Gammel gips i nytt museum

Starten på det som ble Nasjonalgalleriet var et Skulpturmuseum med en stor samling gipsavstøpninger av antikk og annen eldre kunst. Gipssamlingen var et populært og viktig samlingssted for studenter – kunststudenter så vel som filologer. Norges første professor i kunsthistorie, Lorenz Dietrichson, holdt forelesninger og akademielever tegnet og lot seg inspirere. Selv ble jeg sammen med latinklassen på Katta av og til tatt med av vår latinlærer, Hilde Sejersted, for å reflektere over et eller annet mytologisk motiv eller på annen måte få en høyere himmel over de klassiske bøyningsmønstrene.

Men etter hvert som årene gikk krympet gipssamlingen. Og til tross for at den var en av de mest besøkte samlingene i Nasjonalgalleriet ble den siste delen av den satt på lager på Økern i 2006. Da var det kun   parthenonfriesen og en Nike (som oftest ble dekket bak et fremvisningslerret) som sto igjen i konsertsalen.

Nå er imidlertid en del av gipssamlingen på plass i det nye Nasjonalmuseet. Og de har fått en svært prominent og vakker plass. Et viktig stykke antikkresepsjon kan dermed igjen nytes og studeres. Forskergruppen Antikken på norsk var så heldige å få en omvisning av Mai Britt Guleng i forrige uke.

Estetikk, didaktikk og antikkresepsjon

Gipsavstøpninger har siden renessansen vært en del av universitets- og museumssamlinger. De skulle inspirere kunstnere, bidra til estetisk dannelse og være nyttige didaktiske redskaper. De kunne imidlertid også simpelthen bare være til pynt i en dertil egnet nisje i private hjem eller en suvenir tatt med fra «the grand tour». Jeg har faktisk selv en gipskopi av en Augustusbyste til låns på mitt kontor (jeg tok den med på en luftetur da jeg skulle lage en liten videosnutt om jul i antikken under pandemien)

Utover 1900-tallet sank gipsen i kurs. Dette skyldtes et sammenfall av faktorer. Det hadde å gjøre bl.a. med antikkens status som modell, et intenst fokus på originalitet, muligheten til å faktisk se originalene gjennom masseturisme og fremveksten av andre måter å vise frem den antikke kunsten på.  Men siden 1970-tallet har gipsen fått en ny renessanse både i nye artistiske sammenhenger og som viktige kulturhistoriske objekter og ledd i en resepsjonsprosess.  Museer har funnet nye måter å stille dem ut på og Statens museum for kunst hadde 2011-12 et prosjekt der de sendte gipsen ut i byen for at dansere og skoleelever skulle interagerer med dem og tilbyr i dag sin samling  som en perfekt ramme for «et event» (mange har sikkert lagt merke til de effektfulle  gipsavstøpningene som man kan se i vinduene i pakkhuset i København der danskebåten pleide å legge til). Forskere har interessert seg for avstøpningenes betydning for forståelsen av kunsten, antikken og den kulturhistorien som omgir dem. Dette var en stor industri på 17- og 1800-tallet.

Gips har simpelthen blitt et trendy tema. Den antikke verdens store kjendis Mary Beard har f.eks. skrevet en artig artikkel om gipssamlingen i Cambridge (Proceedings of the Cambridge Philological Society,  1993). I 2007 var det en stor konferanse om temaet i Oxford som senere ble en bok.  Mari Lending har relativt nylig skrevet en internasjonal bok om arkitektoniske gipsreplikaer og på mitt eget institutt har vi sogar en masterstudent som har skrevet masteroppgave om gipsens verdi.

Nils Messel har skrevet flere ting om Nasjonalgalleriets gipssamling. Disse er svært interessante for oss som er opptatt av å forstå nordmenns forhold til antikken på 1800-tallet. Forskergruppen kom rett fra et seminar om latinskolen til omvisningen i gipssamlingen og kunne begeistret legge merke til at mange av de samme aktørene gikk igjen i gipssamlingens historie - både fra universitetet og latinskolen. 

Fake?

Faren til en jente på min sønns skole fortalte at han ble svært bekymret da han som et av de første rommene han kom til på det nye Nasjonalmuseet møtte en rekke av det han kalte «fakes». Mon tro om hele resten av museet var fake også?

Gipsen har gjennom tidene vært mye diskutert nettopp ut fra tankegangen om originaler og kopier. De problematiserer på mange måter forholdet mell. Diskusjonen har flere fasetter og faser. Allerede romerne kopierte jo greske originaler. Og i hvilken utstrekning er f.eks. Yves Kleins Blå Venus eller Salvador Dalis Venus aux tiroirs (som man nå også kan se i Ekebergparken)  originaler eller kopier?

 I den nye utstillingen er gipsen langt fra utstilt som kopier. Tvert imot. Kikker man på merkelappene fremstilles de først som gipsarbeider med behørig nevnelse av gipsmaker, materialer osv. før de refererer til det antikke verket de er en del av. Det reflekteres over gipsen kulturhistoriske plass og de håndverksmessige sidene ved gipsproduksjon. Man kan på nært hold f.eks. på det store ludovisihodet av Juno (lenke) som etter sigende var basert på Antonia Minor, kan man studere hvordan avstøpningen er satt sammen av små «puslespillbrikker».

Avstøpningene fra gavlgruppen på Afaia-tempelet på Egina forteller en annen interessant historie. Her har Nasjonalmuseets avstøpning bevart de supplerende restaureringene som den danske skulptøren Thorvaldsen gjorde på originalen som befinner seg i Glyptoteket i Munchen. Disse reparasjonene er nå borte fra museet , men i Nasjonalmuseet får man denne delen av resepsjonshistorien demonstrert. (Glyptoteket i Munchen laget for noen år siden en marmorkopi av Thorvaldsens versjon. En fiffig vending! )

Hvithet, fikenblader og bekjempelse av korsett

Man tenker ofte på gipsen som hvit. I Nasjonalmuseets samling er den ikke bare hvit. Flere av de egyptiske statuene har blitt malt så de skal ligne det opprinnelige materialet og den berømte taleren som man så vidt kan se på bildet i denne bloggen er bronsefarget for å illudere bronse. Dette var bevisste, men ikke alltid opplagte valg fra den norske skulptursamlingens side.

De antikke skulpturene i hvitt marmor var i realiteten ofte langt fra hvite. Det hadde vært artig om museet også hadde fått med en bemalt avstøpning. Debatten går fortsatt høyt om akkurat hvordan skulpturene var bemalt og i hvor høy grad, men de var definitivt ikke bare hvite.  Fra et didaktisk og kanskje også estetikkhistorisk ståsted hadde det vært interessant med en bemalt kopi også. Tør jeg foreslå et nyinnkjøp? Skjønt det hadde nok til en viss grad ødelagt harmonien i det ekstremt estetisk tiltalende rommet og det ville kanskje sprengt den museumshistoriske rammen gipsen nå inngår i.

Bevisst var det også at man unnlot å utstyre skulpturenes kjønnsdeler med fikenblader. På vår omvisning kunne Mai Britt Guleng fortelle om hvordan dette bl.a. ble forsvart med at det ville være å tukle med skaperverket. Hun kunne også fortelle om hvordan Venus fra Milo-avstøpningen var blitt brukt for å bekjempe bruk av kvinnekorsett.

Som man skjønner var det veldig mye å glede seg over  for en gjeng av over middels interessert i antikken og antikkresepsjonen i Norge i denne samlingen, men det var også gledelig mange andre der som åpenbart lot seg engasjere av det de så. Oppslagstavlen var allerede full av publikums skisser. Det er bare å glede seg.