English version of this page

Lille Eyolf (1894)

  

Kort om verket

Lille Eyolf ble skrevet i 1894, mens Ibsen bodde i Victoria Terrasse i Kristiania. Planleggingen ble påbegynt høsten 1893. I et brev til Jacob Hegel som er datert 18. september 1893, skriver Ibsen: «Jeg er nu begyndt at planlægge et nyt dramatisk arbejde, som det er min agt at fuldføre i løbet af den kommende sommer. Hersteds falder det mig let at arbejde og det er jo en stor behagelighed at have sit eget uafhængige hjem.» [Les brevet i HISe]

Av et brev til sin svigerdatter Bergliot Ibsen fremgår at han begynte på de skriftlige nedtegnelsene 14. juni 1894. Ibsen foretok en mengde rettelser og endringer i førsteutkastet, før han renskrev manuskriptet. Flere sentrale momenter kom med først ved siste gjennomarbeidelse, for eksempel Eyolfs handikap og Allmers' uttrykk «forvandlingens lov». Det ferdig renskrevne manuskriptet ble sendt til forlaget 13. oktober 1894.

Lille Eyolf ble gitt ut på Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) i København og Kristiania 11. desember 1894. Opplaget var på 10 000 eksemplarer. Utgivelsen ble en stor salgssuksess. Førsteopplaget ble revet vekk på kort tid. Allerede 21. desember kom andreopplaget på 2 000 eksemplarer, og et tredje opplag på 1 250 eksemplarer kom 20. januar 1895.

Som tilfellet hadde vært med Hedda Gabler (1890) og Bygmester Solness (1892), ga den engelske forleggeren William Heinemann ut Lille Eyolf på originalspråket i et «mini-opplag» (12 eksemplarer) i London for å sikre sin copyright. Dette skjedde samtidig med Gyldendal-utgivelsen, 11. desember 1894. Samme dag kom også oversettelser av stykket til engelsk (ved William Archer), fransk (ved Moritz Prozor) og tysk (ved sønnen Sigurd Ibsen) ut i henholdsvis London, Paris og Berlin. Mottakelsen i nordisk presse var nesten utelukkende positiv.

Lille Eyolf fikk sin verdenspremiere på Deutsches Theater i Berlin 12. januar 1895. Instruksjonen var ved Otto Brahm, som nylig var blitt teatrets direktør. I rollene som Alfred og Rita spilte Emanuel Reicher og Agnes Sorma. Oppsetningen gikk for fulle hus og fikk stor oppmerksomhet. Mottakelsen blant såvel publikum som kritikere var imidlertid noe blandet.

Den norske urpremieren fant sted på Christiania Theater 15. januar. Ibsen var selv til stede ved denne oppsetningen. I rollene som Alfred, Rita og Asta spilte henholdsvis Nicolai Halvorsen, Ragna Wettergren og Johanne Dybwad. Oppsetningen ble spilt 36 ganger i løpet av 1895.

Andre oppsetninger av stykket i januar og februar 1895 var:
- Den Nationale Scene, Bergen (21. januar)
- Svenska Teatern, Helsingfors (21. januar)
- Albert Ranfts teaterselskap, Göteborg (30. januar)
- Teatro Manzoni, Milano (22. februar)
- Burgtheater, Wien (27. februar)
 

(Hentet fra ibsen.net)

Handlingsresymé

Stykket foregår i løpet av halvannet døgn på ekteparet Rita og Alfred Allmers eiendom, ikke langt fra fjorden, noen mil fra nærmeste by. De to har en delvis lam sønn på ni år, Eyolf. Guttens handikap er et resultat av at han som spedbarn falt ned fra bordet etter å ha blitt overlatt til seg selv under foreldrenes heftige elskovsakt. Etter denne ulykken ser det ut til at Alfred Allmers har fjernet seg fra Rita både seksuelt og emosjonelt, og begravd seg i arbeidet med en filosofisk avhandling om «det menneskelige ansvar», som han har sett på som sitt store kall og livsverk. Rita føler seg avvist av ektemannen, og det gir seg utslag i utbrudd av voldsom sjalusi overfor sønnen og Alfreds halvsøster Asta, som han er sterkt knyttet til.

Handlingen tar til etter at Alfred er kommet tilbake fra en tur i fjellene, der han har bestemt seg for å gi opp arbeidet med avhandlingen og helt ofre seg for Eyolfs lykke og utvikling. En gammel kone, Rottejomfruen, kommer til huset for å spørre om de har «noe som gnager i huset» og tilbyr seg å lokke rottene med seg ut på fjorden så de drukner, men ingen i huset mener de har noe slikt gnagende å kvitte seg med. Lille Eyolf er imidlertid fascinert av den uhyggelige Rottejomfruen, og trekkes etter henne ned mot vannet, hvor han drukner. Guttens død utløser kriser hos de som er tilbake. Vi forstår at Alfred er forelsket i Asta, som på sin side gjennom noen gamle brev etter moren har funnet ut at de to faktisk ikke er i slekt i det hele tatt. Hun reiser avgårde med Borgheim, en ingeniør som vil gifte seg med henne.

Etter oppgjør og selvransakelse beslutter Rita og Alfred seg for å holde ut med hverandre tross alt. De vil innlede et nytt liv i omsorg for stedets fattige barn. Skyldfølelsen, sorgen og savnet etter Eyolf skal omdannes til sosial samvittighet.

(Gjengitt etter tillatelse fra Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995)

Les Lille Eyolf (HISe)

Innledning til verket (HISe)

Anmeldelser

Oversettelser

Bilder

Publisert 25. apr. 2023 14:38 - Sist endret 26. juli 2023 14:23