Om Logikken bak det absurde

 Perisa sender oss et postkort fra en verden før korona og gir oss en anmeldelse av La lógica de lo absurdo (Absurditetens Logikk) oppsatt av teatergruppen Barataria Teatro. Selv om stykket ble spilt ferdig i slutten av 2019 ønsker vi å publisere anmeldelsen for å gi et innblikk i hva Barataria Teatro gjør og hvordan de bidrar til kulturlivet blant spansktalende i Oslo.

Bildet kan inneholde: skrift, kunst, verden, plakat, bok.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om Logikken bak det absurde

10. november var jeg så heldig at jeg fikk muligheten til å se oppsetningen “La lógica de lo absurdo” (“Logikken bak det absurde”) av Barataria Teatro ( https://barataria.no/ ) på Chateau Neuf ( https://www.facebook.com/studentersamfundet/ ). Jeg er svært takknemlig overfor ILOS (Institutt for Litteratur, Områdestudier og Europeiske Språk) for at de var en av initiativtakerne til dette eventet. På tross av at jeg hadde lest beskrivelsen av stykket på forhånd, og visste at at det ville ta for seg ulike individuelle historier basert på forfatterne Quim Monzó og Mario Benedetti, var jeg ikke forberedt på følelsen og tilknytningen jeg følte med det de representerte. Historiene utspilte seg i nåtid og de var alle flettet sammen. Flere av dem viste karakterenes tragiske og kompliserte valg og situasjoner, men på en måte som fikk oss til å le og se humoren i det hele.

Stykket åpnet med en attraktiv mann som strippet av seg klærne, noe som førte til reaksjoner blant publikum som spent ventet på hvor dette ville føre dem videre. Den umiddelbare intimiteten som vi følte med denne mannen ledet oss snart inn i en ubehagelig situasjon med mannens andre halvdel i to ulike senger. Parets manglende evne til å kommunisere med hverandre førte dem til tilfredstille seg selv hver for seg, til tross for deres felles ønske om å gi hverandre nytelse. Det var nesten uunngåelig å ikke få medfølelse med paret og ta del i den absurde defekten i forholdet. Man begynte naturlig nok å lure på hvorfor dette paret fremdeles holdt sammen i denne situasjonen. Den følgende scenen ga en forklaring på denne typen forhold ved å gjenfortelle historien om et par som feiret bryllupsdag etter flere års ekteskap. Etter hvert som samtalen mellom partene utvikler seg, avslører hver av dem sitt utroskap i løpet av forholdet. Paret beslutter likevel å fortsette sitt samvær basert på at «det å fortsette sammen fremdeles er bedre enn i ensomhet», noe som understreker menneskets behov for fellesskap.

Videre følger vi denne absurde tråden til dagens moderne samfunn der vi tar del i en manns manglende evne til å ta en avgjørelse, dersom han kunne ønske seg hva som helst i verden. Han sier selv at «det å be om penger ville være for vulgært», og vi får muligheten til å tre inn i oss selv og undre oss om hvorvidt vi faktisk ville være istand til å bestemme oss for kun ett ønske. Selv om vi sikter mot nye prestasjoner, kan vi virkelig akseptere et slikt ønske uten noen konsekvenser? Eller ville det være for absurd å i det hele tatt erkjenne denne muligheten dersom den en vakker dag krysser vår vei?

Stykket ender slik det begynte, med kjærlighet. Vi blir plassert i en absurd situasjon der en kvinne forfører og tar livet av en innbruddstyv etter å sammen ha skålt og hyllet «forståelsen for den nasjonale overklassen». Situasjonens ironi skaper et komisk utfall mottatt av latter blant publikum, der kvinnen, med list som en rev, ringer politiet i desperasjon og falsk uskyld for å melde ifra om hvordan hun «uheldigvis» tok livet av en innbruddstyv. Publikum sitter igjen med undring og man må spørre seg selv om den grimme i situasjonen faktisk var innbruddstyven, eller var det i virkelighet kvinnen?

Stykket blir avsluttet på en vakker måte, og binder sammen historiene med en av karakterenes dikt. Melankolien bak ordene «å dø i ensomhet og med smerte» minner oss på nytt om vårt behov for menneskelig kontakt uavhengig av hvor absurd eller smertefull denne relasjonen måtte være. Det var givende å følge dette stykkets dype budskap, le og erfare hvor nært vi selv er disse absurde situasjonene. Det absurde ved menneskeligheten virker som noe man kan gjenkjenne på tvers av nasjonaliteter og budskapet til dette stykket traff meg like sterkt som jeg tror det gjorde de spansktalende blant publikum. Jeg er virkelig takknemlig for å ha fått muligheten til å delta i denne forestillingen og kjenne hvordan moralen knyttet publikum sammen. Nesten som en absurd logikk.

Av Perisa Magdalena Weydal
Publisert 27. nov. 2020 13:12 - Sist endret 25. mars 2021 13:52