Prosa fra høsten i Girona, av Roberto Bolaño

Introduksjon

Roberto Bolaño's Prosa del otoño en Gerona (Prosa fra høsten i Girona) dukker for første gang opp i diktsamlingen Fragmentos de una universidad desconocida (Fragmenter fra et ukjent universitet) fra 1992. Den dukker så igjen opp i diktsamlingen Tres (Tre) fra året etter og er til sist også å finne i Bolaños siste og posthume utgivelse innen sjangeren, La universidad Desconocida (Det Ukjente Universitetet) fra 2007, hvor all hans poesi er samlet i én utgivelse.

Selv om disse utgivelsene er kjente og verdsatte står de likevel i en enorm skygge i fra Bolaños romaner. Å lese Bolaños poesi har ofte blitt sett på som et sideprosjekt, et supplement til romanene, en biografisk undersøkelse eller et dypdykk i skribleriene til en veslevoksen ungdom som utformer et kaotisk poetisk univers i like kaotiske omgivelser, Mexico By på 1970-tallet. Likevel, Bolaño selv har ved flere anledninger uttalt sin forkjærlighet for denne siden av hans forfatterskap. I intervjuserien La Belleza de Pensar (Skjønnheten ved å tenke) fra 1999, i samtale med Cristián Warnken, sier han:

«Jeg begynte (som forfatter) med å skrive poesi. I alle fall da jeg begynte å skrive for alvor. Da det som sto på spill var livet og døden, som kanskje er en hyperbolsk måte å si det på, men uansett. Det ligner. Det jeg da skrev var poesi. Og jeg leste mengder med poesi. Og jeg har alltid beundret poetenes liv. Disse enorme skjebnene, disse livene hvor så mye står på spill. Og med dette sagt så kan vel denne kjærligheten jeg har for poesien og for poetene reflekteres på en eller annen måte, kanskje, bare kanskje, i noen av mine bøker. Men ikke i alle tror jeg.»

Prosa fra høsten i Girona er på mange måter representativ for mye av Bolaños diktning. Prosaisttisk mer enn lyrisk, visuell mer enn fortellende. Felipe Ríos Baeza skriver i sin artikkel El caleidoscopio observado: Prosa de otoño en Gerona, de Roberto Bolaño

Det viktige er ikke hendelsene, snarere: fokuset. (…) På hvilken måte utfører man en sånn øvelse? Utforske, som et øye bak kamerats søker, i større grad til forsvar for mosaikken enn enheten, ved visuelle modulasjoner snarere enn lingvistiske register, de visuelle mulighetene til kinematografien. (Baeza, 2020, s.1). 

Av Bolaño’s poesi tidligere oversatt til norsk finnes Los perros románticos, originalt fra 1994, oversatt av Kristina Solum og Jan Jakob Tønseth. Fortsatt er altså størsteparten av hans poetiske produksjon ikke oversatt til norsk. Vi i Ulrica har gjort et forsøk på å utvide den norske katalogen og presenterer under en oversettelse av Prosa del otoño en Gerona (Prosa fra høsten i Girona). 

Bibliografi: 

1. Baeza, Felipe Ríos (2020), "El caleidoscopio observado: Prosa de otoño en Gerona, de Roberto Bolaño." Círculo de Poesía. Revista electrónica de literatura, año 12, No. 20, mayo 2020 
2. Bolaño, Roberto (1992), “Prosa de otoño en Gerona”, La universidad desconocida. Barcelona: Anagrama, 2007, pp. 251-287.

Prosa fra høsten i Girona, av Roberto Bolaño

 

 

En person, jeg burde presisere; en fremmed, som kjærtegner deg, som spøker, er øm med deg, og som tar deg til kanten av et stup. Der: personen sier ay eller blekner. Som om denne var inne i et kaleidoskop og så imot øyet som iakttar det. Farger som føyer seg inn i en geometri fjernt fra alt som du er klar for å akseptere som godt. Slik begynner høsten, mellom elven Oñar og Pedrera-høyden. 

 

Den fremmede ligger henslengt i sengen. Gjennom scener uten kjærlighet (flate kropper, sadomasokistiske objekter, piller og de arbeidslediges grimaser) kommer du til øyeblikket du kaller høsten og du oppdager den fremmede.
I værelset, i tillegg til refleksjonen som svelger alt, observerer du steiner, gule fliser, sand, puter med hår, forlatte pyjamaser. Deretter forsvinner alt. 

 

Hun spøker med deg, er øm med deg. En ensom promenade på torget med kinoene. I midten en statue i bronse: «Kampen mot franskmennene.» Korporalen med pistolen hevet, nærmest iferd med å skyte mot himmelen, er ung; ansiktet er utformet for å å uttrykke utmattelse, håret ustelt, og hun stryker på deg uten å si noe, selv om ordet kaleidoskop glir som spytt ifra leppene hennes og deretter glir scenene over i å forsvinne i noe som du kan kalle den blekes ay eller geometri rundt ditt nakne øye.

 

Etter en drøm (jeg har tatt med meg en film jeg så dagen før inn i drømmen) sier jeg til meg selv at høsten ikke kan være noe annet enn penger.
Pengene som en navlestreng som holder deg i kontakt med kvinnene og omgivelsene.
Pengene jeg aldri vil eie og som ekskluderer meg, gjør meg til en eremitt, personen som plutselig blekner i ørkenen. 

 

«Dette kunne ha vært helvete for meg.» Kaleidoskopet beveger seg med samme ro og kjedsomhet som dagene. For henne, til sist, var det aldri noe helvete. Ganske enkelt unngikk hun å bo her. De enkle løsninger styrer våre handlinger. Den sentimentale utdannelsen har bare et motto: ikke lid. Det som distanserer seg kan kalles ørken, stein med menneskelig utseende, den tektoniske tenkeren.

 

Skjermen som krysses av striper åpner seg og det er øyet ditt som åpner seg rundt stripen. Hver dag åpner studien av ørkenen seg som ordet «slettet». Et slettet landskap? Et ansikt i forgrunnen? Lepper som artikulerer et annet ord? Høstens geometri krysset av den fremmede bare for at dine nerver skulle kunne åpne seg.
Igjen forsvinner den fremmede. Igjen adopterer du ensomhetens uttrykk. 

 

Hun sier det går fint. Du sier du har det fint og du tenker at hun må ha det fint på ordentlig og at du har det fint på ordentlig. Hennes blikk er veldig vakkert, som om hun for første gang så de scenene hun hadde drømt om hele livet. Siden kommer den dårlige ånden, de tomme øynene selv om hun kunne si (mens du forblir stille, som i en stumfilm) at helvete ikke kan være den verdenen hun lever i. Drit i den jævla teksten!, roper hun. Kaleidoskopet tar ensomhetens form. Crac, sier hjertet ditt.

 

Eventyret og å si «det har begynt å snø, sjef» står fortsatt igjen for personen.

 

På denne siden av elven har alt som interesserer deg den samme mekanikken. De åpne terrassene for å få så mye sol som mulig, kvinnene som parkerer mopedene sine, skjermer dekket av gardiner, pensjonistene på torgene. Her har ikke teksten bevissthet om noe annet enn sitt eget liv. Skyggen som du foreløpig kaller forfatter tar seg såvidt bryet med å skildre hvordan den fremmede ordnet i stand sitt øyeblikk Atlantis. 

 

Det overrasker ingen at forfatterens værelse er dekket av alluderende plakater. Naken, går han i ring og kontemplerer de avskallede veggene, veggene hvor de viser seg, tegn, nervøse tegninger, fraser ut av kontekst. 
I kaleidoskopet runger et ekko av alle stemmene som han en gang var, de kaller hans tålmodighet.
Tålmodet i Girona før den Tredje Krigen. 
En mild høst. 
Noe av hennes lukt igjen i rommet…
Parfymen het Carnicería Fugaz…
En kjent lege hadde operert hennes venstre øye…

 

Den virkelige situasjonen: jeg var alene i min leilighet, jeg var 28 år, jeg hadde akkurat kommet tilbake etter å ha tilbrakt sommeren utenfor provinsen, grunnet jobb, og rommene var fulle av spindelvev. Jeg hadde ikke lenger arbeid og pengene, filtrert gjennom en pipette, ville holde i fire måneder. Det fantes heller ikke håp for å finne nytt arbeid. Politiet hadde fornyet visumet med tre måneder. Et visum uten arbeidstillatelse i Spania. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. En mild høst. 

 

Klokken to om natten og den hvite skjermen. Min person sitter i en lenestol, i den ene hånden en sigarett og i den andre en kopp med cognac. Nøye gjenoppretter den noen scener. Den fremmede sover tungt og fredelig, siden stryker hun over skuldrene hans, siden sier hun at han ikke behøver å følge henne til stasjonen. Der observer du et tegn, toppen av isberget. Den fremmede presiserer at hun ikke hadde tenkt å ligge med han. Vennskapet -hennes smil tar nå form av strekkmerke- impliserer ikke noen form for helvete. 
Det er merkelig, herfra ser det ut som min person slår etter fluer med den venstre hånden. Han kunne, visselig, forvandlet sin angst til redsel om han hadde løftet blikket og sett mellom de råtne takbjelkene de små øynene til en rotte som fulgte han med blikket.
Crac, hans hjerte. Tålmodigheten som et grått bånd i kaleidoskopet som begynner igjen og igjen.
Og hva om personen snakket om lykke? I hans kropp på 28 år, kan lykken oppstå her? 

 

Det som er bakom når det finnes noe bakom: «ring sjefen og si at det har begynt å snø». Det er ikke mye mer å tillegge høsten i Gerona.
En kvinne som dusjer, hennes rødlige hud av det varme vannet; over håret hennes, som en turban, et gammelt håndkle, falmet. Plutselig, mens hun tar på seg leppestift, ser hun på meg (jeg er bak henne) og sier at jeg ikke behøver å følge henne til stasjonen.
Jeg gjentar nå denne scenen, selv om ingen er foran speilet. 

 

For å nærme seg den fremmede er det nødvendig å slutte å være den usynlige mannen. Hun sier, med alle sine handlinger, at det eneste mysteriet er den framtidige tilliten. Nærmer den usynlige mannens munn seg speilet? 
Ta meg ut av denne teksten, ville jeg si henne, vis meg de klare og enkle tingene, de klare og enkle skrikene, redselen, døden, hennes øyeblikk Atlantis som spiser middag med familien. 

 

Høsten i Girona: la Escuela de Bellas Artes, torget med kinoene, arbeidsledigheten i Catalonia, visum med tre måneders oppholdstillatelse i Spania, fiskene i Oñar (karper?), usynligheten, forfatteren som kontemplerer byens lys, og over disse en stripe grå røyk over den metalliske blå natten, i bakgrunnen fjellenes silhuetter.
Ord av en venn som om sin kjæreste og samboer av syv år sier: «hun er sjefen min». 
Det gir ingen mening å skrive poesi, de gamle snakker om en ny krig og iblant dukker den tilbakevendende drømmen opp: forfatter skriver i et rom i skumringen; i det fjerne, larmen av stridende gjenger som slåss om et kjøpesenter; rader på biler som aldri mer skal bevege på seg.
Den fremmede, tross alt, smiler til meg, skiller høstene i fra hverandre og setter seg ved min side. Når jeg venter skrik eller et opptrinn, spør hun meg bare hvorfor jeg gjør meg til sånn. Hvorfor jeg gjør meg til sånn?
Skjermen blir hvit som et komplott. 

 

Forfatteren henger opp sitt arbeid i det mørklagte rommet, guttene slutter å slåss, billyktene tennes som om de var slukt av en brann. På skjermen ser jeg bare et par lepper som staver ut sitt øyeblikk Atlantis. 

 

Døden har også sine systemer av klarhet. Den tentakulære og solfylte kjærligheten til John Varley, for eksempel, hjelper meg ikke (det er svært synd, men den hjelper meg ikke). Ikke om ikke dette klare blikket som omfavner en situasjon ikke kan være et annet klart blikk i møte med en annen situasjon, osv. Og selv om det hadde vært slik, det frie fallet som dette ville medført ville uansett ikke hjulpet meg i det jeg virkelig ønsker: rommet som strekker seg mellom den fremmede og meg, det som jeg i mangel på noe bedre kaller høsten i Girona, de grå båndene som skiller oss på tross av alle farene.
Det originale øyeblikket som er R. B. sitt pass i oktober 1981, det akkrediterer han som chilener med opphold i Spania, uten arbeidstillatelse, i tre måneder til. Tomrommet som ikke engang gjør plass til kvalmen!

 

Med dette sagt, det er ikke rart at forfatterens rom er overfylt av plakater. Sirkler, kuber, raskt fragmenterte sylindre gir oss en idé av hans ansikt når lyset berører det: hans pengemangel omformer seg til desperasjon etter kjærlighet; enhver bevegelse med hendene omformer seg til et uttrykk for nåde. 
Hans ansikt, fragmentert omkring han, framstår underkastet øyet som omorganiserer det, det ideelle kaleidoskopet. (Det vil si: kjærlighetens desperasjonen, nåden, osv.) 

 

Søndags morgen. La Rambla er tom, bare noen gamle som sitter på benkene og leser avisen. I den andre enden, silhuettene til to politimenn som initierer runden sin. 
Isabel kommer: jeg løfter blikket fra avisen og ser på henne. Hun smiler, hun har rødt hår. Ved hennes side er en fyr med kort hår og fire-dagers skjegg. Han forteller meg at han skal åpne en bar, en billig en hvor hans venner kan dra. «Du er invitert til åpningen.» I avisen er det et intervju med en kjent katalansk maler. «Hva føler man ved å være i de mest fremragende galleriene som 33-åring?» Et stort rødt smil. Ved tekstens ene side, to bilder av maleren med sine malerier. «Jeg jobber 12 timer om dagen, det er en timeplan jeg selv har lagt meg under.» Ved min side, på den samme benken, en gammel med en annen avis som rastløst begynner å bevege på seg; objektiv realitet, hvisker hjernen min. Isabel og den framtidige bareieren tar farvel, de forteller meg at de skal forsøke å dra til en fest i en nærliggende landsby. I den andre enden har politimennenes silhuetter blitt større og de rører nesten ved meg. Jeg lukker øynene. 
Søndags morgen. Idag, som i går kveld og i forgårs, har jeg ringt til en venninne fra Barcelona. Ingen svarte. I et par sekunder ser jeg for meg telefonen som ringer hjemme hos henne hvor det ikke er noen, som i går og i forgårs, deretter åpner jeg øynene og jeg observerer sporet hvor man slipper på myntene og jeg ser ingen mynter. 

 

 

Mismotet og angsten konsumerer hjertet mitt. Jeg avskyr dagens ankomst, som inviterer meg til et nytt liv, hvis sannhet og mening framstår for meg tvilsom. Jeg tilbringer nettene ridd av kontinuerlige mareritt.

- FICHTE

 

Nettopp, mismotet, angsten, osv.
Den bleke personen venter, ved inngangen til en kino? På en idrettsbane?. Tilsynekomsten av det plettfrie hullet. (Fra dette høst-perspektivet virker det som hans nervesystem er satt inn i en krigspropaganda-film.) 

 

 

Jeg børster tennene, vasker ansiktet, skuldrene, halsen, ørene. Hver dag går jeg ned til postkontoret. Jeg onanerer hver dag. Jeg dedikerer store deler av morgenen til å forberede resten av dagens måltider. Jeg tilbringer de døde timene sittende å bla i aviser. Jeg forsøker, i de gjentatte kaffepausene, å overbevise meg selv om at jeg er forelsket, men mangelen på ømhet  -en bestemt ømhet- indikerer det motsatte. Iblant tenker jeg at jeg lever et annet sted. 
Etter jeg har spist sover jeg meg hodet hvilende over bordet, sittende. Jeg drømmer følgende: Giorgio Fox, en tegneseriefigur, 17 år gammel kunstkritiker, spiser middag på en restaurant på nivå 30, i Roma. Det er alt. Når jeg våkner tenker jeg at kunstens skinn slik den framstår og gjenkjennes i ungdommen har fjernet seg fra meg, fullstendig. Uten tvil, jeg var i paradiset, som observatør eller som forlist, der hvor paradiset hadde labyrintens form, men aldri som utøver. Nå, som 28, har paradiset forlatt meg og det eneste som er mulig for meg å se er et fokus av en ung mann med alle sine attributter: berømmelse, penger, det vil si evnen til å prate for seg, bevege seg, elske. Og pennestrøket som Giorgio Fox er tegnet med er av en slik godhet og styrke som mitt ansikt (mitt fotografiske ansikt) aldri vil kunne imitere.

 

Det jeg vil si: der er Giorgio Fox, finkjemmet hår, matte blå øyne, perfekt illustrert i en nøye utformet vignett. Og her er jeg, det plettfrie hullet i rollen her og nå som en kunst-konsumerende masse, en masse som manipuler og observerer seg selv innrammet i et landskap av gruveby. (Fichte’s mismot og angst osv.) 

 

Gjentagende, den fremmede henger fra kaleidoskopet. Jeg sier til henne: «Jeg er ustabil. For en uke siden elsket jeg deg, i oppspilte øyeblikk tenkte jeg at vi kunne være et paradisets par. Men du vet alt at jeg er en taper: disse parene eksisterer langt herfra, i Paris, i Berlin, i høydene over Barcelona. Jeg er ustabil, iblant lengter jeg etter storhet, andre ganger bare etter dens skygge. Det sanne paret, det eneste, er det som utgjør den kjente venstreradikale forfatteren og ballerinaen, før hennes øyeblikk Atlantis. Jeg derimot er en taper, en som aldri vil være Giorgio Fox, og du virker som en helt vanlig kvinne, en som har lyst til å more deg og å være lykkelig. Jeg mener: lykkelig her, i Catalonia, og ikke i et fly med retning Milan eller atomkraftverket på Lampedusa. Min ustabilitet er trofast mot dette originale øyeblikket, den rasende benektelsen av den jeg selv er, drømmen i blikket, den benete nakenheten av et konsulært pass utstedt i Mexico i 1973, gyldig til 82, med tillatelse til opphold, ikke arbeid, i tre måneder i Spania. Ustabiliteten, ja du ser den vel, tillater lojaliteten, bare en enkelt lojalitet, men en evig en. 
Bildet går i svart. 
En fortellerstemme forteller om de mulige grunnene til at Zurbarán forlot Sevilla. Gjorde han det fordi folket foretrakk Murillo? Eller fordi pesten som ridde byen disse årene tok fra han alle hans kjære og forlot han som gjeldsslave? 

 

Paradiset dukker iblant opp i den generelle ideen om kaleidoskopet. En vertikal struktur full av grå flekker. Om jeg lukker øynene, vil refleksjonen av hjelmene, drønnet fra en slette fylt av spyd, det som du kaller el azabache. Også, om jeg fjerner de dramatiske effektene vil jeg se meg selv vandre langs torget med kinoene i retning postkontoret, hvor jeg ikke vil finne noe brev. 

 

Det er ikke rart at forfatteren spaserer naken i en sirkel i sentrum av rommet sitt. De slitte plakatene åpner seg som ordene han så knytter sammen i sitt eget hode. Deretter, nesten uten overgang, ser jeg forfatteren på en takterasse kontemplere landskapet; eller sittende på gulvet, ryggen mot den hvite veggen imens de i rommet ved siden av plager en kvinne; eller stående, foran et bord, venstre hånd langs bordkanten av tre, blikket løftet mot et punkt utenfor scenen. I uansett fall, forfatteren åpner seg, han går naken gjennom omgivelsene av plakater som løfter, som et hyl fra en opera, hans høst i Girona. 

 

Overskyet daggry. Sittende i en lenestol, med en kopp med kaffe i hendene, før jeg har fått vasket meg, forestiller jeg meg personen på følgende møte: lukkede øyne, likblekt ansikt, fett hår. Den ligger over togskinnene. Nei. Den har bare hodet over en av skinnene, resten av kroppen hviler langsmed skinnene, som glir over en grå-hvit steinrøys. Det er merkelig: den venstre halvdel av kroppen gir uttrykk for en hvile kun tilhørende søvnen, derimot den andre halvdelen framstår forstenet, paralysert som om den allerede var død. I den øvre del av dette maleriet ser jeg grankroner (ja, gran!) og over høyden en ansamling av røde skyer, lik en skumring fra Den Spanske Gullalderen ville man ha sagt. 
Overskyet daggry. En mann, dårlig kledd og ubarbert, spør meg hva jeg gjør. Jeg svarer at jeg ikke gjør noe. Han svarer at han tenker å åpne en bar. Et sted, sier han, hvor folk kommer for å spise. Det skal være pizzaer og de skal ikke være særlig dyre. Herlig, svarer jeg. Etterpå spør noen ham om han er forelsket. Hva mener dere, sier han. De forklarer: Om du virkelig liker noen. Han svarer ja. Det vil bli en fantastisk bar, sier jeg. Han forteller meg at jeg er invitert til åpningen. Du kan spise det du vil gratis. 

 

En person er øm med deg, spøker med deg, kjærtegner deg og skal deretter aldri prate med deg igjen. Hva er det du refererer til, den tredje krigen? Den fremmede elsker deg men innser så det livsfarlige i situasjonen. Hun kysser deg og forteller deg så at livet nettopp består i å fortsette framover, fordøye opplevelsen for så å se etter neste.
Det er finurlig; i rommet, i tillegg til refleksjonen som sluker alt (derav det plettfrie hullet), høres barnestemmer, spørsmål i det fjerne. Og bak spørsmålet, du ville gjettet det, nervøs latter, blokkeringer som løses opp men som før de forsvinner frigir sitt budskap så godt de kan. «Ta vare på deg selv.» «Hadetbra, ta vare på deg selv.» 

 

Det gamle øyeblikket kalt «Nel, majo».

 

Du glir nå mot platået. Du går imot elven, du tenner en sigarett. Ved enden av gaten, på hjørnet, er det en telefonkiosk, dette er det eneste lyset i enden av gaten. Du ringer til Barcelona. Den fremmede svarer. Hun sier hun ikke komme. Noen sekunder går, du fyller de med et «vel», hun hermer etter deg: «vel», du spør hvorfor. Hun sier at hun på søndag drar til Alella og du sier at du ville ringe henne når hun returner til Barcelona. Du legger på og kulden fyller plutselig telefonkiosken i det du tenker følgende: «det er som en selvbiografi». Nå glir du langs snirklete gater, hvor vakker Girona kan være om kvelden, bare to gaterengjørere står å prater utenfor en stengt bar og i enden av gaten lyktene av en bil som forsvinner. Jeg bør ikke drikke, tenker du, jeg burde ikke sove, jeg burde ikke gjøre noe som forstyrrer fokuset. Du har stoppet ved elven, på broen konstruert av Eiffel, gjømt der inne i rammeverket av jern. Du tar deg til ansiktet med den ene hånden. På den andre broen, den kalt «de Los Labios», hører du skritt, men når du leter etter personen med blikket er ingen der, bare lyden av noen som går ned trappen. Du tenker: «den fremmede var vel sånn og sånn så den eneste ustabile er meg, jeg har derfor hatt en fantastisk drøm». Drømmen du referer til har akkurat strømmet over deg, i det subtile øyeblikket du inngår våpenhvile med deg selv (Og du blir derfor for en kort stund gjennomsiktig, som Cervantes’ «El licienciado Vidriera»). Det kom av det plutselige apparisjonen, i andre enden av broen, av et folkeslag av kastrerte, kjøpmenn, lærere, huseiere, nakne mens de viser deg de avkuttede testiklene og vaginaene som de holder i hendene sine. For en merkelig drøm, sier du. Du ønsker, uten tvil, å oppmuntre deg selv. 

 

Gjennom vinduet til en restaurant ser jeg en bokhandler hos en av de største bokhandlerne i Girona.  Han er høy, en anelse tykk, med hvitt hår og svarte øyenbryn. Han står på fortauet med ryggen i mot meg. Jeg sitter bakerst i restauranten med en bok på bordet. Etter stund krysser bokhandleren gaten med langsomme skritt, nærmest kontemplerte, med senket hode. Jeg spør meg selv hvem han kan tenke på. En gang hørte jeg, imens jeg snoket rundt i butikken hans, at han betrodde en kvinne fra Girona at han også en gang i tiden hadde gjort gærne ting. Deretter kom jeg til å høre adskilte ord: «tog», «to mordere», «natten på hotellet», «en diplomat», «ødelagte rør», «ingen var på andre siden», «det hypotetiske blikket til». På dette tidspunktet måtte jeg tildekke halve ansiktet med en bok for at de ikke skulle ta meg på fersken i å le. Det hypotetiske blikket til kjæresten hans? Hans kone? Det hypotetiske blikket til hotelleieren? (Jeg kan også spørre meg: blikket til togpassasjeren?, den unge kvinnen som satt ved vinduet og så den hjemløse legge hodet over den ene skinnen?) Og til slutt: hvorfor et hypotetisk blikk?
Nå, inne i restauranten, imens jeg ser han komme over på den andre siden, og med et undrende blikk se imot vinduene, vinduene jeg befinner meg bak, tenker jeg at jeg kanskje ikke idet hele tatt forsto disse ordene den dagen, dels på grunn av den innesluttede katalansken i denne regionen, dels på grunn av avstanden imellom oss. Deretter tar en ufyselig ungdom bokhandlerens plass. Så er ungdommen borte og en hund tar hans plass, deretter en annen hund, så en kvinne på rundt 40 år, blond, deretter kelneren som klapper sammen bordene fordi det begynner å regne. 

 

Nå fylles skjermen -barokken i miniatyrform- av stemmen til den fremmede som forteller deg om sine venner. Egentlig kjenner også du til disse menneskene, for en liten stund siden skrev du til og med to eller fire råttent kyniske dikt om den terapeutiske effekten mellom pikken din, passet og dem. Med andre ord, på spøkelsesbanketten så man alle de plettfrie hullene du kunne presentere i dete ene hjørnet, og dem, som Borgerne av Calais over sine egne redsler, i det andre. Stemmen til den fremmede slenger dritt om vennene sine (fra og med dette øyeblikket kan du kalle dem de fremmede). Det er så trist. Satinerte landskap hvor mennesker morer seg før krigen. Stemmen til den fremmede beskriver, forklarer, eksprimenterer anemiske men aldri katastrofale kausaliteter. Et landskap som aldri vil trenge et termometer, så behagelige middager, utrolige måter å våkne opp om morgenen. Vær så snill, forsett å snakk, jeg hører deg, sier du mens du sniker deg vekk løpende gjennom det svarte rommet, gjennom det svarte middagens øyeblikk, gjennom den svarte dusjen i det svarte badet. 

 

Realiteten. Han hadde returnert til Girona, alene, etter tre måneders arbeid. Det fantes ingen mulighet til å finne nytt arbeid og han hadde heller ikke særlig lyst. Leiligheten, i mitt fravær, var blitt dekket i spindelvev og alle tingene var som innpakket i et grønt filter. Jeg kjente meg tom, uten lyst til å skrive, og når jeg forsøkte, ute av stand til å bli sittende mer enn en time foran et blankt ark. De første dagene vasket jeg meg ikke engang og jeg vente meg raskt til spindelvevene. Mitt handlingsmønster var redusert til å gå ned til postkontoret, hvor jeg en svært sjelden gang mottok et brev fra min søster, sendt ifra Mexico, og til å gå ned til markedet for å kjøpe kjøtt som hadde blitt til overs for gi til hunden. 
Realiteten. På et vis som jeg ikke kunne forklare virket leiligheten påvirket av noe som ikke fantes der da jeg dro i fra den. Tingene framsto klarere, for eksempel, lenestolen min virket for meg klarere, skinnende, og kjøkkenet, på tross av støvet klistret til skorper av fett, ga et inntrykk av hvithet, som om man kunne se gjennom det. (Se hva? Ingenting, mer hvithet.) Og på samme måte, tingene virket mer selvstendige. Kjøkkenet var kjøkkenet og bordet bare bordet. En dag vil jeg forsøke forklare det, men om jeg den gang, de to dagene jeg hadde «kommet tilbake», la hendene eller albuene på bordet, kjente jeg en skarp smerte, som om jeg tygget på noe uopprettelig.

 

Ring sjefen og si at det har begynt å sne. På skjermen: ryggen til personen. Den sitter på gulvet, knærne mot brystet; plassert der som for å studere dem, vi ser et kaleidoskop, et speil dekket med damp, en fremmed. 

 

Det observerte kaleidoskopet. Begjæret er geometri. Romber, sylindre, pulserende vinkler. Begjæret er geometri som faller mot avgrunnen, observert fra bunnen av avgrunnen.
Den observerte fremmede. Bryster, røde av det varme vannet. Det er klokken seks på morgenen og den mannlige fortellerstemmen sier fortsatt at han vil følge henne til stasjonen. Det er ikke nødvendig sier hun, kroppen hennes som beveger seg med ryggen mot kamera. Med bestemte bevegelser putter hun pysjamasen i kofferten, hun lukker den, plukker opp et speil, ser seg i speilet (der vil seeren kunne se sitt eget ansikt: vidåpne øyne, forskremte), hun åpner kofferten, putter inn speilet, hun lukker kofferten, hun faller bort… 

 

Dette håpet har jeg ikke lett etter. Denne stille avdelingen i Det Ukjente Universitetet. 

 

 

 

Til norsk ved Erik Grønnesby. 

Publisert 12. apr. 2021 16:42 - Sist endret 13. apr. 2021 18:52