English version of this page

De unges Forbund (1869)

  

Kort om verket

«Skal det være Krig, saa lad det være! Er jeg ikke Digter, saa har jeg jo intet at tabe. Jeg skal forsøge det som Fotograf. Min Samtid deroppe, enkeltvis, Person for Person, skal jeg tage for mig».

Dette skrev Ibsen i et brev til Bjørstjerne Bjørnson sendt fra Roma 9. desember 1867 [les brevet i HISe]. Han var rasende over den danske litteraturkritiker Clemens Petersens ublide anmeldelse av Peer Gynt, hvor essensen var at dette verket ikke var poesi. Forsettet om å forsøke seg som fotograf var nok ikke alvorlig ment, men utsagnet er like fullt en indikasjon på at noe nytt var i gjære i Ibsens diktning, og at dette nye var det realistiske samtidsdramaet. Med De unges Forbund fulgte Ibsen også et råd han hadde fått fra Bjørnson om å skrive et satirisk lystspill. I denne sjangeren, mente Bjørnson, lå Ibsens «egentlige Evne».

Våren 1868 forlot Ibsen Roma og slo seg ned i Berchtesgaden i de bayerske alper. Her ble planene for De unges Forbund lagt; selve utarbeidelsen gikk han i gang med i Dresden – familien flyttet videre dit i begynnelsen av oktober samme år.
Førsteutkastet ble påbegynt 21. oktober. Stykket bar på dette tidspunktet tittelen «De unges Forbund eller Vorherre & Comp.», men Frederik Hegel, forleggeren, fikk ham til å sløyfe undertittelen; han var engstelig for blasfemi-anklager. Ibsen skrev tre utkast til stykket (det eldste er ikke bevart) før han sa seg fornøyd. Råutkastet forelå ferdig 28. februar 1869. Deretter brukte han ni uker på å renskrive stykket.

De unges Forbund ble publisert 30. september 1869 i København, forlagt av Gyldendalske Boghandel (Frederik Hegel). Førsteopplaget var på 2000 eksemplarer. Et nytt opplag på 1500 eksemplarer forelå i bokhandelen allerede i november samme år.

Stykket hadde urpremiere 18. oktober 1869 på Christiania Theater. Oppsetningen førte til et spetakkel uten like. Stykket ble oppfattet som et politisk partistandpunkt som gikk i sterk disfavør av den venstreliberale fløy. Denne fløyen, med Bjørnstjerne Bjørnson, Ole Richter og Johan Sverdrup i spissen, følte seg krenket. Det ble mobilisert til pipekonsert og demonstrasjoner. Ved andre gangs forestilling ble det så ille, – den ene halvdelen av salen buet og pep, den andre svarte med sterk applaus –, at regissøren måtte gå fram for å be om ro slik at forestillingen kunne fortsette.
Også i pressen kom det til heftige meningsutvekslinger.

Ibsen var på dette tidspunktet i Egypt. Han fikk ikke vite om tumultene før ca. en måned senere da han mottok et brev fra Suzannah på kaien i Port Said. Diktet «Ved Port Said» gir en skildring av den stemning Suzannahs beskrivelser satte ham i:

Østerlands dag
over havnen glittred;
alle jordklodens flag
fra masterne sittred.
Musikens toner
bar frem koralen;
tusend kanoner
døbte kanalen.

Damperne drog
forbi obelisken.
På hjemmets sprog
traf mig nyheders hvisken:
det digt-spejl, jeg pudsed
for mandlige tøjter,
var hjemme smudset
af Stænk fra fløjter.

Gift-fluen stak;
det gav mindelser vamle. –
Stjerne, hav tak, –
mit hjem er det gamle !
Vi prajed fregatten
fra flodbådstaget;
jeg svinged hatten
og hilste flaget.

Til fest, til fest,
trods giftkryds-kløerne!
Som udvalgt gæst
gennem "Bitter-søerne"!
Er dagen sluknet,
jeg drømmende sover,
hvor Farao drukned
og Moses slap over.

(Hentet fra ibsen.net)

Handlingsresymé

Sakfører Stensgård er en ambisiøs ung mann som ønsker å gjøre politisk karriere i en liten norsk by. På en 17. mai-feiring holder han en flammende politisk tale og angriper den lokale jernverkseier, kammerherre Bratsberg. Han erklærer at han vil stifte et nytt radikalt parti, De unges forbund. Bratsberg tror imidlertid at angrepene i talen er rettet mot hans konkurrent og motstander, proprietær Monsen. Stensgård blir derfor til å begynne med en velkommen gjest i kammerherrens hus.

Stensgård har tidligere beilet til Monsens datter Ragna, men bestemmer seg nå for at han vil gifte seg med Bratsbergs datter Thora i stedet. Han gir Bratsberg en storslagen offentlig unnskyldning, men kammerherren blir rasende og viser ham døren.

Når Stensgård får rede på at Bratsbergs sønn Erik har forfalsket en veksel med farens underskrift for å skaffe penger til noen risikable forretninger han har med Monsen, vender han for et øyeblikk oppmerksomheten tilbake til Ragna, og planlegger å fri til henne. Men siden også Monsen risikerer å bli skandalisert gjennom disse forretningene, frir Stensgård i stedet, for sikkerhets skyld, til den rike enken madam Rundholmen.

Det viser seg imidlertid at det bare var Monsen og ikke Bratsberg som var involvert i vekselfalskneriet, og Stensgård flytter igjen oppmerksomheten og planene om frieri tilbake til Thora. Men nå vil hun ikke lenger ha ham, og madam Rundholmen har også, på grunn av et kjærlighetsbrev som ble forbyttet, valgt å forlove seg med Monsens sønn, Bastian. Resultatet blir at Stensgård står tilbake uten noen ekteskapspartner. Han forlater byen, og alt faller tilbake til sine vante former, bare med den forskjell at byen nå har en rekke nyforlovede og lykkelige par.

(Gjengitt etter tillatelse fra Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995.)

Les De unges Forbund (HISe)

Innledning til verket (HISe)

Anmeldelser

Oversettelser

Bilder

Publisert 25. apr. 2023 14:46 - Sist endret 26. juli 2023 14:28