English version of this page

Når vi døde vågner (1899)

   

Kort om verket

Når vi døde vågner ble det siste stykket Ibsen skapte før han døde. Han skrev det i Kristiania i 1899. Planleggingen ble trolig påbegynt sommeren 1897. I et brev av 3. juni 1897 til Georg Brandes skrev Ibsen:

Kan De gætte hvad jeg går og drømmer om og planlægger og udmaler mig som så dejligt? Det er: at slå mig ned ved Øresund, mellem København og Helsingør, på et frit åbent sted, hvor jeg kan sé alle havsejlerne komme langvejs fra og gå langvejs. Det kan jeg ikke her. Her er alle sunde lukkede i enhver ordets betydning, – og alle forståelsens kanaler tilstoppede. Å, kære Brandes, man lever ikke virkningsløst 27 år ude i de store fri og frigørende kulturforhold. Her inde eller, rettere sagt, her oppe ved fjordene har jeg jo mit fødeland. Men – men – men: hvor finder jeg mit hjemland? Havet er det, som drager mig mest. – – – For resten går jeg her i ensomheden og planlægger noget nyt dramatisk noget. Men jeg kan ikke endnu sé klart hvad det bliver til.
[les brevet i HISe]

Brevet er interessant ikke bare som signal om den påbegynte planleggingen av et nytt stykke, men fordi vi i Ibsen selv kjenner igjen Arnold Rubek, slik vi møter ham i åpningsscenen av Når vi døde vågner, begge føler seg hjemløse i sitt eget hjemland.

Etter John Gabriel Borkman (1896) gikk det tre år, og ikke som normalt to, før Ibsen ga ut et nytt stykke. Det var mange faktorer som distraherte Ibsen fra sitt arbeid med Når vi døde vågner. Blant annet ble han uunngåelig involvert i planleggingen av de to første samlede utgavene av hans verker: den tyske, utgitt i ni bind av litteraturhistorikerne Julius Elias og Paul Schlenther i perioden 1898-1903, og den norske, utgitt av dansk Gyldendal i ni bind fra 1898 til 1900 (et supplementsbind ble utgitt i 1902).

Våren 1898 fylte Ibsen 70 år, og det ble holdt storstilte fester for ham både i Kristiania, København og Stockholm. Han holdt taler, ga intervjuer og fikk hyppig besøk i Kristiania. Ibsen kom derfor ikke i gang med nedtegnelsene av Når vi døde vågner før i begynnelsen av 1899. De første nedtegnelsene til stykket er datert 20. februar 1899. Førsteutkastet ble påbegynt to dager senere og bærer tittelen «Oppstandelsens dag». Arbeidet gikk fortsatt tregt. Først i slutten av juli var første akt ferdig.

Tittelen ble endret under arbeidet med renskrivingen, først til «Når de døde vågner» og så til det endelige «Når vi døde vågner».
Det renskrevne manuskriptet ble sendt til forlaget samme dag som det var ferdig, 21. november 1899. Den fulle tittelen på stykket, Når vi døde vågner. En dramatisk epilog i tre akter, ble kjent før boken forelå i handelen. I danske Politiken sluttet man av ordet "epilog" at "Digteren med dette Skuespil vil have sagt sit sidste Ord, at han hermed afslutter sin dramatiske Digtning". Men dette ble tilbakevist av Ibsen selv i et intervju i Verdens Gang 12. desember 1899.

Nej, den Slutning er forhastet. Betegnelsen 'Epilog' har ikke Hensyn til nogen saadan Tanke fra min Side. Om jeg kommer til at skrive noget mer, er en Sag for sig. Hvad jeg i denne Forbindelse har ment med Betegnelsen Epilog er blot dette, at Stykket danner Epilogen til den Række af mine dramatiske Arbejder, som tager sin Begyndelse med 'Et dukkehjem', og som nu afsluttes med 'Naar vi døde vaagner'. Dette siste Arbejde hører med til de Oplevelser, jeg har villet skildre i den hele Række. Denne udgjør en Helhed, en Enhed, og hermed er jeg nu færdig. Om jeg herefter kommer til at skrive noget, vil alt blive i en helt anden Forbindelse, maaske i en anden Form ogsaa.

Når vi døde vågner ble utgitt på Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) 22. desember 1899 i København, Kristiania, Stockholm og Berlin. Opplaget var på 12 000 eksemplarer. Et andre opplag på 2 000 eksemplarer måtte trykkes opp før boken i det hele tatt kom i handelen (slik hadde det også vært med utgivelsen John Gabriel Borkman tre år før), dette på grunn av den store mengden med forhåndsbestillinger. Første- og andreopplaget – tilsammen 14 000 eksemplarer – ble således sluppet samtidig.

Som tilfellet hadde vært med de fire forutgående stykkene, ble også Når vi døde vågner gitt ut av den engelske forleggeren William Heinemann i London i et «miniopplag» på 12 eksemplarer. Hensikten var å sikre seg forlagsretten til stykket i England. Dette skjedde 19. desember 1899, tre dager før Gyldendal-utgaven. En tysk utgave av stykket, i Christian Morgensterns oversettelse, ble utgitt i Berlin senere samme måned. Kort tid etter ble det gitt ut oversettelser til engelsk, fransk, italiensk, russisk og polsk.

Boken fikk en respektfull mottakelse.

Den første offentlige fremførelse av Når vi døde vågner var en opplesning i Theatre Royal på Haymarket i London 16. desember 1899. Dette var ledd i William Heinemanns strategi for å sikre copyright til stykket (se ovenfor). Første skikkelige iscenesettelse av stykket var på Hoftheater i Stuttgart 26. januar 1900. Like etterpå fulgte oppsetninger i København, Helsingfors, Kristiania, Stockholm og Berlin. Det viste seg å være vanskelig å få stykket til å fungere godt på scenen. Edvard Brandes skrev i anledning Det Kongelige Teaters oppsetning at «Skuespillerne var for smaa.»

(Hentet fra ibsen.net)

Handlingsresymé

Arnold Rubek er en feiret og aldrende billedkunstner som har oppnådd stor internasjonal berømmelse gjennom skulpturen "Oppstandelsens dag". Modellen til denne skulpturen var Irene, som i sin tid så det som sin livsoppgave å følge Rubek og hjelpe ham i arbeidet med hans kunst. Det synes å ha vært sterke følelser mellom dem den gangen, men Rubek nektet å se på Irene som annet enn sin modell, og hun forlot ham i skuffelse og sinne. Siden den tid har det gått nedover bakke med Rubeks skaperevne, han føler nå at han ikke lenger kan skape betydningsfull kunst, og at det bare er Irene som har nøkkelen til hans kreativitet. Han har giftet seg med Maja, en betydelig yngre kvinne, og de to har levd utenlands i et ekteskap som etter hvert er blitt nokså kjølig.

Stykket åpner med at Rubek og Maja er på ferie på et badehotell i Norge. Der treffer de godseier Ulfheim, en bjørnejeger som inviterer Maja med seg opp i fjellene. Gjest ved hotellet er også en mystisk hvitkledd kvinne som følges av en diakonisse – det viser seg å være Irene. Irene har bak seg to ekteskap og et opphold på sinnssykehus. Hun virker som en "levende død" og anklager Rubek i en smertefull konfrontasjon for å ha ødelagt livet hennes og stjålet hennes sjel. Han på sin side ber henne om å komme tilbake til ham slik at han kan skape igjen. De to begir seg opp på fjellet sammen, til et kjærlighetsmøte. Nær toppen møter de Maja og Ulfheim. Det blåser opp til storm, og Maja og Ulfheim søker ned i lavlandet og i sikkerhet igjen, mens Irene og Rubek fortsetter oppover mot toppen, hvor de blir drept av et snøskred.

(Source: Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995.)

Les Når vi døde vågner

Innledning til verket (HISe)

Anmeldelser

Oversettelser

Bilder

Publisert 25. apr. 2023 14:40 - Sist endret 26. juli 2023 14:24