Stamming

Stamming er en talevanske som er kjennetegnet av brudd i talerytmen (taleflyten). Slike brudd viser seg som gjentakelser, forlengelser og stans i stemmeproduksjonen (blokkeringer). Stamming oppstår vanligvis i 2–5-årsalderen. Hos noen vedvarer stammingen gjennom hele livet, mens andre får tilbake normal taleflyt. Årsaken til stamming er ikke fullt ut klarlagt, men man antar at vansken har et medfødt nevrologisk opphav. For noen medfører stammingen negative følelser og holdninger til kommunikasjon. Noen opplever også at stammingen påvirker muligheter og valg i livet.

Forekomst og årsaker

De fleste som stammer, begynner å gjøre det i småbarnsalderen (2–5 år). Det antas at omkring 4–5 % av alle førskolebarn stammer. Mange får tilbake normal taleflyt, enten spontant eller som følge av behandling hos logoped. En regner med at omkring 1 % av alle skoleelever – anslagsvis 7800 barn og unge – stammer. Hos voksne er andelen noe lavere (ca 0,7 %). Omtrent like mange jenter som gutter begynner å stamme, men hos voksne forekommer stamming oftere hos menn enn hos kvinner. Jenter får altså oftere tilbake normal taleflyt. Selv om vi ikke vet helt hvorfor noen begynner å stamme, mener mange at vansken har en medfødt nevrologisk årsak. Årsakene til at noen fortsetter å stamme, mens andre får tilbake normal taleflyt, er sammensatte.

Symptomer

Grunnsymptomene på stamming er gjentakelse av lyder, stavelser og ord, forlengelse og blokkering av lyder, det vil si stans i stemmeproduksjonen. Disse grunnsymptomene kalles kjernestamming. De opptrer i varierende grad hos personer som stammer. Hos enkeltpersoner varierer graden av stamming også fra situasjon til situasjon. Kjernesymptomene på stamming er ufrivillige, og de oppleves ofte som ubehagelige.

Mange som begynner å stamme, utvikler også tilleggssymptomer, for eksempel sammentrekning av muskler i ansiktet eller nikking. Slike tilleggssymptomer kalles sekundær stamming. Disse tilleggssymptomene kan være like forstyrrende for taleflyten og kommunikasjonen som kjernestammingen.

Det er heller ikke uvanlig at personer som stammer, finner strategier for å unngå bestemte ord eller lyder eller for å unngå å snakke i visse situasjoner. Slik unngåelsesatferd varierer fra person til person.

Stamming eller stotring?

I småbarnsalderen (2–5 år) er det ikke uvanlig at barn stotrer, altså har brudd i taleflyten sin i form av nølinger og gjentakelser. Det er ikke alltid så lett å skille stotring fra stamming. Når småbarn stotrer, kommer gjentakelsene og nølingene fordi barnet ikke greier å finne fram til de ordene det skal si så raskt som større barn og voksne. Ordene er ikke så godt lagret i hjernen ennå. Når et barn stammer, er det ikke fordi det ikke finner de rette ordene, men fordi ordene "setter seg fast" når de skal uttales. Hvis barnet har forlengelser eller blokkeringer, er det mer sannsynlig at det er stamming. Forlengelser vil si at lyden varer lenger enn normalt. Blokkering betyr at lyden stopper opp på en uventet måte. Hvis man er usikker på om barnet stammer eller stotrer, bør man kontakte logoped for å få hjelp til å finne ut av hva det er, og få videre råd og hjelp.

Stamming og samtale

For en del av de som stammer, har taleflytvanskene omfattende, negative konsekvenser. Det at man stammer, kan påvirke hvilke valg man tar i livet med hensyn til utdannelse, yrke og sosial omgang. En del av de som stammer, føler at de ikke får brukt de menneskelige ressursene sine fullt ut fordi stammingen begrenser dem. Det er samtidig viktig å huske at hvordan stammingen arter seg, og hvordan den oppleves, varierer fra person til person. For den enkelte som stammer, varierer graden av stamming også fra situasjon til situasjon.

Samtaler er den vanligste og viktigste formen for språklig kommunikasjon mellom mennesker. Ved å studere videoopptak av samtaler der en eller flere av de som snakker sammen, stammer, kan vi finne ut mer om hvordan stammingen påvirker flyten i samtalen. For eksempel ser vi at en del av de som stammer, har tydelige strategier for å vise at de vil "jobbe seg gjennom" stammingen på egen hånd. Et eksempel på en slik strategi er å lukke øynene eller snu seg bort, altså bryte blikk-kontakten med den man snakker med.

Når man snakker sammen, må man både lytte til det den andre sier, og bidra med egne ytringer som passer inn i sammenhengen. Noen av de som stammer, bruker svært mye energi på å planlegge hva de skal si, og hvilke ord de skal velge i stedet for ord med vanskelige lyder. Det kan i noen tilfeller føre til mindre fokus på hva samtalepartneren sier.

Publisert 16. des. 2011 14:28 - Sist endret 5. apr. 2017 12:12