Sankthans (Jonsok)

Dagens sankthansfeiring har sin opprinnelse i to ulike tradisjoner: En gammel markering av sommersolhverv, og en katolsk-kirkelig markering av døperen Johannes’ fødsel.

Sankthans er antagelig en av de eldste årsfestene vi finner her til lands. Det norske navnet på festen er Jonsmesse, Jons vake eller Jonsok.

Både folkelige og kirkelige tradisjoner har knyttet sterke forestillinger om sankthans som en livgivende og fornyende dag. De fleste jonsokskikkene er knyttet til vernet om, og øking av grokraft og grøde, om fruktbarhet. Det er en av årsakene til at det er mange som også gifter seg denne dagen.

Jonsokbryllup

Ved sankthans har det på Vestlandet vært vanlig at barn kler seg ut og spiller bryllup. Jonsokbryllupet, lekebryllupet eller barnebryllupet er kjent fra Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Som navnene tilsier består tradisjonen av barn som imiterer en voksen bryllupsseremoni- og feiring.

Den eldste kilden til jonsokbryllup her til lands er fra 1823, da omtalt som en gammel skikk. Biskop Neumann forteller i en oppskrift om et opptrinn han oppfattet som et vanlig brudefølge på vei til kirken:

”…Men nei; det var altsammen smaa Mennesker, Børn, som efter gammel Skikk hver St.Hans Dag gaae saaledes omkring, og agere Bryllupsfærd. En liden tambur gikk i Spidsen, saa kom en vakker Dreng paa 10 til 12 Aar, saa hans Følgesvende, saa den lille Brud med Blomsterkrone paa Hovedet, saa hendes Brudepiger, og endelig et større Følge…” (Wyller 1987:118).

Som denne kilden viser var det vanlig at alle roller innenfor et bryllupsfølge ble besatt. I tillegg til vielse var også selve bryllupsfesten med spelemenn og dans en integrert del av tradisjonen. Klesdrakten ble imitert etter de voksne, og især ble det brukt lokale festdrakter. Et velkjent plagg i jonsokbryllupet var brylluskronen som ble bært av bruden.

Jonsokbryllupet fikk sine ulike lokale utforminger. Noen steder hadde man spesifikke regler knyttet til hvem som kunne være brud og brudgom, mens andre steder fikk dem som hadde lyst lov. Ofte var det barna selv som valgte ut aktørene.

Tradisjonen med barnebryllup lever også den dag i dag på ulike steder på Vestlandet, og feiringen er svært lik den man hadde i det forrige århundre. Et særmerke med denne tradisjonen er at den ser ut til å ha vært utelukkende et vestlandsfenomen.

Litteratur

  • Lutro, Anne 1998: Jonsokbrudlaup. Hovedfagsoppgåve i etnologi. Universitetet i Bergen.
  • Wyller, Torill 1987. Sankthans. Midtsommerfeiring i Norge gjennom 150 år. Oslo. Universitetsforlaget.
Publisert 6. jan. 2014 11:21 - Sist endret 14. apr. 2014 17:27