English version of this page

Gengangere (1881)

  

Kort om verket

Fra Ibsens arbeid med Gengangere er det bevart en del spredte opptegnelser som ikke har dateringer, men som sannsynligvis stammer fra vinteren/våren 1881. Det første sammenhengende utkast til stykket ble påbegynt i begynnelsen av juni 1881. Ibsen bodde på dette tidspunktet i Roma. 18. juni skriver Ibsen til sin danske forlegger Frederik Hegel:

en af de første dage i denne måned begyndte jeg at tage fat på et skuespilstof, som længe har beskjæftiget mine tanker og som nu trængte så sterkt ind på mig at jeg umuligt længere kunde lade det ligge. Jeg håber at jeg vil kunne sende Dem manuskriptet inden midten af Oktober. Stykkets titel skal jeg senere meddele; i dag vil jeg kun bemærke at jeg betegner det som «et familjedrama i tre akter».
[les brevet i HISe]

Førsteutkastet er ikke bevart, men ble ifølge et brev Ibsen sendte til Hegel i slutten av september sluttført 23. september – Ibsen var på dette tidspunktet i Sorrento. To dager senere begynte Ibsen på renskriften. Denne er bevart, og som man kan se av manuskriptet [les manuskriptet i originalhåndskrift] inneholder det så mange rettelser at det er nærliggende å tro at Ibsen skrev en andre renskrift. Den første renskriften ble påbegynt 25. september 1881. Første akt i renskrift ble sendt til Hegel 16. oktober. Andre akt samt første side av tredje akt ble postlagt 4. november, mens siste akt må ha blitt sendt et par uker senere.

23. november 1881 skriver Ibsen, med anelser om hva som skulle komme, til Hegel: «'Gengangere' vil rimeligvis i nogle kredse vække allarm; men det må så være. Gjorde den ikke det, så havde det ikke været nødvendigt at skrive den.» [les brevet i originalhåndskrift]

Gengangere ble gitt ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København 13. desember 1881 i et opplag på 10 000 eksemplarer. Boken vakte en storm av forferdelse og sinne som Ibsen aldri hadde opplevd maken til. Det ble skreket om nihilisme, angrep på kirkens verdigrunnlag, forsvar for den frie kjærlighet, krenkelse av tabuer som incest og syfilis. Rabalderet skadet bokens omsetning. Store ladninger av usolgte eksemplarer kom i retur til forlaget. Bokhandlerne ville ikke være bekjent av å ha boken liggende fremme i sine butikker. Først i 1894 var det behov for et nytt opplag av boken.

Gengangere ble sendt til en rekke teatre i Norden, men alle sammen refuserte stykket i tur og orden, blant dem Det Kongelige Teater i København, Nya Teatern og Dramaten i Stockholm og Christiania Theater. Gengangere fikk således sin verdenspremiere i Aurora Turner Hall i Chicago 20. mai 1882. Stykket ble oppført på originalspråket for skandinaviske innvandrere. Fru Alving ble spilt av den danske skuespillerinnen Helga von Bluhme. De andre rollene ble spilt av danske og norske amatørskuespillere.

Første europeiske oppføring av stykket fant sted i Helsingborg 22. august 1883. Det var svenske August Lindbergs teatertrupp som sto for oppsetningen. Lindberg var selv instruktør samt at han spilte Osvald. Etter premieren i Helsingborg ble oppsetningen vist i København, Stockholm og – 17. oktober 1883, for første gang på norsk jord, – på Møllergadens Theater i Kristiania. Oppsetningen høstet meget gode kritikker og ble spilt ikke mindre enn 75 ganger høsten 1883.

(Hentet fra ibsen.net)

Handlingsresymé

Fru Helene Alving er enke etter kaptein og kammerherre Alving på Rosenvold, som var en velansett mann i lokalmiljøet. For henne var ekteskapet ulykkelig, men hun satte alle krefter inn på å skjule at mannen i virkeligheten var alkoholiker og levde ut sine ville lyster på herregården. Alving fikk en datter, Regine, med en tjenestejente i huset, og en sønn, Osvald, med sin kone. Regine er nå ansatt som tjenestepike hos fru Alving, mens Osvald allerede som barn ble sendt til utlandet for å holdes unna hjemmemiljøet. Regine tror at hennes virkelige far er snekkeren Engstrand, som nå arbeider med å gjøre ferdig et barnehjem som skal åpnes den påfølgende dag til kammerherrens minne. Etter denne jobben vil han ha med seg Regine til byen for å starte et bevertningssted for sjøfolk. Dette setter både Regine og fru Alving seg imot. Regine forestiller seg at hun skal reise til Paris sammen med Osvald, som er vendt tilbake fra sitt liv som maler der for å være med på åpningen av barnehjemmet.

På besøk er også presten Manders, som bestyrer økonomien i forbindelse med barnehjemmet. I sin ungdom var fru Alving forelsket i Manders, og ville rømme fra Alving til ham, men han avviste henne og sendte henne tilbake til mannen.

Natten før innvielsen brenner «kaptein Alvings minne» ned til grunnen. Manders har fått igjennom at det ikke skulle forsikres, og nå er han redd for at hans anseelse som prest og forretningsfører skal svertes. Han inngår en lyssky avtale med Engstrand, som går ut på at snekkeren tar på seg skylden for brannen, mot at driftsmidlene til barnehjemmet blir investert i hans planlagte «sjømannshjem» i byen.

Osvald forteller moren at han lider av syfilis, som han tror han har pådratt seg gjennom bohemlivet i Paris. Han er redd for å bli liggende som pleiepasient, og håper at Regine vil være villig til å hjelpe ham til å ta livet hans med morfin når sykdommen har utviklet seg til siste stadium. Men når Regine skjønner at Osvald er syk, og at han dessuten er hennes halvbror, forlater hun Rosenvold for å klare seg på egen hånd i byen. Fru Alving forteller Osvald om hans fars egentlige natur, og at han arvet sykdommen fra ham. Nå blir det opp til henne om hun er villig til å hjelpe sønnen med å gi ham morfintablettene. Stykket slutter i det solen står opp og Osvald har glidd inn i sykdommens siste stadium.

(Gjengitt etter tillatelse fra Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995.) © 2017

Les Gengangere (HISe)

Innledning til verket (HISe)

Anmeldelser

Oversettelser

Bilder

Publisert 25. apr. 2023 14:31 - Sist endret 26. juli 2023 14:18