Alder og utbredelse

Den eldste bevarte kjente svartebok i Norge og Norden er den såkalte Vinjeboka fra 1400-tallet.

De fleste kjente og bevarte svartebøkene i Norge er av folkelig opprinnelse. Men i Norge har vi også bevart den eldste kjente svartebok i Norden, den allerede omtalte Vinjeboka fra slutten av 1400-tallet. Det er interessant at denne boken har blitt tatt svært godt vare på gjennom bortimot 300 år i Vinje. Den ble funnet da Vinje gamle stavkirke ble revet i 1796. Sannsynligvis hadde den blitt gjemt bort i kirken ikke lenge før den ble funnet, og dette sier en del om holdningen til denne type bøker. Vinjeboka befinner seg i dag i Oslo Katedralsskoles samling.

Tilhørighet

De folkelige svartebøkene er et relativt nytt fenomen, og flesteparten er fra 1800-tallet. Disse svartebøkene har stort sett tilhørt folk fra lavere sosiale lag, og er formet etter deres interesser og behov. En del eldre svartebøker fra 1700-tallet (det er svært få som er eldre enn 1750) har et mer «lærd» preg, og omhandler også forhold som standspersoner og prester var mer interessert i. For eksempel besvergelser for å gjøre karriere og bli godt likt.

Enkelte av de eldste har åpenbart tilhørt offiserer og har flere formler og oppskrifter for å beskytte seg mot kuler og sverdhugg, og hvordan bli en god fekter. Disse svartebøkene har også mye stoff av mer erotisk karakter og råd for å vinne i spill. Ettersom virkelighetsforståelsen i høyere sosiale lag endret seg på 1700- og 1800-tallet tok man avstand fra bruken av svartebøker og magiske remedier.

Forbilder

De eldste svartebøkene i Norge sto i forbindelse med en større internasjonal og tildels lærd tradisjon med røtter tilbake til antikken og middelalderen. Forbildene var gjerne hentet fra middelalderske trolldomsbøker, såkalte grimoarer, og annen esoterisk og delvis lærd litteratur fra 1500- og 1600-tallet. Mye av formelmaterialet og forestillingene hadde røtter i nyplatonsk mystikk fra renessansen, elementer fra jødisk mystikk, kabbalisme, blandet sammen med legekunst og middelalderske elementer.

De eldste svartebøkene ble gjerne omtalt som «6 og 7 Mosebok» eller «Cyprianus» eller «Kyprianus kunstbog» eller lignende. Navnet Cyprianus er hentet fra en old-kirkelig legende om en mektig trollmann, Cyprian fra Antiokia. Hans historiske realitet er mer enn tvilsom, men han skal i følge legenden ha forsøkt å få en kristen jomfru, ved navn Justinia, til å gi seg hen til ham ved hjelp av en demon. Men den fromme kvinnen lot seg ikke friste. Hun ville kun være Kristi brud og verget seg mot demonen ved korsets tegn. Da Cyprian så demonenes avmakt og denne hellige kvinnens styrke, løste han seg fra sin pakt med Djevelen og ble omvendt til kristendommen. 

Cyprian ser ut til å ha blitt blandet sammen med en av de vestlige kirkefedrene og martyren Den hellige Cyprian (c. 200-258) som var biskop av Kartago. Disse tradisjonene smeltet sammen med den gamle norrøne hedendom og trolldomskunst på det nordiske området, og også rester av dette kan vi finne i den senere svartebokstradisjonen.

Den mest umiddelbare historiske bakgrunn for norske svartebøker er danske og tyske forelegg fra 1500- og 1600-tallet, hvor det etterhvert ble tatt opp mer «hjemlige» trolldoms- og signeformler etter den muntlige tradisjon i Norge. Særlig gjelder dette svartebøkene fra slutten av 1700- og 1800-tallet.

Publisert 6. mai 2021 14:25 - Sist endret 15. okt. 2021 14:20