Ballader

Ballader er først og fremst et sjangernavn på episke fortellende folkeviser som har vært muntlig tradert.

"Den bedste der oppe"

NFS Moltke Moe Foto X

Bildet viser professor Moltke Moe på feltarbeid i Mo 1889, poserende ved siden av Gro Sjåheim (midt i bildet) og hennes datter. Gro Sjåheim var 69 år på dette tidspunktet har Moe notert. Balladene han skrev opp etter henne inkluderte også Draumkvedet. 

 

Sjangeren og mesteparten av materialet – både melodier og tekster – antas å ha sin opprinnelse i middelalderen, og begrepet middelalderballade blir derfor også ofte brukt, selv om mange av variantene selvfølgelig har blitt skapt senere. På slutten av 1800-tallet kalte skandinaviske forskere sjangeren for folkeviser, etter det tyske volkslied. Langt seinere kom uttrykket ballade i bruk, et lånord fra det latinske ordet for å danse. Noen land har beholdt eldre begreper også i forskningen, for eksempel det færøyske kvæði. Spesielt på Færøyene har det vært nyskaping av ballader helt opp til i dag – det er også der, og i Vest-Telemark, at den muntlige tradisjonen og dansepraksisen har vært utbredt fram til moderne tid.

Innsamling

Det finnes ingen nedtegnelser av ballader i Norden fra middelalderen, bare mindre bruddstykker. I Danmark og Sverige finnes en rekke balladeoppskrifter fra 1500-tallet, de såkalte adelsvisebøkene. Den eldste bevarte norske nedtegnelsen er Friarferdi til Gjøtland fra Sunnmøre i 1612.

Den systematiske innsamlingen av balladene begynte i Norge i 1840-årene og fortsatte inn på 1900-tallet. Den overveiende delen av balladene er skrevet ned i Telemark, som uten tvil har vært sentrum for balladediktningen i Norge.

Av de fremste samlerne må nevnes Olea Crøger, Magnus B. Landstad, Jørgen Moe, Sophus Bugge, Hans Ross, Moltke Moe, Johannes Skar, Rikard Berge, Torleiv Hannaas og melodier ved Ludvig M Lindeman.

Form og innhold

I typekatalogen The Types of the Scandinavian Medieval Ballad, (TSB-katalogen) utgitt i 1978, defineres balladen etter form (toversinger med ett eller to omkved eller fireversinger med ett omkved), fortellende innhold og en objektiv stil. Den nordiske balladen har enderim og omkved. Visene er fortellende, men omkvedene oftest lyriske.

Handlingsgangen blir fremstilt på en konstaterende måte, uten vurderinger, med raske sceneskifter og sterkt fokus på de viktigste hendelsene. Fortellingen er formet enten som dialog eller beskrivelse i tredje person. Så vel handlingsgang som dialog er sterkt stilisert. Personskildringen er sjablongaktig, og menneskene har stort sett bare interesse som handlingsbærere.

  

Balladetyper

En vanlig typeinndeling er det nordiske samarbeidsprosjektet The Types of the Scandinavian Medieval Ballad (TSB). Her er alle nordiske ballader gitt et TSB-nummer, gruppert i seks kategorier:

  • Naturmytiske ballader (Ballads of the supernatural)
  • Legendeballader (Legendary ballads)
  • Historiske ballader (Historical ballads)
  • Ridderballader (Ballads of chivalry)
  • Troll- og kjempeballader  (Heroic ballads)
  • Skjemteballader (Jocular ballads)

Du kan lese eksempler på ulike typer ballader og en mengde varianter på Dokumentasjonsprosjektets sider

Videre lesning

Olav Solberg 2020. Harpe og Sverd. Litteraturhistoriske essay om den norske balladen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Sigrid Aksnes Stykket 2020. Ho satte seg sjav te styre. Kvinneframstilling i ballader gjennom tid og rim. Oslo: SAP. Norsk Folkeminnelags skrifter 175

Ådel Gjøstein Blom 1971. Ballader og legender fra norsk middelaldrediktning. Oslo:  Universitetsforlaget