Antikkforskning for det 21. århundre

I juli var 700 antikkforskere samlet på kongress i London. Antikkforskningen anno 2019 er på alle måter mangfoldig. Skal man peke på noen trender, må det være at det digitale har blitt en selvfølgelig del av antikkforskningen (og her ligger vi etter sigende langt fremme!) og at antikkresepsjon fortsetter å fenge.

Bildet kan inneholde: .

Digital antikk? OK - dette er ikke noen laptop, men en antikk skrivetavle. Utsnitt fra en attisk vase av Douris-maleren ca. 475 f.Kr (Staatliche Museen, Berlin)

Noen tror kanskje at akademikere later seg på stranden så snart studentene forsvinner fra universitetene, men den gang ei. Sommeren er høysesong for vitenskapelige konferanser, så også for klassikere. I år hadde den britiske Classical Association (CA) som pleier å ha en årlig samling av britiske klassikere slått seg sammen med Federation internationale des etudes classiques (FIEC) som pleier å samle internasjonale klassikere hvert tredje år, om å organisere det som vel må være tidenes største klassiske fesjå midt i London, FIEC/CA 2019.  Her var 700 antikkforskere samlet fire dager til ende og innleggene fordelte seg på 87 paneler organisert i 13 parallelle sesjoner. I tillegg var det filmvisninger og til og med en liten opera basert på Prometheus.

En slik konferanse er en effektiv måte å få oversikt over hva som skjer og å holde kontakt med kolleger (og venner). Bare et blikk på programmet og abstractene som fortsatt ligger tilgjengelig på nett gir et godt inntrykk. Selv organiserte jeg et panel om resepsjonen av Catilina (mitt nåværende forskningstema) og ble endelig kjent med andre som har interessert seg for dette. Vi jobber nå med å bruke foredragene som utgangspunkt for en antologi.

 

Mangfold og lokale forskjeller

Hele konferansen startet med en åpen rundebordsdiskusjon om antikkforskningen i det 21. århundre. Et rent damepanel kom med sterke innlegg om styrker og svakheter ved antikkstudiene og bruk av antikken ut fra sine kontekster. Alle tok til orde for et på alle måter mangfoldig forhold til antikken, men det ble også klart hvor store lokale forskjeller det er og at vi nok står overfor noe forskjellige utfordringer, selv om mye også er likt. Mye dreier seg om å aktualisere antikken på måter som ikke virker ovenfra og ned eller glorifiserende – «the glory that was Greece and the grandeur that was Rome». På den ene siden ble det trukket frem at det var viktig at ikke resepsjonsstudiene ble en ny måte å fortelle kun solskinnshistorier om gresk tragedie brukt for å fremme det man kanskje kunne kalle «de undertrykte», uten å se på måten antikken har blitt brukt på en ekskluderende eller overgripende måte. Samtidig ble det også understreket at man ikke må kaste ut barnet med badevannet. Det finnes kloke innsikter hos grekerne og det er mange gode grunner til at antikken tross alt har holdt seg på pensum.

Ikke minst er det viktig å nå flere typer mennesker og her kom paneldeltakerne med mange gode eksempler på det man på engelsk kaller «engagement», en form for formidling som er mer dialogisk.  Her gjøres det mye spennende, ikke minst gjennom den relativt nydannede organisasjonen Classics for all. En egen postersesjon på konferansen viste frem konkrete opplegg bl.a. for skoleklasser der elevene selv kunne fylle ut manglende figurer i mytologiske vasemalerier og dermed reflektere over mytenes fleksibilitet. Dette var en del av prosjektet Panoply

For en nordmann kan en del av de større perspektivene  som kom frem i denne runebordsdiskusjonen virke fjerne. Situasjonen er annerledes i det politisk korrekte USA hvor, som Donna Zuckerbergs bok som jeg har kort omtalt i et tidligere blogginnlegg viser, de høyreekstreme bruker antikken for det den er verdt.  Noe av det samme skjer i Frankrike, som Christine Amadou nylig viste i en artikkel i Klassekampen.  For meg var det også i overkant politisk korrekt (evt. misforstått politisk korrekt) å ha et rent kvinnepanel når et av de viktigste temaene var mangfold.   Men det øvrige programmet var heldigvis svært romslig og hadde plass til både til paneler om tradisjonelle temaer som metrikk og rokkehjul så vel som kyborger og resepsjonen av antikken i Vest Sibir.

 

«Digital classics»

Det definitivt best besøkte panelet jeg gikk på var panelet "Linking ancient world data". Her viste innleggene frem vidunderlige nye hjelpemidler for antikkforskningen.   I fronten her ligger ikke minst de ærverdige antikke disiplinene numismatikk og epigrafikk (se f.eks prosjektene nomisma eller epidoc).

Ved hjelp av tagging kan online tekster og objekter kobles sammen og bli søkbare ut fra navn, sted eller årstall, såkalt Linked Open Data (LOD). På denne måten kan man raskt komme frem til relevant primærmateriale. Prosjektet SNAP:DRGN kobler prosopografiske leksika med relevante tekster og mynter; GODOT – Graph of dated objects and texts tar derimot utgangspunkt i kronologi. Med utgangspunkt i et år eller til og med en dato i et bestemt år, kan man få frem  alt tilgjengelig materiale som er relevant for akkurat dette tidspunktet (mynter, innskrifter, tekstpassasjer). Og prosjektet Pelagios gjør det samme med geografiske navn – da også selvsagt plassert på kart. Håpet er å gjøre alle disse ressursene kompatible, sammenkoblede og enda mer brukervennlige. Etter hvert er håpet at man kan sende studenter direkte til primærmateriale som er presentert på en tilgjengelig måte slik at de selv kan utforske dette snarere enn å gå via sekundærlitteratur. Allerede finnes mobilapper som gjør noe av dette, sjekk for eksempel ut ToposText. En utfordring er også finansiering, men ved at ressursene ligger åpent på nett ligger det an til dugnadsarbeid.

Denne sesjonen viste heldigvis ikke bare frem tekniske løsninger. Vi fikk et glimende eksempel på hvordan man kunne si nye ting om kulturell kjontakt i Baetica (syd-Spania) gjennom bruk av alle disse forskjellige LOD-ressursene.

Undertegnede på mer tradisjonell utforskning av antikkens Baetica (sydspania). Her en akvedukt utenfor det antikke Sexi, nåværende Almunecar i provinsen Granada. Foto: Maximino J. Ruiz Rufino. 

 

Resepsjon: “the trendiest of trends in classics”

Årets DeGruyter forelesning, en forelesning sponset av forlaget de Gruyter som bl.a. utgir serien “Trends in classics” bar tittelen «Reception Studies: The trendiest of trends in classics».  Teller man opp antall paneler som handlet om resepsjon så hadde Stephen Harrison som holdt innlegget definitivt rett. Ca. 15 paneler kan røfft betegnes som å omhandle antikkresepsjon, altså bruken av antikken i ettertiden (med ca. 4 innlegg per panel gir dette mer enn 60 innlegg). Igjen ble man minnet om de lokale forskjellene. Og her var det virkelig interessant å se forskjellige tradisjoner satt ved siden av hverandre. Særlig tydelig ble dette i panelet med tittelen "Classics and communism". Mens to av innleggene handlet om britiske kommunistiske klassiske filologer var de to siste viet filologien i kommunistike Polen og Jugoslavia. Mens de to førstnevnte var tydelig drevet av å et ønske om å fjerne klassestempelet fra britisk antikkforskning (de var del av det større prosjektet Classics and class)  og dermed fremhevet kommunistene som sympatiske, var perspektivet fra kommuniststatene nokså motstatt. Et godt bevis på at antikken kan brukes på mange måter og at historien må nyanseres ut fra lokale kontekster.

Publisert 16. aug. 2019 11:34 - Sist endret 16. aug. 2019 11:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere