English version of this page

Bygmester Solness (1892)

  

Kort om verket

I juli 1891 vendte Ibsen tilbake til Norge og Christiania etter 27 år i utlendighet. Bygmester Solness ble skrevet året etter, men stykkets tilblivelseshistorie begynner på mange måter i Gossensass sommeren 1889, nærmere bestemt med opplevelsene med den da 27-årige Emilie Bardach fra Wien. I februar 1891 besøkte Ibsen sin venn, litteraturforskeren Julius Elias, i Berlin. Han publiserte senere følgende referat av Ibsens uttalelser ved dette besøket:

«Vet De, mitt neste stykke [Bygmester Solness] står allerede for meg, i de store omriss, selvfølgelig. Men én ting ser jeg klart – noe jeg selv har opplevd - en kvinneskikkelse. Ytterst interessant – ytterst interessant.» Så fortalte han at i Tyrol hadde han møtt en pike fra Wien, hun bodde der sammen med sin mor, en pike med en høyst bemerkelsesverdig karakter. Hun hadde straks gjort ham til sin fortrolige. Kjernen i det var at hun ikke var interessert i å gifte seg med en eller annen pen og skikkelig ung mann, sannsynligvis ville hun aldri gifte seg. Det som fristet, fengslet og frydet henne var tanken på å lokke andre kvinners ektemenn fra dem. Hun var en djevelsk liten ødelegger, ofte virket hun på ham som en liten rovfugl som gladelig ville fange også ham inn blant sine ofre. Han hadde studert henne meget, meget inngående. Men hun hadde ikke kommet noen vei med ham. «Hun fikk ikke tak i meg, men jeg fikk tak i henne - til en diktning. Så formoder jeg at hun trøstet seg med en annen.»
(Michael Meyer, Henrik Ibsen - En biografi, Oslo 1971, s. 632f.)

Emilie Bardach ga således inspirasjon til figuren Hilde Wangel. Det antas at Bardach her er fremstilt langt mer «djevelsk» og beregnende enn hun noensinne var overfor Ibsen. Muligens passer beskrivelsen bedre på skikkelsen Hilde Wangel enn på Emilie Bardach.

Etter besøket i Berlin i februar 1891 må Ibsen så – sin vane tro – ha gått og grunnet på stoffet i ett års tid. 16. mars 1892 skrev han følgende dikt, som ved første gangs publisering i Samlede Værker (1899) betegnes som «Første forarbejde til «Bygmester Solness»»:

De sad der, de to, i så lunt et hus
ved høst og i vinterdage.
Så brændte huset. Alt ligger i grus.
De to får i asken rage.

For nede i den er et smykke gemt, -
et smykke, som aldrig kan brænde.
Og leder de trofast, hænder det nemt,
at det findes af ham eller hende.

Men finder de end, de brandlidte to,
det dyre, ildfaste smykke -
aldrig hun finder sin brændte tro,
han aldrig sin brændte lykke.

Diktet tangerer tematikken i Bygmester Solness. Ibsen hadde også flere ganger tidligere under planleggingen av nye skuespill skrevet dikt med lignende funksjon: å sammenfatte tematikken i konsentrert form.

Andre forarbeider til Bygmester Solness er ikke bevart. Ibsen skal ha tilintetgjort forarbeidene, det første utkastet og muligens også et andre utkast til stykket våren eller sommeren 1892. En annen tapt kilde til kunnskap om tilblivelsen av stykket, er brevvekslingen med pianistinnen Hildur Andersen, som fra august 1891 og mange år fremover var Ibsens fortrolige venninne. Hans forhold til henne minnet mye om forholdet til Emilie Bardach og Helene Raff. I februar 1892 dro Hildur Andersen for et halvt års tid til Wien for å studere. I denne perioden skrev hun og Ibsen en rekke brev til hverandre, hvor de berørte Ibsens arbeid med Bygmester Solness. Men disse brevene er ikke bevart.

9. august 1892 begynte Ibsen på det som ble den endelige utformingen av Bygmester Solness. Renskriften ble så ferdigstilt i løpet av september og oktober 1892. Bygmester Solness ble utgitt på Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) i Kristiania 12. desember og i København 14. desember 1892. Opplaget var på 10 000 eksemplarer. Stykket fikk en noe blandet mottakelse, men alt i alt mere positiv enn de forutgående stykkene. På samme vis som for Hedda Gabler i 1890, ga den engelske forleggeren William Heinemann ut Bygmester Solness i et «mini-opplag» (12 eksemplarer) i London for å sikre sin copyright. Dette skjedde 6. desember 1892.

Den første offentlige fremtreden med Bygmester Solness var en opplesning ved Theatre Royal på Haymarket i London – på norsk. Lesningen fant sted 7. desember 1892 – fem dager før stykket i det hele tatt kom ut i Kristiania og København – og var ledd i William Heinemanns strategi for å sikre seg copyright til stykket (se ovenfor). Første profesjonelle iscenesettelse av stykket skjedde 19. januar 1893 ved Lessing-Theater i Berlin med Emanuel Reicher som instruktør og tittelrolleinnehaver.

(Hentet fra ibsen.net)

Handlingsresymé

Halvard Solness er en byggmester og selvlært arkitekt som er gift med Aline, en kvinne fra en finere familie. Han har gjennom et ærgjerrig yrkesliv bygget seg opp til å bli en mektig mann i hjembyen, og det antydes at han har grunnlagt sin suksess på en hendelse der hustruens barndomshjem brant ned til grunnen. Aline har aldri kommet over dette tapet av barndomshjemmet og av de nyfødte tvillingene som døde kort tid etter. I den siste tiden er hun også blitt bekymret for mannens mentale helse, noe hun betror husets lege og venn, doktor Herdal.

Solness har tre ansatte; Ragnar Brovik, hans far Knut Brovik som i sin tid lærte ham opp i faget og nå er en syk og bitter gammel mann, og Kaja Fosli, som er forlovet med Ragnar men dypt og ulykkelig forelsket i Solness. Når Solness finner ut at Ragnar ønsker å begynne å arbeide for seg selv, vil han ikke hjelpe ham, og han prøver å få Kaja til å gifte seg med Ragnar for å beholde dem begge i sin egen tjeneste. Han får uventet besøk av en ung kvinne, Hilde Wangel, som han ti år tidligere har truffet i forbindelse med en kranse-seremoni på et kirketårn han bygget på hjemstedet hennes. Hun forteller ham at han den gangen kysset henne og lovet å komme tilbake om ti år for å tilby henne «et kongerike», som hun nå er kommet for å kreve.

Solness har nettopp bygget et nytt hus til seg selv og Aline med et høyt tårn, og Hilde egger ham til å klatre til topps i tårnet med kransen også denne gangen, til tross for at han åpenbart lider av skrekk for store høyder. I det han når toppen vifter hun med et hvitt sjal og roper ut i triumf, men byggmesteren faller ned og blir drept.

(Gjengitt etter tillatelse fra Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995.)

Les Bygmester Solness (HISe)

Innledning til verket (HISe)

Anmeldelser

Oversettelser

Bilder

Publisert 25. apr. 2023 14:21 - Sist endret 26. juli 2023 14:15