English version of this page

John Gabriel Borkman (1896)

  

Kort om verket

Ibsen skrev John Gabriel Borkman i Kristiania i 1896. Stykket bygger til dels på stoff han fikk kjennskap til en hel mannsalder tidligere. I 1850-tallets Kristiania verserte det en rettsak mot en høyere offiser. Han ble kjent skyldig i bedrageri og dømt til fire års fengsel og straffarbeid. Etter fengselsoppholdet isolerte han seg fullstendig i årevis og skal ikke en gang ha snakket med sin kone. Ibsen ble kjent med saken under sitt første Kristiania-opphold (1850–51) og fulgte offiserens videre skjebne – i den grad han fikk vite om den – under sin andre Kristiania-tid (1857–64).

En annen og mer aktuell inspirasjonskilde for Ibsens arbeid med John Gabriel Borkman var Georg Brandes’ monumentale verk om Shakespeare, som Ibsen leste – i alle fall deler av – sommeren 1896. Brandes’ vinkling på Shakespeare var sterkt influert av ideer fra Nietzsche. To sentrale begreper i Nietzsches filosofi, overmennesket og viljen til makt, spiller en stor rolle i Ibsens stykke. Det er usikkert om Ibsen leste tekster av Nietzsche. Hevet over enhver tvil er det imidlertid at han fra tid til annen leste om Nietzsche, blant annet i Brandes’ verk.

Vi antar at Ibsen begynte å planlegge John Gabriel Borkman en gang i løpet av 1895. Men selve nedskrivingen ble ikke påbegynt før sommeren 1896. På vårparten hadde Georg Brandes invitert Ibsen til London. I et brev av 24. april 1896 takket Ibsen nei til denne invitasjon, blant annet av følgende grunn: «Desuden er jeg optaget af forberedelser til et stort nyt arbejde og dette vil jeg ikke lade henligge længer end nødvendigt. Jeg kunde jo nemlig så let få en tagstén i hovedet, før jeg havde 'fået stunder at gøre det sidste vers til'. Og hvad så?» [les brevet i HISe]

Allerede 20. oktober 1896 sendte Ibsen det renskrevne manuskriptet til sin forlegger, Jacob Hegel. Arbeidet med renskriften må således ha foregått parallelt med gjennomarbeidelsen.

John Gabriel Borkman kom ut 15. desember 1896 på Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) i København, Kristiania og Stockholm. Førsteopplaget var på 12 000 eksemplarer, det til da største førsteopplag av Ibsens verker. Opplaget strakk imidlertid ikke til. Boken måtte – på grunn av mange forhåndsbestillinger – trykkes opp i ytterligere 3 000 eksemplarer allerede før den forelå i handelen. Første- og andreopplaget – tilsammen 15 000 eksemplarer – ble således sendt ut samtidig. Mottakelsen var overveiende god.

Som tilfellet hadde vært med Hedda Gabler (1890), Bygmester Solness (1892) og Lille Eyolf (1894), ga den engelske forleggeren William Heinemann ut John Gabriel Borkman på originalspråket i et «mini-opplag» (12 eksemplarer) i London for å sikre sin copyright. Dette skjedde 12. desember 1896, altså tre dager før Gyldendal-utgaven. Kort tid etter originalutgaven kom det ut oversettelser av stykket til engelsk, fransk, russisk og tysk.

De første offentlige fremførelsene av John Gabriel Borkman var i form av opplesninger. Den første fant sted ved Avenue Theatre i London 14. desember 1896 og var arrangert av William Heinemann for å sikre seg rettighetene til stykket i England. Dagen etter, 15. desember 1896, skal det ha funnet sted en opplesning i Kjøbenhavns Kommunelærerforening ved teaterinstruktør P. A Rosenberg. De første profesjonelle iscenesettelsene av John Gabriel Borkman fant sted i Helsinki 10. januar 1897 på to teatre: Svenska Teatern og Suomalainen Teaatteri (det finske teatret). Begge disse oppsetningene ble godt mottatt av såvel publikum som kritikere. Stykket ble Ibsens største teatersuksess siden Et dukkehjem.

(Hentet fra ibsen.net)

Handlingsresymé

John Gabriel Borkman er en tidligere banksjef som seksten år før stykkets handling tar til ble fengslet for økonomisk utroskap. Selv mener han at han er uskyldig dømt. Han brukte kundenes penger til å investere i et industriimperium, og før han fikk betalt tilbake alle lån, ble han angitt av sin venn Hinkel, som var forelsket i Borkmans ungdomskjæreste Ella Rentheim.

Siden han ble løslatt fra fengselet for åtte år siden, har Borkman bodd i andre etasje på gården til Ella. Hans kone Gunhild bor i etasjen under ham, men de to har ingen kontakt. De har sønnen Erhart, som nå er i tyveårene og studerer i byen.

Borkman går aldri ut, men av og til får han besøk av Vilhelm Foldal, en av dem som tapte alt under Borkmans finansspekulasjoner. Foldal bygger opp under hans overbevisning om at folk fra banken en dag vil komme og be ham om å vende tilbake til sin gamle stilling som banksjef.

Som ung mann sviktet Borkman sin store kjærlighet Ella og giftet seg i stedet med hennes tvillingsøster Gunhild, «i bytte med» stillingen som banksjef. Etter at han ble satt i fengsel, tok Ella seg av Erhart, som hun er blitt nært knyttet til. Erhart er på sin side blitt kjent med en skilt kvinne, Fanny Wilton, og han drar til slutt utenlands med henne og Foldals datter Frida.

Ved stykkets begynnelse er Ella kommet for å be om at Erhart må bo hos henne og overta hennes navn. Hun har nettopp fått vite at hun lider av en dødelig sykdom. Borkman går med på det, men hans kone Gunhild nekter å la tvillingsøsteren, som hun ikke har hatt kontakt med på alle disse årene, overta sønnen. Det kommer til et bittert oppgjør mellom de to søstrene. Erhart dukker også selv opp og forteller at han ikke kan leve for noen av dem, og heller ikke for sin far. John Gabriel Borkman forlater huset og begir seg sammen med Ella ut i vinternatten, der han dør.

(Gjengitt etter tillatelse fra Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995)

Les John Gabriel Borkman (HISe)

Innledning (HISe)

Anmeldelser

Oversettelser

Bilder

Publisert 25. apr. 2023 14:35 - Sist endret 26. juli 2023 14:20