Klassiske boktips

I beit for ideer til meningsfylte julegaver eller bare lyst på litt klassisk påfyll til eget bruk? Her kommer et par klassiske tips. 

Av og til er det helt OK å dømme innholdet ut fra omslaget: Imponerende mye av det doriske tempelet i Selinunte på Sicilia står fortsatt. Står seg gjør også den klassiske retorikken. Det viser bl.a. Gjert Vestrheims nye bok.

De fleste aviser har spalter der de trekker frem viktige utgivelser mot årets slutt. Her kommer et par klassiske bokanbefalinger på tampen. Lektyre i juleferien eller siste liten presanger? Her er noe å glede seg over enten man foretrekker sakprosa, romaner eller poesi. Og alt burde være relativt enkelt tilgjengelig. 

 

Sakprosa I: Innføring i den klassiske retorikken

Omslaget til Gjert Vestrheims nye bok, Klassisk retorikk, er prydet med solide søyler fra det doriske tempelet i Selinunte på Sicilia (ca. 470 f. Kr.). Men det er ikke bare søylene fra Selinunte som er solide saker; solide saker finner man også inni denne grunnleggende, men korte og konsise, innføringen i de sentrale begrepene i gresk og romersk retorikk. 

Gjert Vestrheim, professor i gresk ved Universitetet i Bergen, har sammen med Tor Ivar Østmoe tidligere utgitt en uvurderlig samling av antikke taler, Klassisk talekunst (Vidarforlaget 2009 og fortsatt i salg). Denne samlingen oversettelser ble laget med tanke på å få frem de retoriske virkemidlene i tekstene på alle nivåer. Jeg var selv så heldig å ha kontor vegg i vegg med Vestrheim da han holdt på med oversettelsen av Demosthenes´taler og fikk utprøvd både den ene og den andre perioden.  Antologien er i tillegg utstyrt med gode innledninger som plasserer talene i historisk og retorisk kontekst. Vestrheim har også gjennom flere år undervist i klassisk retorikk ved Universitetet i Bergen. Nå har han omsatt sine kunnskaper i en teoretisk bok. 

I tillegg til å være kort og konsis  - oversikten over retorikkens historie er bare på litt over tredve sider, men føles like vel mer enn adekvat - er boken full av gode eksempler hentet for det meste fra nyere tid.  På denne måten blir boken et viktig vitnesbyrd om den klassiske retorikkens relevans. Gjert Vestrheim har gjort en svært god jobb med sin eksempelsamling – en jobb jeg tipper han har hatt det mye moro med. Han har en egen evne til å identifisere gode eksempler i dagens debatt. Og her er det mange gjenkjennelige triks. For å torpedere din motparts ethos kan du f.eks. gjenta vedkommendes poeng for å så å tilfelle det retoriske spørsmålet «Hva slags menneskesyn er dette?»  Dette kan du gjøre helt uten å komme med noen begrunnelse eller argumentere. Hørt den før?  

Litt lenger ut i kapittelet om ethos viser Vestrheim hvordan karakteristikk av dem som engasjerer seg i en sak kan brukes både til å styrke og svekke den: «Hvis et initiativ blir møtt av et facebook-opprørbetyr det at initiativet er dårlig og at det er grasrotasom reagerer. Hvis det derimot utløser en bølge av netthat, betyr det at initiativet er godt og at motstanden kommer fra det grumsete folkedypet.» (s. 103). Slik viser Vestrheim hvordan man retorisk kan flytte dagsorden fra en diskusjon av protestenes berettigelse til deres karakter (ethos). 

Boken har blitt rost i Dag og Tidav den klassiske retorikkens norske nestor, Øivind Andersen og i Morgenbladet  av Trond Berg Eriksen. Den kommer i et hendig pocketformat som ligger godt i hånden. Løp og kjøp! 

 

Sakprosa II: Innføring i den allestedsnærværende antikken

En annen hendig liten innføringsbok, som også er liten kun i fysisk format, er fjorårets utgivelse om antikken i Universitetsforlagets Hva er- serie, Hva er antikken av Christine Amadou. Med denne utgivelsen ble endelig også Norge en kulturnasjon. Serien er modellert over Oxfords serie Very short introductions. Men mens boken om antikken (classics) var nummer to i Oxfords serie, gikk det hele seksti bøker før Universitetsforlaget kunne skilte med antikken.

Den som venter på noe godt venter imidlertid ikke forgjeves. Amadou har i boken et svært godt grep om stoffet. Hun tar presensformen i seriens tittel på alvor. Hun gir oss derfor ikke noen oversikt over hva antikken en gang var med to streker under svaret, men viser hvordan hva antikken er til en hver tid har forandret seg og at vårt bilde av antikken i dag unektelig er preget av disse forvandlingene, forflytningene og fortolkningene. Dette perspektivet gjør at boken i tillegg til å gi en effektiv innføring i antikken for de som ikke kjenner den så godt fra før, også er spennende for dem som føler at de allerede kan mye.

Boken kom riktignok i 2017, men den er heldigvis høyst tilstede i bokhandlene og til en relativt rimelig pris. 

Klassisk rundt svibelen på IFIKKs kjøkken. Dessverre var mitt eksemplar av Penelope er syk utlånt da bildet ble tatt.

 

Romaner: Gresk drama og epos i moderne romanform (og podcast)

Jeg fikk dessverre ikke med meg Det norske teaterets  oppsetning av Sofokles´ tragedie Antigone i høst, men jeg fikk med meg foprårets Book of the year i England og årets  vinner av Women´s Prize for Fiction, Kamila Shamsies romanversjon av Sofokles´drama, Home Fire (Bloomsbury Publishing 2017). Denne kom på norsk i år under tittelen Ildhjerter (Gyldendal – oversatt av Anne Cathrine Wollebæk) og finnes allerede som lydbok. Shamsie har flyttet Sofokles´drama til dagens England og broren som skal gravlegges har vervet seg som fremmedkriger. Med gjenkjennelige scener fra hverdagens London og en innenriksminister i rollen som Kreon føles Sofokles´problemstilling skremmende nær. Samtidig er fortellergrepet godt med god bruk av skiftende fortellerstemmer slik at man på en får frem de forskjellige tragiske posisjonene også i romanform. 

I 2017 kom også den norske forfatteren Ole Robert Sunde med en versjon ikke av et gresk drama, men av eposet Odysseen i den relativt slanke romanen Penelope er syk (Gyldendal). Boken var i sommer opplesningsserie i NRK P2 og finnes som aldeles gratis podcast. Dette er en versjon av Homers Odysséensom også er inspirert av tradisjonen, dvs. særlig James Joyce´s Ulysses.  Der Joyce flyttet Odyssevs fra Middelhavet til Dublin, har Sunde nå flyttet ham helt til Theresegaten i Oslo. Men han har lagt til sin egen twist på hjemkomsten: Penelope er døende. 

 

Poesi: Nypolert Catull i pocket

Til slutt oppdaget jeg helt tilfeldig at Johann Grip og Henning Hagerups gjendiktning av Catulls samlede dikt fra 1996 i år kom ut i paperback på Kolon forlag i lett forbedret form,  Catullus. Samlede dikt. (Som svenskene og engelskmennene, bruker Grip og Hagerup hele det latinske navnet. Jeg har nok vokst opp med den tyske kortvarianten, Catull, og det er også den betegnelsen Store norske leksikon bruker, men dette er en smakssak). 

Det er flott at disse diktene nå er tilgjengelige til en rimelig pris og i et godt format. Jeg har enda ikke hatt tid til å studere Hagerup og Grips endringer (de skriver at de til dels er estetiske og til dels oppretting av filologiske tabber), men for dem som ønsker det er det en enkel øvelse ettersom den opprinnelige utgaven er tilgjengelig gjennom Nasjonalbibliotekets fantastiske digitale satsing, Bokhylla.no(tilgjengelig for alle med norske IP-adresser). Grip og Hagerup er ikke minst rosverdige fordi at de har beholdt nummereringen i sin utgave slik at man enkelt kan finne frem i den. Dette er det flott at Kolon forlag har holdt på. Boken har også fått en lekker innpakning. Om enn ikke pusset i pimpstein kan spørsmålet i disse juletider være det samme som i åpningsdiktet til Catull: 

 

Hvem skal jeg gi denne helt nye boken,

liten og vittig og pusset med pimpstein? 

 

Catull endte med å gi den til Cornelius Nepos (historikeren) med følgende instruks: 

 

Ta denne boken for hva den er verd,

og måtte min muse, å jomfru, beskytte den

slik at dens levetid overgår vår. 

 

Og det siste har Musen med hjelpere fra kopister til Grip og Hagerup sannelig fulgt opp.

 

 

 

Emneord: resepsjon, retorikk, catull, Antigone, gresk tragedie
Publisert 18. des. 2018 09:43 - Sist endret 3. jan. 2019 09:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere