Dagen derpå for Korona-dugnad

Myndighetene i Norge er blant de land i verden som har lykkes best i den retoriske håndteringen av COVID-19 krisen. Nå ser bildet noe annerledes ut. Statsminister Erna Solberg møter kritikk for å ha brutt smittevernreglene, fordi hun samlet fire personer for mye til en middag. Endringen viser det vi alle kjenner i praksis og som vi vet fra forskning: tillit tar lang tid å bygge opp, men kan fort mistes.

Bilde av et coronavirus

Foto: CDC via Unspash

I seg selv er bruddet ikke alvorlig. Det er en av de feiltagelser vi alle kunne ha gjort. Selv hvis bruddet er en kalkulert overskridelse av reglene, har det i praksis ubetydelige eller ingen konsekvenser. Når saken likevel er alvorlig, er det ikke fordi den er juridisk, men fordi den er moralsk. Det mest alvorlige handler ikke om hva Solberg har gjort, men hva det gjør med nordmenns tillit til myndighetene og til hverandre samt til vårt syn på smittevernreglene.

Det som kjennetegner den norske suksessen med smittevern er ikke at vi har fått regler og retningslinjer vi juridisk skal følge, og som vi kan straffes for hvis vi ikke følger. Langt størstedelen av disse reglene vil de fleste av oss kunne ha brutt helt ustraffet. Vi kommer ikke på forsiden av avisen, hvis vi inviterer litt for mange hjem eller bryter karantenen og går ut. Vi overholder likevel disse reglene, selv om det byr på store problemer og forsakelse. Vi gjør det fordi vi har inngått en moralsk kontrakt med hverandre og myndighetene. I Norge er COVID-19 bekjempelsen ikke noe vi blir beordret til, men noe vi har sagt ja til å utføre i fellesskap. Det er dugnad - denne særlig norske forpliktelse til fellesskapet. For godt et år siden skrev Helse- og omsorgsminister Bent Høie i VG en kronikk med tittelen «Innkalling til dugnad”. På en pressekonferanse senere samme dag gjentok han sin oppfordring til nasjonal dugnad. Dagen etter ble Norge stengt ned og statsminister Erna Solberg sa at det er «helt avgjørende at alle landets innbyggere deltar i en dugnad for å bremse smitten.» Det norske folk tok oppfordringen til seg og både dugnadsånden og dugnadsretorikken spredte seg. I uke 9 var det i pressen bare fire omtaler av COVID-19 og dugnad, i uke 12 var det over 700.

Når Erna Solberg som statsminister har brutt de regler hun har bedt oss alle om å overholde, er det ikke bare et brudd på juridiske regler. Det er også brudd på nettopp den moralske kontrakten hun inngikk med hele Norge for ett år siden og som vi alle har jobbet hardt for å overholde. Dugnadsretorikken som våre ledere – og vi alle – har brukt, fungerer ikke ved å beordre eller å forby, men ved å fortelle oss om hvem vi er. For når vi husker på at vi er det norske dugnadsfolket, så utfører vi det våre ledere ønsker, helt av oss selv. Vi blir hjemme, selv om vi ønsker å gå ut. Vi avlyser besøk, selv om vi savner venner og familie.

Vi utfører jobben sammen og på like fot. For slik er det jo med dugnad. Alle må gjøre noe og alle må ofre noe – til det beste for fellesskapet. Vi gjør det kanskje ikke alltid med glede, men blir likefylt litt stolte over at vi er med på å ta slikt nasjonalt ansvar. Noen tar til og med ekstra ansvar og kjefter på dem som de mener bryter reglene og vår felles avtale.

Derfor er statsministerens ellers ubetydelige brudd på noen retningslinjer, likevel så alvorlig. For når regler, som er basert på tillit og moral brytes, så nedbrytes også viljen hos oss andre til å bevare og forsvare tilliten og moralen.

I et år har tilliten til myndighetenes håndtering av krisen ligget rundt 80 prosent. Det er et usedvanlig høyt tall, ikke bare i internasjonal sammenheng, men også i skandinavisk og norsk sammenheng. Antagelig er denne grunntilliten så høy og Solbergs unnskyldning så uforbeholden, at tilliten også i fremtiden vil holde seg høyt. Likevel vil vi nok se et mindre fall i tilliten i den nærmeste fremtiden. I en helt fersk undersøkelse melder Respons analyse allerede at 43 prosent av de spurte svarer at statsministerens smittevernbrudd påvirker deres tillit negativt. Det mest alvorlige er imidlertid hvis folk i Norge mister tilliten til den moralske kontrakten om at vi alle må gjøre vårt i en felles innsats for å begrense smitten.

Jens E. Kjeldsen

Emneord: Koronakrisen, Tillit, Norge, Kommunikasjon, Retorikk Av Jens E. Kjeldsen
Publisert 26. mars 2021 09:22 - Sist endret 26. mars 2021 09:36
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

Pressekonferanse

En blogg for deg som er interessert i retorikk og kommunikasjon i de skandinaviske landene under COVID-19-krisen fra oss som jobber i prosjektet Pandemic Rhetoric.
Prosjektet er et samarbeid mellom forskere ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Roskilde universitet og Örebro universitet.
Har du tips til temaer på bloggen? Send e-post til: joel.rasmussen@oru.se
Ønsker du å bli varslet når nye innlegg kommer? Abonner