English version of this page

Hedda Gabler (1890)

  

Kort om verket

Hedda Gabler ble det siste stykket som kom til under Ibsens tid i utlendighet. Det ble skrevet i München i 1890.

Det er usikkert når Ibsen fikk idéen til Hedda Gabler. Sommeren 1889 var han i Gossensass – det ble hans siste opphold i denne vesle alpelandsbyen i Tyrol. Her stiftet han bekjentskap med den 27-årige Emilie Bardach fra Wien. Ibsens forhold til henne utviklet seg til en regelrett forelskelse på tvers av den store aldersforskjellen. Da Bardach var reist tilbake til Wien og Ibsen var returnert til München, skrev de en rekke brev til hverandre. I et av disse brevene, datert 7. oktober 1889, skriver Ibsen: «Eine neue Dichtung fängt an in mir zu dämmeren. Ich will sie diesen Winter vollführen und versuchen, die heitere Sommerstimmung auf dieselbe zu übertragen. Aber in Schwermuth wird sie enden. Das fühle ich. – Es ist so meine Art.» [Les brevet i HISe med oversettelse]

Det er ikke helt sikkert at Ibsen her sikter til Hedda Gabler. Det kan også dreie seg om et stykke som aldri ble fullført. I et nytt brev til Emilie Bardach, datert 19. november 1889, skriver han: «Ich bin gegenwärtig mit Vorarbeiten zu der neuen Dichtung recht eifrig beschäftigt. Sitze fast den ganzen Tag an meinem Schreibtisch. Gehe nur Abends ein Bischen aus. Träume und erinnere und dichte weiter.» [Les brevet i HISe med oversettelse] Klare indikasjoner på at det er Hedda Gabler som her er i gjæring, fins imidlertid heller ikke i dette brevet.

Det er bevart et relativt stort materiale av opptegnelser, planskisser og utkast til Hedda Gabler, men det aller meste er udatert. Det første utkastet bærer tittelen "Hedda". Første akt mangler datering; andre akt er imidlertid datert påbegynt 13. august 1890. På et tidspunkt la Ibsen fra seg dette utkastet og begynte 6. september på andre akt i et nytt utkast. Av dateringer i dette manuskriptet fremgår det at første akt var ferdig renskrevet 22. oktober. Dagen etter ble renskriften av andre akt påbegynt, mens fjerde akt ble påbegynt renskrevet 11. november. Ifølge et brev Ibsen sendte til August Larsen i Gyldendal i København var stykket ferdig renskrevet 16. november 1890.

Ganske sent i skriveprosessen endret Ibsen tittelen fra «Hedda» til «Hedda Gabler». I et brev av 4. desember 1890 til Moritz Prozor, som oversatte stykket til fransk, forklarte Ibsen hvorfor han hadde valgt «Gabler» fremfor «Tesman»: «Jeg har derved villet antyde at hun som personlighed mere er at opfatte som sin faders datter end som sin mands hustru.» Videre i brevet heter det: «Det er i dette stykke ikke egentlig såkaldte problemer jeg har villet behandle. Hovedsagen har for mig været at skildre mennesker, menneskestemninger og menneskeskæbner på grundlag af visse gældende samfundsforholde og anskuelser.»

Hedda Gabler kom ut på Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) i København og Kristiania 16. desember 1890 i et opplag på 10 000 eksemplarer. Boken fikk nesten utelukkende negative mottakelse. Kritikeren fant ikke noe annet enn et psykologisk portrett av en «gåtefull» og «uforståelig» kvinneskikkelse, ingen samfunnsreformatorisk tendens, ingen lære, heller ingen iøynefallende symbolikk. Man overgikk hverandre i å fordømme tittelfiguren. Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet skrev: «Alt i Alt kan Hedda Gabler neppe kaldes Andet end et uhyggeligt Fantasifoster, et af Digteren selv frembragt Uhyre i Kvindeskikkelse, uden tilsvarende Forbillede i Virkelighedens Verden.»

Gyldendal var faktisk ikke først ute med utgivelse av Hedda Gabler. 11. desember 1890 ga den engelske forleggeren William Heinemann ut stykket i London – språkdrakten var original – i et opplag på kun tolv eksemplarer. Dette gjorde han for alle påfølgende skuespill av Ibsen. Bakgrunnen var at Heinemann hadde merket seg Ibsens voksende popularitet i England. Han hadde endelig fått sitt gjennombrudd der, nesten to tiår etter at litteraturkritikeren Edmund Gosse hadde introdusert ham. En oppsetning av Et dukkehjem på Novelty Theatre i Kingsway markerte gjennombruddet på teaterscenen. Regien var ved iren Charles Charrington, mens Nora ble spilt av Janet Achurch. Oppsetningen hadde premiere 7. juni 1889 og fikk enorm betydning for Ibsens renommé i England.

På utgivelsesfronten var William Archer i gang med sin engelske utgave av Ibsens samlede skuespill. Første bind utkom i november 1890. Heinemann var interessert i å sikre seg copyright på utgivelse av Hedda Gabler i England. Han tilbød Ibsen 150 pund for dette, og tilbudet ble akseptert. For å markere sin copyright ga Heinemann først ut stykket i original språkdrakt og så – 20. januar 1891 – i Edmund Gosses engelske oversettelse.

Hedda Gabler ble uroppført på Residenztheater i München 31. januar 1891. Ibsen var tilstede under premieren. Han skal ikke ha vært fornøyd med tittelrolleinnehaveren, Clara Heese. Han mente hun var for deklamatorisk i sitt spill. Anmelderne var også måteholdne i sine dommer. Mottakelsen blant publikum var delt. Det ble både applaudert og pepet under forestillingen. De applauderende skal ha vært i flertall, men det kan ha skyldtes Ibsens tilstedeværelse og ikke så mye selve forestillingen.

Stykket ble i løpet av kort tid satt opp på en rekke teatre:
- Suomalainen Teaatteri (det finske teatret) i Helsinki (4. februar)
- Svenska Teatern i Helsingfors (6. februar)
- Lessing-Theater i Berlin (10. februar)
- Svenska Teatern i Stockholm (19. februar)
- Det Kongelige Teater i København (25. februar)
- Christiania Theater i Kristiania (26. februar)
- August Lindbergs teatertrupp i Göteborg (30. mars)
- Vaudeville Theatre i London (20. april)

(Hentet fra ibsen.net)

Handlingsresymé

Hedda Tesman er datter av general Gabler, som nå er død og ikke har etterlatt henne noen formue. Hun er i slutten av tyveårene. Etter noen år med et aktivt sosietetsliv har hun giftet seg med Jørgen Tesman, en stipendiat i kunsthistorie. Jørgen har vokst opp hos sine to tanter Julle og Rina, og nå håper han å få tildelt et professorat ved universitetet.

Når stykket begynner har Hedda og Jørgen nettopp vendt tilbake etter et halvt års bryllupsreise. Jørgen har benyttet tiden til studier og arkivarbeide, mens Hedda betror husvennen assessor Brack at hun selv har kjedet seg på reisen. Til tross for tydelig motvilje mot ektemannen er hun blitt gravid, noe hun hittil har benektet overfor omgivelsene. Jørgen blir ved hjemkomsten møtt med den dårlige nyheten om at han kommer til å få konkurranse til professoratet fra en av Heddas tidligere beundrere, Eilert Løvborg. Løvborg er kjent som en begavet men alkoholisert bohemtype, men de siste årene har han levd et nøkternt og tilbaketrukket liv og skrevet to avhandlinger under inspirasjon fra og i samarbeide med Thea Elvsted.

Ved stykkets begynnelse har han kommet til byen, og har med seg et av manuskriptene. Thea, som er dypt forelsket i ham, har forlatt sin mann og reist etter ham. I løpet av knappe to dager setter Hedda i scene en rekke hendelser som får dramatiske følger. Hun får Løvborg til å drikke seg full og delta på et herreselskap hos assessor Brack.

I løpet av festlighetene mister han manuskriptet til sin nye bok. Jørgen Tesman finner det, og overlater det i Heddas varetekt. Men Hedda unnlater å fortelle Løvborg at hun har manuskriptet. Hun gir ham en av farens pistoler for at han skal ta livet av seg «i skjønnhet», og brenner manuskriptet. Løvborg blir imidlertid drept ved et vådeskudd i et horehus, og Brack, som vet hvor pistolen kom fra, bruker sin kunnskap til å prøve å presse Hedda til å bli hans elskerinne. Thea og Tesman finner hverandre i arbeidet med å rekonstruere Løvborgs manuskript ut fra notater Thea har tatt vare på. Når Hedda skjønner at hun er i klørne på Brack, og uten livsoppgave, tar hun den andre av generalens pistoler og skyter seg.

(Gjengitt etter tillatelse fra Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995.)

Les Hedda Gabler (HISe)

Innledning til verket (HISe)

Anmeldelser

Oversettelser

Bilder

Publisert 25. apr. 2023 14:33 - Sist endret 26. juli 2023 14:19