Skyld og skam i verdens lykkeligste land

Menn fortrenger, kvinner kjemper med ambivalensen, men alle føler vi skyld. I skandinavisk populærkultur handler skyld om møtet med «den andres» lidelse. 

En gruppe mennesker strekker seg mot en kanelbolle, mens en mann står på avstand og ser på.

NRK-serien Kampen for tilværelsen, som harselerer med den privilegerte middelklassens større og mindre problemer, er blant fortellingene Elisabeth Oxfeldt har forsket på.

Foto: Thomas Ekstrøm/NRK.

Alle føler skyld og skam. Dette er følelsene som regulerer vårt sosiale liv. De forteller oss når vi har gjort noe galt og når vi må justere oppførselen vår.

– Der skam handler om hva man er, handler skyld om noe man har gjort. Man kan også si at kulturer kjennetegnes av visse følelser, og skandinaver er altså svært tilbøyelige til å føle skyld.

Det sier Elisabeth Oxfeldt, som nylig har avsluttet forskningsprosjektet Scanguilt: Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid, hvor nettopp de privilegertes vanskelige følelser har vært forskningsobjektet.

Sosialiseres inn i skyldfølelse

Scanguilt-prosjektets forskningsresultater støtter en hypotese om at skandinaver har en spesiell hang til å føle skyld. Men forskerne ser også at følelser av skyld og skam kan nøres opp under. Oxfeldt viser til Ylva Frøjds forskning om hvordan skolen, spesielt gjennom Operasjon Dagsverk, er en viktig arena for å forme kulturell bevissthet.

– I undervisningsmateriellet står det at ungdommene ikke skal føle skyld for at de har dyre smarttelefoner og er født i Norge. De oppfordres til å «velge å tenke litt større». Man vil ikke guilt trippe, men få dem til å tenke på solidaritet. Likevel er det vanskelig å komme utenom skyld: når jeg har sagt du ikke skal føle deg skyldig, vil det likevel være effekten, sier Oxfeldt.

– I Aftenpostens Si:D-spalter skriver ungdom om å ikke kunne tillate seg å ta sin egen depresjon på alvor, fordi de burde være lykkelige. Men det de kaller i-landsproblemer, er også problemer. 

Elisabeth Oxfeldt.
Skandinaver har en tilbøyelighet til å føle skyld for egne privilegier, mener Elisabeth Oxfeldt, som forsker på skandinavisk litteratur. Foto: Mari Lilleslåtten.

 «Oss» og «dem»

Enten det er i romaner av Vigdis Hjorth eller Lars Saabye Christensen, populære dramaserier som Kampen for tilværelsen eller Herrens veier, eller i skandinavisk poesi som tematiserer rasisme og hvithet, ligger det ofte en spenning mellom privilegier og skyld under fortellingen.

– Karakterene plages av at andre lider på grunn av, eller som kontrast til, deres velstand, sier Oxfeldt.

Samtidig har de et nasjonalt selvbilde av å tilhøre moralske stormakter som bidrar til fred og utvikling i fattige land. Skyldfølelsen kommer oftest frem når et skandinavisk «vi» konfronteres med «den andre» som lider.

– «Viet» representeres som regel av majoritetsskandinaven, altså noen med hvit hudfarge som er godt etablert i middelklassen. «Den andre» er oftest flyktningen, tiggeren på gata, hushjelpen eller en annen som utfører servicejobber, sier Oxfeldt.

Hvordan representantene for «viet» uttrykker skyldfølelse, er forskjellig. Velstående karakterer må være for eksempel være rike på riktig måte.

– De må forvalte sine privilegier med ydmykhet. Det sier noe om at det å uttrykke skyld også handler om å vise at du er et godt menneske som ikke tar din rikdom for gitt.

Menn fortrenger skyld

Forskeren peker også på noen tydelige kjønnsforskjeller i fortellingene om skyld. Når mannlige forfattere og serieskapere beskriver skyld, er den gjerne konkret. De har gjort noe galt, og forsøker fortrenge det.

Bildet kan inneholde: tekst, plakat.
I Modellen settes skyldfølelse i et nasjonalt perspektiv, ifølge Elisabeth Oxfeldt. 

– Det fører ofte til psykologiske thrillere. Karakterene prøver å skjule at de har gjort noe galt, men det dukker som regel opp i mareritt, plutselige syner, eller på andre spennende måter, sier Oxfeldt.

Lars Saabye Christensens roman Modellen og den danske TV-serien Herrens veier, er eksempler på dette. I Modellen har hovedpersonen, en kunstner og far, fått transplantert inn nye øyne. Øynene tilhørte en jente på alder med hans egen datter, og skyldfølelsen over hennes død hjemsøker han.

– Det er tydelig at dette handler om nordmannen. Flere steder trekkes et nasjonalt perspektiv inn, ved å snakke om at livsløgnen er nordmannens måte. Det å være blåøyd handler ikke bare om å være en naiv kunstner, men også om å være skandinav.

I Herrens veier følger seerne presten Johannes, som skjuler og fortrenger at han har drept en kvinne da han var med hæren til Afghanistan.

– Kvinnen dukker opp i serien, som et tegn på hans ekstremt dårlige samvittighet og skyldfølelse.

Au pair blir likestillingsknipe

­I fortellingene om og av kvinner er skyldfølelsene mer ambivalente, mener Oxfeldt.  Et talende eksempel er bøker og filmer om kvinner som har au pair i huset.

– Det er et likestillingsspørsmål. Vi lever i et samfunn hvor både kvinnen og mannen skal arbeide 100 prosent, selv om de har barn. Hvordan får man det til å gå opp? Jo, da får noen en kvinne fra et annet land til vaske huset og passe barna.

– En ting er din egen au pair: Du ser at au pairen har bruk for jobben, men vet hun har forlatt sitt eget barn for å jobbe hos deg. Men skyldfølelsen er også knyttet til at du ikke føler deg som en god nok mor overfor dine egne barn, eller en god nok hustru overfor din egen mann.

Selve kvinnerollen står dermed på spill hos karakterene.

– Det gjelder både feministisk og feminint. Og jo mer feministisk du blir, jo mindre feminin blir du. Så følelsene er mye mer grumsete.

Hvordan kvinnene forteller om skyldfølelsen, er viktig.

– Man skal vise at man er sosialisert inn i de riktige følelsene, at man føler skyld og skam over det man likevel gjør.

Damned if you do…

I andre fortellinger, som i Christina Hesselholdst I familiens skød, eller Kirsten Hammans En dråbe i havet, tar skyldfølelsen over når karakterene prøver å bøte for egne privilegier ved å gjøre gode handlinger, men føler skyld over å ha dette behovet.

Vigdis Hjorth er blant forfatterne som tematiserer privilegertes skyldfølelser. 

– Det er fortellinger om at det er kjedelig og frustrerende å leve i et så tilrettelagt lykkeland. Fordi karakterene har et ønske om å komme i kontakt med noe de oppfatter som virkelig, vil de reise til et afrikansk land, eller hjelpe en flyktning.

Men dette løser ikke problemet de har.

– Det blir ikke er altruistisk nok. Når jeg reiser til en øy for å hjelpe flyktninger, så gjør jeg det litt for min egen skyld. Det er mitt eget behov, fordi jeg går og kjeder meg. Eller, som i Vigdis Hjorts Lærerinnens sang, fordi jeg ser meg selv som hyklerisk. Dermed blir skyldfølelsen bare doblet.

Oxfeldt har merket seg at de beslektede begrepene skyld og skam i ferd med å gå over i hverandre.

– Psykiateren Finn Skårderud er en av dem som har påpekt hvordan vi i dag snakker mer om skam enn skyld. Et eksempel er flyskam. Det kunne like gjerne hett flyskyld – vi føler oss skyldige fordi vi flyr.


ScanGuilt: Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid var et tverrfaglig forskningsprosjekt ved Det humanistiske fakultet. Prosjektet kombinerte sosiologi, film-, litteratur-, utdannings- og kjønnsforskning.

Elisabeth Oxfeldt er professor i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier. Hun var prosjektleder for Scanguilt-prosjektet. Nå skal hun forske på skyld i sammenheng med klima og miljø, i prosjektet The Ambivalence of Nordic Nature: Gift, Guilt, Grace.


Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet? Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!

Av Mari Lilleslåtten
Publisert 25. mars 2020 08:47 - Sist endret 22. aug. 2022 10:31