Språkkartlegging – viktig og nødvendig

Må vi teste førskolebarn for å finne ut om de har problemer med språket? Eller har fagfolk i barnehagen nok kompetanse til å oppdage slike problemer uten testing? Og kan det å snakke med barn erstatte kartlegging, slik flere har foreslått?

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen og den rødgrønne regjeringen har med stortingsmeldingen “Læring og fellesskapet” (2011) signalisert at de ønsker å kartlegge språkferdighetene til førskolebarn. Et viktig mål er å identifisere barn som har språkvansker. 

Bedre kartleggingsverktøy

Internasjonal forskning har påvist store variasjoner i språkutvikling hos førskolebarn. Denne variasjonen omfatter også en andel barn som vil utvikle en språkvanske i løpet av førskolealderen. For å identifisere disse barna så tidlig som mulig trenger vi gode kartleggingsverktøy. Slike kartleggingsverktøy bør tilfredsstille flere krav: De bør bygge på en anerkjent og velutprøvd metodologi, og de må være utprøvd på mange barn.

I tillegg bør et godt kartleggingsinstrument kunne dekke språkutvikling både hos enspråklige norske barn og tospråklige barn med norsk som første- eller andrespråk. De instrumentene som finnes i Norge i dag, har vært vurdert i flere evalueringer som peker på at de er lite tilpasset den komplekse situasjonen de skal brukes i, der både enspråklige og flerspråklige barn med typisk språkutvikling skal vurderes over samme lest som barn med ulike former for språkvansker.  

Hvorfor kartlegging?

Målet med språkkartlegging av førskolebarn er å identifisere de som har en forsinket eller atypisk språkutvikling, for at man i neste omgang kan sette inn tiltak for disse barna. Til dette trenger man et kartleggingsinstrument som på en treffsikker måte identifiserer de barna som er i risikosonen for å ha en atypisk eller forsinket språkutvikling, og som samtidig er relativt enkel å administrere. Det er en fordel at barna kartlegges i barnehagen, siden personalet der kjenner barna godt. Samtidig er det viktig at personalet får god opplæring, både i typisk og atypisk språkutvikling, og i bruk av kartleggingsverktøy.

I neste omgang er det så nødvendig med en mer omfattende vurdering av de barna som har forsinket eller atypisk språkutvikling. Her må man bruke et mer omfattende utvalg av kartleggingsinstrumenter, som selvsagt også må tilfredsstille de samme kravene. Resultatene fra en slik mer omfattende kartlegging vil gi logopeder og andre spesialpedagoger et godt grunnlag for å gi disse barna et målrettet tilbud om behandling og/eller ekstra stimulering. For, som flere har pekt på i denne debatten, er det lite hjelp i å finne barn som har vansker med språket, dersom disse barna ikke også får hjelp. Men dette er jo nettopp regjeringens poeng med språkkartlegging: Tidlig innsats for å redusere behovet for spesialundervisning når barna begynner på skolen.

Dersom vi i Norge makter å gjennomføre disse tre stegene, identifisering av førskolebarn med språkvansker, grundig utredning av dem med påfølgende behandling, har vi et svar til de foreldrene som i dag etterlyser både kunnskap om og effektiv behandling av barn med språkvansker. I et større perspektiv vil en slik prosedyre kunne hjelpe barn som er i faresonen for senere lesevansker og i tillegg forebygge psykiske problemer.

Se til Danmark!

I denne situasjonen kan vi med fordel se ut over Norges grenser, i første omgang til Danmark, der språkkartlegging av treåringers språkferdigheter ble innført med Dagtilbudsloven i 2007. Den viktigste begrunnelsen var at danske barn plasserte seg lavere enn ønskelig på PISA’s leseundersøkelser. Siden det er dokumentert en klar sammenheng mellom tidlige språkferdigheter og senere leseferdigheter, ønsket danske myndigheter å identifisere barn med språkvansker så tidlig som mulig, slik at disse kunne få en ekstra støtte for å hindre senere lesevansker. Som i Norge skulle denne kartleggingen gjennomføres i barnehagen.

Danske myndigheter har valgt å satse på ett enkelt kartleggingsverktøy, som er utviklet for offentlige midler og stilt fritt til rådighet for danske kommuner. Som en vesentlig komponent i dette materialet skal foreldre rapportere om egne barns ordforråd og grammatikk. Denne foreldrerapporten er en forkortet utgave av et internasjonalt anerkjent forskningsbasert kartleggingsinstrument tilpasset til dansk. Det er utprøvd på flere tusen danske barn. Undersøkelser med utgangspunkt i dette instrumentet har også vist at foreldre er pålitelige kilder til informasjon om egne barns språkutvikling. De er også ofte de som først får en mistanke om en forsinket eller atypisk språkutvikling.

Ved Universitetet i Oslo har man i løpet av de siste årene laget en norsk versjon av kartleggingsinstrumentet som ligger til grunn for den danske språkkartleggingen. Det er utprøvd på rundt 6500 barn og gir oss solid kunnskap om typisk språkutvikling hos barn i alderen åtte til 36 måneder. Dette vil være et solid forskningsbasert utgangspunkt for et kartleggingsverktøy likt det som er utviklet i Danmark.

Flerspråklige barn

Et viktig spørsmål gjenstår: Hvordan kartlegger vi språkferdigheter hos flerspråklige barn, og hvordan skiller vi mellom flerspråklige barn som ligger etter i språkutvikling på grunn av manglende stimulering i norsk og flerspråklige barn som har en språkvanske? Internasjonal forskning har vist at flerspråklige barn lærer flere språk like godt som enspråklige barn lærer sitt ene språk, men at faktorer som foreldrenes utdanningsnivå og sosiale bakgrunn, hvor mye barna er eksponert for språkene de skal lære, og tidspunktet når de begynner å tilegne seg språk nummer to og eventuelt tre spiller en viktig rolle. De kartleggingsinstrumentene som er i bruk i Norge i dag, er ikke tilpasset barn som lærer flere språk, og vi trenger både forskning og utviklingsarbeid på dette området.

Konklusjon

Vi kan altså slå fast at språkkartlegging er en viktig framgangsmåte for å identifisere barn i risikosonen for språkvansker. Dessverre mangler vi i Norge i dag gode nok kartleggingsinstrumenter på dette området, særlig når vi også tar med flerspråklige barn i dette regnestykket. Arbeidet med å utvikle slike instrumenter må bygge på relevant internasjonal forskning innenfor fagområdene spesialpedagogikk, psykologi og lingvistikk. 

Av Kristian E. Kristoffersen, Hanne Gram Simonsen
Publisert 30. jan. 2012 11:32 - Sist endret 9. mars 2012 16:18