Ikke bare døde hvite menn

Også på selveste kvinnedagen kan det være verdt å se «attende til antikken». Ikke nødvendigvis for å kopiere antikken, men som en måte å tenke gjennom viktige og vanskelige problemstillinger.

Selome Emnetu som Medea i Nationaltheatrets oppsetning 2xMedea vinteren 2019. Fra Nationaltheatrets nettside.

 

På årets Åpen dag, UiOs arrangement for elever i videregående skole, snakket jeg om antikken og antikkens tekster som mulige laboratorier for å undersøke moderne problemstillinger med kritisk distanse og uten at noen dreper hverandre. Det er tross alt en annen verden!  I mitt innlegg tok jeg for meg den romerske helten Aeneas og måten Vergil i eposet Aeneiden beskriver hans vei fra flyktningestatus til status som romernes stamfar. Som jeg har skrevet om i et tidligere innlegg, skjer dette ikke minst gjennom en heftig kulturell integrering.  I går var det altså Aeneiden som laboratorium for tanker rundt integrering som sto i fokus. På 8. mars er det nærliggende å tenke på hvordan man kan se for seg antikken og de antikke tekstene som måter å tenke gjennom og utfordre problemstillinger knyttet til kvinners stilling. Og at antikke tekster kan brukes til nettopp dette – og det på variert vis - ser vi ikke minst dette semesteret. Mens antikke kvinner spiller en viktig rolle på Oslos scener får Kulturhistorisk museum besøk av en forsker som tematiserer bruken av antikken i misogynistisk sammenheng i sosiale medier.

 

Medea og Dido 

En av antikkens sterkeste, men også mest utfordrende kvinner – Medea – opptrer både på Nationaltheatret og Det norske teateret denne våren. Medea er mest kjent gjennom Evripides' tragedie ved samme navn. Medeas monolog i stykkets begynnelse (v. 214-266) er et sterkt vitnesbyrd om kvinnens lodd. Her faller bl.a. de berømte ordene: «Jeg vil heller gå tre ganger i slag enn én gang føde barn». Men Medea gjør som kjent mer enn å sutre over å bli forlatt av sin mann. Hun viser seg som en dame med handlekraft. Som en representant nettopp for kvinnelig handlekraft var hun bl.a en stor inspirasjon for suffragettebevegelsen som feiret sitt jubileum i fjor – ikke minst for deres slagord «Deeds not words». Dette var da også et poeng i King’s college sin oppsetning av tragedien i fjor der koret simpelthen besto av suffragetter.

Det norske teaterets kritikerroste forestilling Mare av Lisa Lie spinner videre på Medea-myten, mens Nationaltheaterets forestilling 2xMedea –er sydd sammen av en litt forkortet versjon av Evripides’ tragedie Medea og  monologen «Moral ifølge Medea» av Athena Farrokhzad. Monologen er ikke bare en refleksjon over Medeas situasjon rett etter drapene, men også over hennes resepsjon. «Jeg har drept mine barn hver kveld i 2000 år», som hun sier. I Den norske opera  får vi snart se en annen antikk kvinne på scenen,  afrikanerdronningen Dido fra Vergils epos Aeneiden i Purcells barokke innpakning.

 

Hverken Medea eller Dido er noen rollemodeller akkurat; Medea tar livet av sine barn mens Dido tar livet av seg selv.  De er også fremstilt av menn og langt fra entydig poitivt. Men skikkelsene og kontekstene de opererer i dramatiserer flere viktige problemstillinger rundt kvinners makt og stilling. Og fremstillingen er langt fra entydige. Vergil lar Mercur minne Aeneas på at kvinnen er et skiftende og lunefullt vesen (Varium et mutabile semper femina, 4. 569-70) i det han forsøker å overtale ham til å forlate henne for å nå høyere mål. Samtidig gir dikteren Dido en sterk stemme og fremstiller henne langt på vei som en klok dronning. Likeens ligger korets sympati lenge hos barnemorderen Medea.

 

Legitimering av misogyni

Den som leter vil kunne finne belegg for det meste i den antikke litteraturen – også mye man ikke liker. Å forelese over Ovids Metamorfoser – et verk som innehold et vell av voldtekstsscener –er aldri enkelt, men har vært en spesiell utfordring i disse #Metoo tider. Selv om Ovid i andre sammenhenger fremstår som en som elsker kvinner, er hans fantasifulle og grafiske beskrivelser av mytiske voldtekter svært lite politisk korrekte for å si det mildt. Men snarere enn å sensurere eller forklare bort det vanskelige bør man benytte anledningen til å tenke med dem -  la seg provosere på en produktiv måte.  Det er ikke nødvendigvis lett og kan raskt misbrukes som legitimering, men er kanskje viktigere enn noen gang for å få oss til å tenke litt utenfor boksen.

Samtidig er det klart at Ovids voldtektsscener og misogyne passasjer kan brukes til legitimering snarere enn problematisering.  I sin siste bok  Not all dead white men. Classics and Misogyny in the Digital Age (Harvard University Press 2018) tar Donna Zuckerberg for seg bruken av antikken i det hun kaller misogynt øyemed i amerikanske sosiale medier. Mer om dette kan man høre når hun kommer på lanseringsturne av boken sin til Kulturhistorisk museum 23. mai.

 

 

 

Emneord: misogyni, Medea, Dido, feminisme
Publisert 8. mars 2019 22:11 - Sist endret 15. apr. 2019 08:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere