Å teste bøying av verb i fortid på norsk: et redskap for å diagnostisere spesifikke språkvansker hos barn?

Av Hanne Gram Simonsen og Kirsten Meyer Bjerkan

 

Hvordan klarer barn med spesifikke språkvansker seg i en verbtest mot jevnaldrende barn med normal språkutvikling? Hva kan forskjellene si oss om problemene de har med språket? Og kan verbtesting av denne typen være en måte å diagnostisere spesifikke språkvansker på? Dette er spørsmål som diskuteres i artikkelen nedenfor.

Ordforklaringer:

Morfologi - Et annet ord for ”ordlære” i lingvistikk. Handler om hvordan ord bøyes, for eksempel hvordan verb bøyes med forskjellige endelser, eller hvordan ord lages, for eksempel ved å gjøre om et verb til et substantiv.

Fonologi - Læren om lydsystemer i forskjellige språk i lingvistikk. Norsk fonologi gir oss for eksempel bestemte regler for hvilke lyder (av de lydene vi har i norsk) som har lov å komme etter hverandre i ord. Ordet ”skripe” finnes ikke på norsk, men kunne godt ha gjort det. Ordet ”ngartk” kunne derimot ikke vært et ord på norsk, men kanskje på et annet språk.

Typefrekvens - Hvor mange medlemmer en bestemt bøyningsklasse har, altså f. eks. hvor ofte en bestemt type verb opptrer i forhold til hvor mange verb som finnes totalt.

Bruksfrekvens - Hvor ofte et spesielt ord, for eksempel et verb, opptrer i språket. Kan også kalles ”tegnfrekvens”.

Overgeneralisering - Å bruke et bøyningsmønster fra f. eks. en type svake verb  til å bøye et sterkt verb, eksempelvis  ’å gå - gådde’ (etter mønsteret ’å ha - hadde’). Særlig vanlig hos barn som holder på å lære morsmålet sitt.


Denne teksten bygger på artikkelen "Testing Past Tense Inflection in Norwegian: a diagnostic tool for identifying SLI children" av Hanne Gram Simonsen og Kirsten Meyer Bjerkan, publisert i International Journal of Applied Linguistics (vol 8, nr 2, 1998), og er forenklet og oversatt fra engelsk av Heidi Solberg Økland.

Innledning

Barn med spesifikke språkvansker (SSV-barn) har ofte spesielt store problemer med morfologi (ordbøyning). En del av dette kan gå ut på å ha vansker med å bøye verb i forskjellige verbtider, men dette kan variere fra språk til språk fordi det ikke er alle språk som har så mange forskjellige typer bøyningsmønstre eller som har veldig lite uregelmessig bøyning. Dermed vil også SSV-barns morforlogiske kompetanse (evne til å bl. a. bøye ord) variere avhengig av deres morsmål, og resultatene vi fikk da vi gjorde denne studien, tyder også på dette når vi sammenlikner våre resultater med studier av for eksempel engelske SSV-barn. I vårt eksperiment brukte vi fortidsbøyning av verb på norsk for å teste morfologisk kompetanse hos noen norske barn med spesifikke språkvansker. Vi hadde som utgangspunkt at hvordan barn med SSV mestrer fortidsbøyning av verb kan si noe mer generelt om språkvanskene deres. For å ha noe å sammenlikne med er også resultater fra jevnaldrende barn med typisk utvikling og voksne tatt med i analysen. En av påstandene mange har fremsatt når det gjelder hva som kjennetegner SSV-barn, er at de ikke evner å generalisere over bøyningsmønstre slik barn med normal språkutvikling gjør. Som vi skal se lenger ned i artikkelen stemmer ikke studien vår med dette synet.

Eksperimentet

Om datamaterialet. Dataene som er analysert i denne artikkelen, ble samlet inn i to omganger ved hjelp av en verbtest. Materialet fra barn med typisk språkutvikling kommer fra en studie med barn fra Island og Norge (av Hrafnhildur Ragnarsdóttir, Hanne Gram Simonsen og Kim Plunkett, 1999). Dataene fra de norske barna i denne studien sammen med dataene fra en studie med SSV-barn og voksne uten språkskade der den samme testen ble brukt (av Kirsten Meyer Bjerkan, 1997) utgjør datagrunnlaget for denne artikkelen.

Om informantene. Det var totalt 96 barn med typisk språkutvikling (fordelt likt på kjønn og tre aldersgrupper: 4, 6 og 8 år), 30 voksne og 8 SSV-barn (fire på 8 og fire på 6 år). Alle informantene hadde en bokmålsnær dialekt (østnorsk).

Om selve testen. Testen bestod av 60 verb - 27 sterke og 33 svake. De 33 svake var videre delt inn i den store svake klassen, som består av verb som bøyes med -et/-a (f. eks. kastet/kasta), og den lille svake klassen, som bøyes med -te/-de (f. eks. svømte). De heter ”den store” og ”den lille” fordi førstnevnte inneholder flest verb, mens sistnevnte inneholder en del færre. Testen hadde omtrent like mange svake verb fra hver klasse. Sterke verb er de som har uregelmessig bøyning, for eksempel ’å se -s er - - sett’ eller ’å hjelpe - hjelper - hjalp - hjulpet’. (Se ellers ”Mer om faktorene” under.)

 Informantene fikk et bilde foran seg av noen som gjør noe, for eksempel en gutt som ligger i senga (se bildet). Den som ledet testen sa så, "Her ser du Tommy ligge i sengen. Han ligger i sengen. Han gjorde det samme i går. Hva gjorde han da?”, hvorpå informanten svarte "Han ___” (lå, ligget, ligde, lagg...). Her ville ”lå” ha vært riktig svar, mens de andre er feil. Hvis det kom feil svar ble disse også notert ned. De voksne som var med i testen måtte svare under tidspress for at vi skulle kunne ”lure fram” feil. De fikk ikke se bilder, men fikk bare opplest infinitivsformene av verbene.

Målene med undersøkelsen var å:

  • Finne ut om ulike trekk ved verbene, som bruksfrekvens (hvor ofte hvert verb brukes), typefrekvens (hvor mange verb det er som bøyes likt) og lydlige trekk ved verbene, virker inn på resultatene til SSV-barn på samme måte som de gjør hos barn med typisk utvikling og voksne.
  • Se om testen vi brukte kan være et verktøy for å identifisere spesifikke språkvansker hos barn.

Mer om faktorene

De tre faktorene nedenfor var viktige å ta hensyn til for å få resultater som faktisk svarte på det vi lurte på. Verbene i testen er altså nøye utvalgt slik at mange forskjellige typer verb er tatt med, og at det er omtrent like mange av hvert. De sterke og svake verbene ble delt inn i undergrupper på bakgrunn av disse tre faktorene:

  1. Typefrekvens

Typefrekvens er antall verb som tilhører hver verbklasse. I norsk er det den store svake klassen som har høyest typefrekvens - flest verb har denne bøyningen. Den lille svake klassen har middels typefrekvens, mens sterke verb har lav typefrekvens.

  1. Bruksfrekvens

Bruksfrekvens, bruksfrekvensen for hvert verb, er interessant å se på for å finne ut om det er lettere å bøye verb som brukes ofte enn verb som brukes lite.

  1. Fonologiske faktorer

Kort og godt handler de fonologiske faktorene om hvor lydlig like verb er, innenfor en klasse eller på tvers av klasser. Dette kan for eksempel være om de rimer, som ’strikke’ og ’drikke’, eller hvorvidt de har vokalskifte i fortid, som ’hjelpe - hjalp’.

Resultater: hvor mange riktige svar hadde informantene og hva slags feil gjorde de?

A. Barna med typisk språkutvikling og de voksne

Blant barna med typisk språkutvikling var det en økning i antall riktige svar med økende alder, samtidig som forskjellene innad i aldersgruppene minket (se figur 1).

Ser man på hver verbklasse for seg, derimot, er det større likheter mellom 4- og 6-åringene på den ene siden, og 8-åringene og de voksne på den andre siden (se figur 2):

  • 4- og 6-åringene gjør det klart best på svake verb tilhørende den store klassen i forhold til andre verbtyper. Det var imidlertid ganske stor variasjon innad i gruppa med 4-åringer.
  • 8-åringene klarer begge typene svake verb omtrent like bra, men gjør det litt dårligere på de sterke verbene.
  • De voksne gjør det generelt bra (over 90 % riktig på alle verbklasser), men 8-åringene gjør det bedre enn dem på den store svake klassen (96 % mot 91 %).

Det er også verdt å nevne at barna hadde klart flere riktige svar på verbene med høy bruksfrekvens. Denne tendensen gjaldt for alle tre aldersgrupper barn, men minket med alderen og fantes ikke hos de voksne.

Hva slags feil finner vi hos barn med typisk utvikling og voksne? Generaliseringsfeilene er illustrert i figur 3:

Feiltypen som er vanligst hos barna er overgeneralisering av bøyningsmønsteret til den store svake klassen - noe som stemmer bra med at de har flest riktige svar på denne typen verb. Barna har med andre ord lettere for å ty til vanlige mønstre, og kunne dermed finne på å komme med bøyninger som ’drikket’ eller ’synga’.  De yngste barna har også relativt ofte feil tidsbøying, for eksempel presens eller infinitiv. Tendensen til å overgeneralisere til  den lille svake klassen øker med alderen, og hos de voksne er denne feilen den klart mest vanlige. Denne klassen er også den med flest riktige svar blant de voksne. Disse overgeneraliserer verbene fra den store svake klassen kun i liten grad, i motsetning til barna.  Overgeneralisering med sterke verbmønstre øker med alderen, men når barn overgeneraliserer er det stort sett med svake verb som rimer på et sterkt verb. Her kommer altså de lydlige faktorene inn. Eksempler på denne såkalte ”rim-effekten” er at ’sy’ rimer med ’fly’, og blir overgeneralisert til ’søy’, eller at ’lyse’ rimer med ’fryse’, og blir overgeneralisert til ’løys’. Man kunne også se en klar ”rim-effekt” hos de voksne. De voksne var de eneste som av og til kom med et annet verb enn det de fikk presentert i testsituasjonen (15 % av feilene deres). Når de gjorde dette var det alltid enten et verb som liknet testverbet i betydning eller lydlig.

B. Barna med spesifikke språkvansker

SSV-barna har generelt færre riktige svar enn barna med normal språkutvikling, men det er store variasjoner(se figur 4).

Den beste 6-åringen med SSV, Rita, gjør det like bra som den gjennomsnittlige 6-åringen med typisk utvikling (72 % riktige totalt), mens de andre tre gjør det betydelig dårligere. Den beste 8-åringen med SSV, Karen, gjør det like bra som gjennomsnittet for 8-åringer med typisk utvikling (90 % riktige totalt), mens de andre tre ligger på cirka samme nivå som gjennomsnittlige 6-åringer med normal språkutvikling.

Også blant SSV-barna finner man imidlertid betydelige forskjeller hvis verbklassene ses på hver for seg (se figur 5).

De fleste gjør det best på verbene i den store svake klassen og dårligst på sterke verb, med noen unntak:

  • 6-åringene: Ett av barna, Rita, har flere riktige verb innenfor den lille svake klassen enn innenfor den store, mens et annet barn, Ida, har flere riktige sterke verb enn verb fra den lille svake klassen. De andre to gjør det best på den store svake klassen
  • 8-åringene: Alle unntatt ett barn (Karen) har store problemer med sterke verb, spesielt ett av barna, Albert, som har 44 % riktige svar her. Ett av barna, Michael, har også store problemer med den lille svake klassen (29 % riktige).

SSV-barna gjør ikke annerledes feil enn dem som blir gjort av barna med typisk utvikling og de voksne, men fordelingen er litt forskjellig.

Fire av barna gjør feil ved å si et annet verb, slik som noen av de voksne også gjorde (men ikke barna med typisk språkutvikling), tre av disse er 6-åringer. Verbene har imidlertid alltid en synonym betydning til testverbene, som med ’springe’ og ’løpe’. I tillegg er det mange av SSV-barna som gir feil tidsbøying, slik som kun de yngste barna med typisk utvikling gjorde. Tre av fire SSV-barn innen begge aldersgrupper gjør denne feilen ofte. Alle SSV-barna gjør også overgeneraliseringsfeil, noen mer enn andre (se figur 6).

Hos barn med typisk utvikling så vi en klar tendens til at de overgeneraliserte til den samme klassen som de gjorde mest riktig på. Denne tendensen finnes også hos SSV-barna - hvis et barn med språkvansker gjør flest riktige innenfor den lille svake klassen, er det også denne som blir brukt mest til å gjøre overgeneraliseringsfeil. På samme måte som hos barna med typisk utvikling og de voksne forekom generalisering med sterke verbmønstre når de svake verbene rimte med de sterke, altså ”rim-effekten”.

Hva kan resultatene fortelle oss om SSV-barns språkferdigheter?

Typefrekvens. Som vi har sett av resultatene er det tydelig at de tre hovedklassene av verb tilegnes i rekkefølge etter typefrekvens - svake verb i den store klassen først, så de andre svake verbene, og til slutt de sterke verbene. Vi ser også at typefrekvens er viktig for hvordan barn overgeneraliserer - jo høyere typefrekvens, jo mer sannsynlig er det med overgeneralisering av typen verb. Dette blir imidlertid svekket med alderen, der den lille svake klassen (med middels typefrekvens) tar over.

Bruksfrekvens. Hvor vanlig et verb er viser seg som en viktig faktor for at barna skal svare riktig, men dette blir mindre viktig med alderen, og er knapt til stede hos de voksne informantene. Effekten gjelder imidlertid ikke verb i den lille svake klassen (og dette er ganske vanskelig å forklare). Et interessant poeng er dog at bruksfrekvens er viktig også for den store svake klassen, som ofte blir regnet som ”standardklassen” og dermed ikke burde være påvirket av frekvens.

Fonologiske faktorer. Først er det viktig å påpeke at det å skille fonologiske effekter fra typefrekvens-effekter er vanskelig, ettersom disse to faktorene overlapper. Samtidig som den store svake klassen er fonologisk åpen, har den også høy typefrekvens. Men i tillegg har også fortidsendelsene -a og -et den fordelen at de er lette å oppdage og skille ut på grunn av at de begynner med en vokal. Endelsene til den lille svake klassen, -te og -de, er vanskeligere å skille ut og kan ofte bli tolka inn sammen med resten av verbet som en helhet. Sterke verb har både lavest typefrekvens og mest fonologisk uregelmessige med ulike typer vokalendring. Den store svake klassen er i prinsippet åpen for alle slags verb, mens den lille svake klassen har noen lydlige begrensninger som gjør at bøyningsmønstrene er mer krevende å lære. Dette betyr altså at barn må lære seg en god del verb fra den lille svake klassen før de oppdager mønstrene og kan generalisere over dem.

Effekten av sterke og svake verb som rimer, som resulterte i at noen svake verb ble bøyd som de sterke de rimer på, ser vi kun hos de eldre barna og de voksne. Det ser altså ut til at en må være ganske god til å bøye sterke verb og ha en viss ”kunnskap” om hvordan de er bygget opp lydmessig for å gjøre denne typen overgeneralisering. Det er altså en sammenheng som kommer fram der eldre barn som mestrer sterke verb bedre, også bruker sterke verbmønstre oftere til å overgeneralisere når de kommer over et svakt verb som rimer på et sterkt verb de kan bøye.

 SSV-barna. Tidligere studier av den typen vi har gjort har funnet klare forskjeller mellom barn med typisk utvikling og SSV-barns morfologiske kompetanse. De fleste av disse har vært engelske studier. Engelsk er et språk med mindre morfologi (bøyning) enn norsk, og burde sånn sett være ”lettere”, men samtidig er mange av endelsene ikke så lydlig fremtredende (de mangler ofte trykk) i uttalen av ordene. Et verb som ’work - work(s) - worked’ består av kun én stavelse både i infinitiv, presens og preteritum, og endelsen ’-ed’ i preteritum er ikke spesielt lydlig fremtredende. Det norske verbet ’jobbe - jobber - jobba/jobbet’ derimot, består av to stavelser. På bakgrunn av de engelske studiene har man trodd at grunnen til SSV-barns dårlige morfologiske kompetanse har vært at de ikke er like gode som barn med typisk utvikling til å plukke opp disse bøyningsendelsene. Andre studier på andre språk (hebraisk, italiensk) har støttet denne teorien.

Bøying av sterke verb på norsk likner sterk verbbøying på engelsk med tanke på hvor lydlig fremtredende de er, men på norsk er, som vi så ovenfor, endelsene på svake verb i fortid egne stavelser (de er såkalt syllabiske) og trykklette. Som vi har sett er uttalen av et verb på norsk og hvordan denne forandres (om det er mye eller lite forandring) viktig for hvor lett verbet er å lære seg for norske barn - både for de med og uten språkvansker. Alle utenom ett av SSV-barna gjorde det klart best på verbene som tilhører den store svake klassen og dårligst på de sterke verbene.

Andre studier har også undersøkt hvordan type- og bruksfrekvens påvirker tilegnelsen av verb hos SSV-barn. Det er for eksempel mange som mener at SSV-barn har problemer med å lære seg mønstre - i noen studier har man funnet at bruksfrekvens er viktigere enn typefrekvens for disse barna ved at de har gjort det bedre på sterke enn svake verb. Hvis dette stemmer skulle vi ha funnet at SSV-barna hadde få generaliseringer til den store svake klassen, men dette stemmer ikke i følge våre resultater. Ingen av SSV-barna gjorde det like bra på sterke som svake verb, og de fleste brukte den store svake klassen som mønster oftest når de overgeneraliserte, med den lille svake klassen på andreplass. Det ser altså ut til at SSV-barn er i stand til å generalisere over bøyningsmønstre, i hvert fall på norsk. Det er vanskelig å forklare hvorfor noen har funnet det motsatte hos engelske barn.

Som vi har sett, er det mange likheter mellom språkferdighetene til barn med typisk utvikling og SSV-barn, men det er også noen forskjeller. SSV-barna har for eksempel mange flere tilfeller av at de svarer med feil verbtid, noe som opptrer sjeldent hos 6- og 8-åringene med typisk utvikling. Her likner SSV-barnas svar mer på 4-åringene med typisk utvikling. Denne feiltypen indikerer antagelig at barnet ikke kjenner til verbet det blir bedt om å bøye. Denne konklusjonen er sannsynlig, med tanke på at nesten alle de svake verbene som barna lot være å bøye i fortid har en lav bruksfrekvens. Dette gjaldt imidlertid ikke de sterke verbene, men som nevnt før er sterke verb langt mer uregelmessige med både vokalskifte og andre endringer når de bøyes.

Når det gjelder bruk av feil verb hos SSV-barn, kan dette kanskje forklares ved å se på en studie der man undersøkte korttidshukommelsen til barn med typisk utvikling og SSV-barn. Der kom det fram at barn med typisk utvikling lagrer ord i korttidshukommelsen som lyd, altså hvordan ordet høres ut, mens SSV-barn lagrer ord som betydning. I og med at verbet SSV-barna sa alltid hadde en klar forbindelse til testverbet når det gjaldt betydning virker det som våre resultater støtter denne teorien. De voksne gjorde også denne typen feil, men de var som tidligere nevnt under tidspress, og oppdaget ofte at de hadde gjort feil med én gang etterpå.

Hovedfunnene i vår studie er at SSV-barna er ganske forskjellige seg imellom, men at de også har likhetstrekk - både som gruppe og med barn som har typisk språkutvikling. Vi kan se at SSV-barna har en forsinket språkutvikling i forhold til de andre barna, men at noen av dem har spesielt store problemer med enten den lille svake klassen eller sterke verb. Det vil altså si at disse barna også påvirkes av faktorer som typefrekvens, bruksfrekvens og lydlige faktorer når de skal lære seg verbbøying i fortid.

Kan denne testen brukes for å vurdere om et barn har spesifikke språkvansker?

Hvis et barn kartlegges med materialet som er brukt i denne studien er det helt klart mulig at en kan oppdage tegn på spesifikke språkvansker. Testen med fortidsbøyning må imidlertid brukes sammen med andre tester, og summen av dette vil kunne gi en god indikasjon på om barnet har spesifikke språkvansker eller ikke. Det vi ser med tanke på alder er imidlertid at det er stor individuell variasjon hos 4-åringene med typisk utvikling, og at et mønster trer tydeligere fram i 6-årsalderen. Derfor vil det være hensiktsmessig å bruke en test som denne rett før barn begynner på skolen (altså når de er rundt 6 år). Noen tegn på at et barn har SSV kan være:

  • At det har spesielt store problemer med én av verbtypene
  • At det kommer med gale verbtider, f. eks. presens eller infinitivsformen
  • At barnet kommer med feil verb som er beslektet betydningsmessig med testverbet
Publisert 23. jan. 2012 16:22 - Sist endret 23. jan. 2012 18:18