English version of this page

Kejser og Galilæer (1873)

  

Kort om verket

Kejser og Galilæer er det verk av Ibsen med lengst tilblivelseshistorie. Den strekker seg over ni år, fra 1864 til 1873.

Sommermånedene 1864, – Ibsen hadde nettopp flyttet til Italia –, tilbrakte han i den vesle fjellbyen Genzano. Mye av tiden der var han sammen med Lorentz Dietrichson. I sitt erindringsverk Svundne Tider, skriver Dietrichson:

jeg erindrer specielt, at jeg en dag laa der og læste Ammianus Marcellinus` Beskrivelse af Julian den Frafaldnes Felttog, da Ibsen blev meget interesseret ved denne Læsning. Vi kom til at tale om Julian, og jeg ved, at Tanken om at behandle dette Stof digterisk den Dag for Alvor fæstede sig i hans Sind. Ialfald sagde han ved Samtalens Slutning, at han haabede, at ingen vilde komme ham i Forkjøbet med Behandlingen af dette Stof." [Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo har digitalisert hele dette verket: direktelenke]

Den opprinnelige planen var å få stykket skrevet ferdig til sommeren 1865. Som vi vet gikk imidlertid Ibsen samtidig i gang med Brand. Dette gikk til fortrengsel for arbeidet med Julian-stoffet. Deretter fulgte Peer Gynt (1867) og De unges Forbund (1869). Da sistnevnte stykke var ferdig skrevet, var han først på et to måneders opphold i Stockholm, før han dro på sin lange Egypt-reise. Våren og sommeren 1870 var han så beskjeftiget med nyutgivelsen av Kongs-emnerne.

Julian-planen ble imidlertid aldri gitt opp i løpet av disse årene, bare utsatt gang på gang. Ved årsskiftet 1870/71 gikk han så i gang med et første utkast, men ble nok en gang opptatt med en annen utgivelse, denne gangen diktsamlingen Digte, som utkom 3. mai 1871. Da han tok fram igjen utkastet fra årsskiftet, valgte han å vrake det, og påbegynte 24. juli 1871 et nytt utkast.

På dette tidspunktet planla Ibsen et verk bestående av tre avdelinger, den første med tittelen «Julian og visdomsvennerne». Denne forelå ferdig renskrevet innen utgangen av 1871. Andre avdeling, med tittelen «Julians Frafald», ble skrevet våren og renskrevet sommeren 1872. Tidlig på høsten gikk han i gang med den tredje avdelingen «Julian på kejserstolen», men bestemte seg så for å slå sammen de to første avdelingene til det som endelig ble første del av verket, «Cæsars Frafald» i fem akter. Tredje avdeling, som nå i stedet ble del II, «Kejser Julian», også denne i fem akter, ble skrevet i perioden 21. november 1872 til 13. februar 1873. Et stykke ut på våren var det ferdig renskrevet og ble sendt til trykking.

Kejser og Galilæer forelå i bokhandelen 16. oktober 1873. Den ble gitt ut av Gyldendalske Boghandel (F. Hegel) i København. Førsteopplaget var på 4000 eksemplarer og ble raskt revet vekk, til dels ved forbestillinger. 16. desember samme år forelå et nytt opplag på 2000 eksemplarer. Ibsen karakteristerte ved flere anledninger Kejser og Galilæer som sitt hovedverk. Blant de aller fleste kritikere er dette en mildt sagt kontroversiell vurdering. Bokutgivelsen fikk riktignok stort sett gode anmeldelser, men i ettertiden vurderes det sjelden eller aldri som Ibsens ypperste verk.

Akkurat som Brand og Peer Gynt var heller ikke Kejser og Galilæer skrevet for scenen. En tiakters mastodont av et drama med handling fra romerrikets 300-tall var neppe ment å skulle ha appell verken hos teatersjefer eller teaterpublikum. Ulike bearbeidelser av stykket har likevel funnet sin vei til scenen. Sin urpremiere fikk stykket 5. desember 1896 ved Leipzig Stadttheater i Tyskland. Bearbeidelsen besto av seks akter og var foretatt av Leopold Adler. Oppsetningen varte i fire timer og skal – selv om anmelderne fant mange svakheter – ha gjort et mektig inntrykk. 20. mars 1903 fikk stykket sin norske urpremiere ved Nationaltheatret i Kristiania. Den gang var det kun første del, «Cæsars Frafald», som ble iscenesatt.

(Hentet fra ibsen.net)

Handlingsresymé

Handlingen strekker seg over et tidsrom på tolv år, fra 351 til 363 etter Kristus, i en brytningstid mellom kristendom og hellenisme. Ved stykkets begynnelse er Julian nitten år gammel, og sammen med sin halvbror, tronarvingen Gallos, lever han i redsel for den kristne keiseren Konstanzios. Keiseren har sørget for å få tatt livet av hele Julians og Gallos' familie. Julian er oppdratt som kristen, men han plages av tvil. Under påvirkning fra læreren og filosofen Libanios reiser han til Athen for å sette seg inn i hedningenes religion. Men heller ikke troen på de gamle gudene kan han finne seg til rette i, og han lengter etter en åpenbaring som kan vise ham veien. Mystikeren Maximos i Efesos forkynner for ham visjonen om det «tredje rike», et rike som skal være bygget på både kristen etikk og hedensk visdom og livsglede. Og Maximos får i stand et «symposium med åndene» der han påkaller de tre menn som har forandret historiens gang uten å vite at de var redskaper for «verdensviljen». De to første er Kain og Judas Iskariot, men den tredje viser seg ikke, og Maximos forstår at det må være enten Julian eller ham selv som skal fylle denne rollen.

Julian har store tanker om sin egen fremtid og føler at han er elsket av gudene og utpekt til stor e gjerninger. Han mener at han nok kunne forandre historiens gang dersom han kunne gifte seg med en «ren kvinne». Han får beskjed om at Gallos, tronarvingen, er blitt henrettet, og mottar selv Cæsar-tittelen og keiserens søster Helena som hustru. Dette tolker han som tegn på sin skjebnebestemte misjon. Han blir sendt til Gallia for å stanse barbarene. Der utfører han krigsbedrifter som gjør keiseren mistenksom, og for å sørge for at Julian ikke går videre mot Rom, sender keiseren en tribun til Julian. Tribunen har med seg frukter som forgifter Helena, som det viser seg er med barn. Før hun dør antyder hun i villelse at barnet ikke er Julians. Julian mister nå sine siste skrupler, og han fører hæren mot Rom. Han erklærer også offentlig at han ikke lenger er en kristen, og innsmurt med offerblod markerer han sitt frafall og sin tilslutning til de gamle gudene: Apollon, Kybele og Dionysos. Her slutter dobbeltdramaets første del.

Det viser seg at keiser Konstanzios var død før Julian nådde frem til Rom, og i stykkets andre del er Julian blitt keiser selv. Han erklærer religionsfrihet for alle borgere, og legger vekt på at de kristne skal få beholde sin tro selv om han selv er hedning. Men de kristne motarbeider med voldelige midler at hedendommen skal gjeninnføres, og etter hvert utvikler Julian seg til å bli en tyrann som slår hardt tilbake mot de kristne. Hans makt begynner å svekkes, han drar i felttog mot perserne, men har ikke krigslykken med seg denne gang. Han oppfattes nå mer eller mindre som en antikrist, og blir drept i ørkenen av en tidligere venn som er kristen. Det blir klart at hans umenneskelige styre har vekket de kristne og tjent deres sak. Som Kain og Judas har han tjent «verdensviljen» og endret historiens gang – uten å forstå det selv og i motsatt retning av det han ønsket.
 

(Gjengitt etter tillatelse fra Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995.)

Les Kejser og Galilæer (HISe)

Innledning til verket (HISe)

Anmeldelser

Oversettelser

Bilder

Publisert 25. apr. 2023 14:37 - Sist endret 26. juli 2023 14:22