Samtalen – et samarbeid som inneholder mer enn ord

Av Marianne Lind

 

Personer med afasi kan ha mange forskjellige typer av språkproblemer som påvirker mulighetene deres for å delta i samtaler. Hvordan går det når en person med en alvorlig form for afasi skal snakke med en han ikke kjenner så godt, og som ikke har så mye erfaring med å snakke med afasirammede?

Ordforklaringer

Afasi: Vedvarende språkvansker som følge av ervervet hjerneskade, for eksempel forårsaket av en hjerneblødning.

Samtaleanalyse: En metode for å undersøke strukturen i samtaler og hvordan den bygges opp i fellesskap av de som snakker sammen.


Denne teksten bygger på artikkelen "Conversation – more than words. A Norwegian case study of the establishment of a contribution in aphasic interaction"International Journal of Applied Linguistics, vol. 15, nr. 2, 2005  av Marianne Lind, og er oversatt og bearbeidet av Heidi Solberg Økland.

Innledning

Samtalen er den mest grunnleggende formen for språkbruk. Det er blant annet i samtaler at identiteter og mellommenneskelige forhold blir etablert, opprettholdt og redefinert. Vi bruker samtaler til å utveksle informasjon, til å diskutere og til å samarbeide. Faktisk er samtalen i seg selv et samarbeid der de som snakker sammen, prøver å etablere en felles forståelse av det de snakker om. I samtaler er vi avhengige av at andre lar oss snakke, og likeledes er de vi snakker med avhengige av at vi gir dem taletid, såkalte ”samtaleturer”. En person med afasi som har problemer med å finne ordene, eller som ikke forstår alt det andre personer sier, vil ha store utfordringer når han eller hun skal delta i en samtale. Allikevel har også afasirammede flere alternativer både når det gjelder å ta ordet, og når det gjelder å få fram det budskapet de ønsker å formidle. Vi skal se på et ganske kort utdrag av en samtale mellom en mann som er hardt rammet av afasi, og en kvinne uten afasi, og peke på noe av det som preger måten de snakker sammen på. Vi skal bruke begrepet ”bidrag” om det som blir sagt og/eller gjort av en samtaledeltaker i løpet av en samtaletur. Fokuset er rettet mot hvordan den afasirammede, Aksel, og samtalepartneren, Marianne, sammen kommer fram til en felles forståelse av hvem og hva det er de snakker om. 

Hvem er Aksel?

Aksel hadde fått afasi for fem år siden da samtalen ble tatt opp. Han har en ikke-flytende type afasi, og har ganske store problemer med å uttrykke seg verbalt. Ordene han bruker mest, er ja og nei og varianter av disse, pronomenet jeg, adjektiver som fint/godt/bra, konjunksjonen men, den faste frasen veit ikke, og noen adverb som akkurat og der. Han snakker i korte ytringer og i et litt sakte tempo. Til tross for store begrensninger når det gjelder å uttrykke seg språklig, er Aksel veldig ivrig etter å delta i samtaler. Han er initiativrik og vil gjerne komme med respons til det andre sier utover korte ord som ja og nei. I tillegg til at han prøver å uttrykke seg språklig, er han opptatt av å bruke andre former for kommunikasjon, som for eksempel å skrive, tegne eller gestikulere.

Hva er en samtale?

For at en samtale skal finne sted, må vi ha minst to mennesker som snakker sammen via bidrag. Disse bidragene kan bestå av både ord, gester, blikk, latter, hosting og andre ting, og de uttrykkes i løpet av en samtaletur. En samtaletur er en avgrenset periode i samtalen da én deltaker har eksklusiv rett og plikt til å gi et bidrag til samtalen. Rett og plikt? Vi ser hvorfor dette er tilfellet hvis vi snakker med noen, og det plutselig blir en uforholdsmessig lang pause hos den andre. Da begynner vi gjerne å lure på hva som er grunnen. Vil ikke personen svare? Hørte ikke han eller hun hva jeg sa? Vi føler altså en plikt til å fylle samtaleturene med noe. Samtidig har vi rett til et bidrag når samtalepartneren vår signaliserer at han eller hun er ferdig med sin samtaletur. Hvis det er vår tur til å si noe og vi ikke er helt sikre på hva vi skal si, kan vi komme med såkalte ”nølelyder”, som for eksempel ”eh” eller ”mmh”. Vi kan også bruke fraser som ”skal vi se..” eller flytte blikket. Dette gjør vi for å kommunisere til samtalepartneren vår at vi bare trenger litt tid før vi er klare til å si noe.

Når vi så er ferdige med bidraget vårt, oppstår det vi kaller et potensielt turskiftepunkt. Det består av signaler til den vi snakker med om at ”nå er det din tur til å snakke”, og så er det opp til samtalepartneren å gripe sjansen. En måte å signalisere dette på er å holde blikket til den vi snakker med, eller eksplisitt gi turen til den andre, for eksempel med fraser som ”hva synes du?”. Det går også an å forsøke å holde på turen sin ved å signalisere at man ikke er helt ferdig med å snakke. Da kan man også bruke signalene vi nevnte ovenfor (nølelyder, fraser eller gester). 

Hvordan vet vi hva eller hvem vi snakker om?

I en samtale snakker vi ofte om hendelser og personer. Hvis vi skal fortelle om at vi var på kafé med en venn i går, begynner vi gjerne med å nevne navnet på kaféen og navnet på vennen slik at samtalepartneren vet hva vi snakker om. Vi sier at vi ”oppretter en referanse”, der vi refererer til vennen og kaféen først i spesifikke ordelag og seinere som f. eks. ”hun” eller ”han” og ”der”. Det ville derimot ikke fungere særlig godt å starte et emne på denne måten:

(1)       A: Jeg var der i går og traff han.

Dette ville derimot fungere bedre:

(2)      A: Jeg var på Kaffehuset i går og traff Ole.

B: Å, så hyggelig! Han har jeg ikke sett på lenge.

A: Det hadde ikke jeg heller, men han var der helt tilfeldig etter jobben.

Vi ser at B umiddelbart refererer til Ole som ”han” etter at han er blitt introdusert ved navn av A. A viderefører så bruken av ”han”, og refererer til Kaffehuset som ”der”. Grunnen til at vi benytter oss av denne metoden er for å signalisere hva som er kjent, og hva som er ny informasjon, og dermed slippe å gjenta allerede kjent informasjon. Hvis A og B nå fortsetter å snakke om Ole, kan de holde seg til å referere til denne personen som "han".

Kort om samtalesekvensen

Det som har skjedd i forkant av den utvalgte samtalesekvensen mellom Aksel og Marianne, er at Aksel har vært hos fysioterapeuten. Dette er temaet for samtalen, og de snakker om hvordan Aksel liker fysioterapeuten sin før de går over til å snakke om den geografiske plasseringen av "fysioterapiinstituttet". Aksel forklarer at bygningen er gammel og trenger oppussing. Sekvensen vi skal se på, starter med at Marianne foreslår at pengemangel er grunnen til at bygningen er i så dårlig stand, hvorpå Aksel prøver å få fram at det er damen som eier bygningen, som ikke vil gjøre noe. Prosessen med å komme fram til hvilken dame det er snakk om, tar tid, ettersom Aksel til å begynne med kun refererer til damen som "hun", og Marianne har problemer med å forstå hvem "hun" er. For å få fram det han mener, må Aksel bruke andre kommunikasjonsmåter (skriving og tegning), i tillegg til at han mot slutten av sekvensen later som om han er denne damen, og med kroppsholdning og ansiktsuttrykk prøver han å signalisere hvordan hun forholder seg til det å pusse opp bygningen. Først da forstår Marianne sammenhengen, noe som tydelig gjør Aksel glad.

Selve samtalesekvensen

Transkripsjonen under av samtaleutdraget er en forenklet versjon av den i originalartikkelen. Nummereringen av linjene er beholdt. Forklaringen på denne transkripsjonen er som følger:

A                     Aksel (deltaker med afasi)

M                    Marianne (deltaker uten språkvansker)

…                    Lang pause (lengre enn 0,7 sekunder)

..                      Kort pause

Tekst i kursiv Ikke-språklige bidrag i samtalen

Det er noen trekk ved denne samtalesekvensen som er gjennomgående i hele utdraget. For det første ser vi omfanget av Aksels afasi. Han ytrer veldig få ord i løpet av sekvensen, og det er dermed tydelig at han har store ordletingsvansker. Når han allikevel kommer med bidrag i form av tale, er det oftest bare ett ord av gangen, og ytringene er ofte akkompagnert av blikk eller gester. Aksel bruker mye kroppsspråk, også når han ikke sier noe. I tillegg ser vi at Marianne i stor grad gir Aksel god tid til å formulere eventuelle samtalebidrag. Det er helt klart hensiktsmessig at den som har afasi, får mer tid til å formulere seg enn det som er vanlig for personer uten afasi. Nå skal vi se på samtalen steg for steg og beskrive hvordan samtalepartnerne til slutt kommer fram til hvem det er de snakker om.

 

1 M:    Det kan jo hende at det blir bedre? Blikkontakt mellom M og A.

2          ... A begynner å se bort.

3          Eller? A begynner å lene seg framover.

4          ... Kanskje ikke de har råd til å pusse det opp A: rask håndbevegelse mellom seg selv og bordet, søker blikkontakt igjen.

5 A:     ... A ser bort, ser så ned mot bordet, ‘markerer’ et punkt med pekefingeren sin (se figur 1).

Figur 1: Aksel "markerer" et punkt på bordet med pekefingeren

Samtaler er som nevnt i stor grad en form for samarbeid, og vi ser at Aksel kompenserer for den manglende evne til å uttrykke seg språklig ved å bruke kroppsspråk og blikk. I linje 3 og 4 ser vi at han signaliserer at han vil prøve å ta ordet, i tillegg til at han viser at han vil bruke bordet som hjelpemiddel for å formidle noe (linje 4 og 5).

 

6          Hun A peker på og ser på bordet. M ser kort ned på bordet, så på A.

7 M:    ... Ja? Blikkontakt mellom M og A.

8          ... Fysioterapeuten? A ser kort ned på bordet, så på M, banker tre ganger på bordet med fingeren.

9 A:     .. Nei

10 M:  Nei

 

I linje 5 startet Aksel etableringen av en referanse ved å peke på et punkt på bordet, for så å fortsette med å si ordet "hun" i linje 6. Tidligere i samtalen hadde Aksel brukt den samme strategien, altså å peke på et punkt på bordet, for å forklare den geografiske plasseringen til fysioterapibygget. Dette punktet på bordet viser seg etter hvert å representere den gamle damen som eier bygningen, og selv om ikke Marianne forstår akkurat hvem han mener i begynnelsen, er hun allikevel med på det faktum at punktet refererer til noen, og begynner å gjette (linje 8).

Her, i linjene 5-10, ser vi den første av mange sekvenser som likner hverandre i form. Fordi afasien legger begrensninger på Aksels evne til å produsere lengre ytringer blir bidragene hans ofte nokså ufullstendige utrykk for hva han mener og ønsker å uttrykke. Det er da opp til samtalepartneren å komme med fortolkninger av bidraget hans ("gjette" på hva han mener) eller stille ham spørsmål og på den måten få mer informasjon om hva eller hvem han snakker om. Aksel kan så komme med en ny ytring som er en respons på Mariannes fortolkning eller spørsmål. Vi ser at Aksels respons her er at han avviser forslaget til Marianne i linje 9. Dermed starter en ny slik sekvens, som er en del lengre enn den forrige:

 

11 A:   .. Hun A og M ser på bordet, så på hverandre. A: rask fingerbevegelse, peker så på bordet igjen.

12        Du A ser på bordet.

13 A:   ... M ser på bordet. A skriver '75' med pekefingeren på bordet. Etter en pause begynner M å bevege leppene og får et forvirret uttrykk i ansiktet.
           M peker på/ser på papiret/blyanten på bordet; A begynner å peke på punktet på bordet.

14 M: Kan du skrive på - M peker på papiret/blyanten, A beveger hånda for å ta blyanten.

15        - med blyant i stedet? A tar blyanten, M lener seg forover og ser på arket.

16 A:   ... A skriver '75' på arket; A og M ser på arket. Så ser A på M.

17 M: Syttifem? A flytter blikket midlertidig mot noe foran ham, ser så på M igjen.

18 A:   .. Ja

19        .. Hun M ser på A.

20 M: ... Var det en gammel dame der på syttifem år? A ser på M, bøyer seg litt forover, ser på bordet, peker på det skrevne nummeret, ser på M igjen. M ser på A.

21 A:   ... Ja

22 M: Nei?

23 A:   .. Men jo A ser på arket. M ser på A.

24        ... Ja

25 M:   Var det det?

26 A:   Ja

27        Ja A ser på M, nikker. M ser på A.

28 M:   .. En annen .. som sku trene?

29 A:    .. Nei! A rister litt på hodet.

30 M:    Nei

31 M:    ... Er fysioterapeuten din syttifem år? (Ler) Nei! A rister på hodet.

32        M ler.

33 A:   Nei

 

Her, fram til linje 33, ser vi en lang sekvens hvor det i midten blir litt "fram og tilbake" – en oppklaringsrunde – men fortsatt er målet med sekvensen å føre samtalepartnerne nærmere løsningen på hvem "hun" viser til.

I begynnelsen av utdraget ovenfor (linjene 11-33) inntar Marianne en rolle som en oppmerksom mottaker, ved at hun ser på bordet i linje 12, og lar Aksel ta styringen. Han tegner med fingeren på bordet, men etter Mariannes forvirrede ansiktsuttrykk å dømme får hun ikke med seg hva han tegner. Hun foreslår at han skal skrive det på arket i stedet, noe han gjør.

Dermed kommer det fram ny informasjon: tallet 75. Marianne forstår ikke med det samme hva dette tallet skal bety. I linje 17 leser hun tallet høyt, antagelig for å signalisere at hun trenger litt tenketid. I linje 20 prøver hun seg på å gjette, og Aksel bruker litt tid på å svare bekreftende på at han snakker om en gammel dame.

I linjene 23-27 følger en liten sekvens der de bruker tid på å stadfeste at dette er den riktige tolkingen av tallet 75. Deretter prøver Marianne å tolke denne nye opplysningen ("en gammel dame") inn i sammenhengen (linje 28 og 31), men Aksel avviser begge disse tolkningene. Ennå er de altså ikke helt i mål med hensyn til hvem de egentlig snakker om, og nå prøver Aksel seg på en annen strategi, nemlig å late som om han er den gamle damen:

 

34       Eh .. A ser på arket, beveger handa si mot M, så mot seg selv, tar blyanten.

35 A:   .. Du

36        ...

A banker lett med blyanten på arket, ser på M, ser så rett fram, bøyer seg litt framover, får et sint ansiktsuttrykk og knytter neven foran ansiktet mens han beveger leppene som om han snakker, flytter blikket mot M, fortsatt med et sint ansiktsuttrykk og lett foroverbøyd (se figur 2).

37        Hun

38 M:    .. Hvem- hvem var det? A er fortsatt foroverlent, vanlig ansiktsuttrykk.

39        S- som var syttifem år?

40 A:   Eh

Figur 2: Aksel "mimer" at han er en sint, gammel dame

I linje 35 ber Aksel på nytt om Mariannes oppmerksomhet, og starter å imitere den gamle damen ved hjelp av ansiktsuttrykk, kroppspositur og gester. Marianne forstår tydeligvis at han går inn i en rolle (hun spør jo "hvem" det var), men forstår ikke at det er "hun" Aksel prøver å imitere med en gang.

I linje 39 kobler hun det derimot til damen på 75, og spør om dette er en korrekt tolkning. Marianne får ikke noen umiddelbar respons på spørsmålet sitt, og det blir en lang pause der Marianne legger ansvaret over på Aksel for å føre samtalen videre. Svaret kommer til slutt, i form av en gest i linje 41, hvorpå Marianne på nytt gjentar spørsmålet, og får et bekreftende svar.

 

41 A:   ... [23 sekunder]

A ser søkende rundt i rommet, ser på M, så på bordet, tar blyanten, begynner å føre den langs nummeret han allerede har skrevet på arket, peker på nummeret og ser bort.

42 M: Var det en dame som var syttifem år? A ser på M. M nikker.

43 A:   Ja

44 M:   Ja

 

Nå har de en felles forståelse av at den personen Aksel "spilte" er den samme damen de har snakket om fram til nå. Marianne vet altså at det er en eldre dame det er snakk om, og at hun er sint eller sur på en eller annen måte. Men hvorfor? Temaet i samtalen før dette utdraget var at fysioterapibygget trenger oppussing, og det er den koblingen Marianne nå plutselig forstår når Aksel kommer med litt mer utdypende språklig informasjon samtidig med at han spiller den gamle damen:

 

45 A:   .. Men A begynner å flytte blikket mot arket.

46        Eh A ser på arket, peker på nummeret.

47        ... Dame A ser rett fram.

48        ... A ser på M med et sint ansiktsuttrykk Pusse opp -

49        - nei!

A ser rett fram med et sint ansiktsuttrykk, rister på hodet når han sier "pusse opp", knytter nevene og "slår" i lufta foran seg når han sier "nei" (se figur 3).

50 M:   ... A ser på M. Åh!

51        Er det hun som eide huset? A strekker armen sin mot M, retter seg opp igjen; M får et overrasket ansiktsuttrykk.

52 A:   ... Akkurat A smiler.

53 A:   (Smiler fortsatt) Takk A snur seg vekk fra M, smilende.

54 M:   Jaha

55 A:   A snur seg for å se på M, smiler bredt og ler, sitter rett opp og ned.

Figur 3: Aksel "mimer" at han er den gamle damen en gang til

I linje 50-52 får vi det endelige gjennombruddet. Aksel og Marianne har i fellesskap greid å finne fram til hvem de snakker om. De har oppnådd en tilfredsstillende grad av felles forståelse på dette punktet i samtalen. Vi ser at Aksel tydelig bekrefter at Mariannes tolkning er riktig i linje 51-53 ved at han strekker ut armen, smiler og sier "akkurat". Han bruker også her en kombinasjon av språklig og ikke-språklig kommunikasjon, og han er tydelig fornøyd.

Hva slags mønster finner vi i samtaleutdraget?

I enhver samtale kan vi oppdage mønstre i samspillet mellom de som snakker sammen. Det kan for eksempel hende at en av deltakerne er veldig dominerende, eller at samtalen­­ preges av mer likevekt. Når vi nå har sett på et utdrag fra en samtale der en av deltakerne har afasi, har vi sett at dynamikken mellom samtaledeltakerne består i at den afasirammede først kommer med en ytring som er ufullstendig i forhold til det han egentlig vil si. Dermed er det opp til den andre samtaledeltakeren å tolke, eller "gjette" på, hva den afasirammede mener. I stedet for tolkningsforslag eller "gjetninger" kan den ikke-afasirammede også stille spørsmål for å få mer informasjon. Denne vekslingen mellom a) (ufullstendige) initiativer, b) fortolkninger eller spørsmål og c) tilbakemeldinger eller svar er et gjennomgående mønster i samtalen. Dette mønsteret er også beskrevet av andre som har undersøkt samtaler med afasirammede.

Ved første øyekast virker det som om denne samtalen bare består av en masse mislykkede forsøk på å kommunisere et budskap fra den afasirammedes side. Men som nevnt er samtaler i helt grunnleggende forstand et spørsmål om å samarbeide for å komme fram til en felles oppfatning av noe. Derfor er vi nødt til å se på hvordan begge samtaledeltakerne bidrar for å nå dette målet.

Det er mulig å dele inn det samtaleutdraget vi har beskrevet ovenfor i tre hoveddeler. Først har vi en åpningsfase i begynnelsen (linjene 1-4), fulgt av en fase som preges av Aksels forsøk og Mariannes tolkninger og spørsmål (linjene 5-52), og til slutt en avslutningsfase (linjene 53-55) der "løsningen" blir bekreftet og "feiret". Den midterste fasen består av en rekke tredelte og todelte småsekvenser der de tredelte består av forsøk, tolkning og akseptering/refusering, og de todelte består av tolkning og akseptering/refusering (som vi ser eksempler på i linjene 20-31). Disse sekvensene refereres ofte til som hint-and-guess sequences i engelspråklig litteratur.

Det er også verdt å legge merke til den lange pausen i linje 41, en slags "time-out", som allikevel ikke hindrer de to som snakker sammen, i å komme tilbake til hovedprosjektet de sammen er involvert i. Dette illustrerer at det helt klart eksisterer en viss orden i måten samtalen foregår på, og det er dette vi skal se litt på nå.

Måten Aksel bygger opp bidragene sine på, er ganske regelmessig. Alle bidragene hans består av både ikke-språklige gester og språklige ytringer. I de første fire forsøkene han gjør, bruker han ordet "hun", som vanligvis først brukes etter at en referent er etablert i samtalen (se "Hvordan vet vi hva eller hvem vi snakker om?" tidligere i denne artikkelen). De ikke-verbale gestene, derimot, varierer. Han bruker både peking, skriving og til tider hele kroppen, noe som gjør at bidragene allikevel ikke blir like, selv om ordet han sier, gjentas. I det siste forsøket bruker Aksel en litt annen innfallsvinkel, der han i stedet setter seg i en annen persons sted og snakker som om det er hun, altså damen på 75 som eier huset, som snakker. Vi kan altså se at han tilfører noe nytt – ny informasjon – i hvert bidrag.

Så hvorfor benyttet han ikke denne strategien tidligere, ettersom den åpenbart var vellykket? Antagelig kan dette forklares med at vi som samtaledeltakere foretrekker å prøve oss med det enkle før vi går over til mer komplekse ytringer. Aksel bruker de første forsøkene på å forklare at det er en gammel dame vi snakker om (han skriver "75", og Marianne kobler dette til "hun"), for så å la Marianne prøve å gjette sammenhengen. Da ingen av alternativene gitt av Marianne er riktige, skifter Aksel strategi og begynner å spille den gamle damen. Til slutt bruker han på nytt språklig informasjon til å supplere "skuespillet". Det ser altså ut til at Aksel strukturerer bidragene sine på en systematisk måte for å tilpasse seg samtalesituasjonen han er i. Måten han forholder seg til samtalesituasjonen på, er dermed i stor grad "normalspråklig".

Oppsummering

Å være i stand til å delta i sosial interaksjon, inkludert samtaler, er viktig for oss mennesker og for livskvaliteten vår. Som denne studien viser, kan afasirammede ha godt bevarte evner til å delta i samtaler – i alle fall så lenge de får rom til å bruke de uttrykksformene som er tilgjengelige for dem. En samtale der begge parter deltar, betinger at den afasirammede selv er villig til å ta initiativ og bruke tid på å gjøre seg forstått. Samtidig er det viktig at samtalepartneren blir med på samarbeidet og gir den afasirammede tid og muligheter til å bidra i samtalen. Vi ser at den afasirammedes kunnskaper om hvordan en samtale fungerer, absolutt ikke er skadet. Det er evnen til å uttrykke seg presist med ord som ikke strekker til. Allikevel er det mulig for en person med afasi å bidra til samarbeid i samtaler og til en felles forståelse.

Publisert 9. jan. 2012 11:18 - Sist endret 23. jan. 2012 18:20