noe tidspunkt var våren vakrere enn i pinsen, og ”kvitsunn” ble i nyere tid stevnehelgen fremfor noen.

Publisert 14. apr. 2014 13:13 - Sist endret 14. apr. 2014 17:27