Klassiske tips

Nytt år, nye klassiske tips. Her følger omtale av et knippe utvalgte blogger, nye norske oversettelser, romaner og litt til for den antikkinteresserte. 

Maleri av Jason på skipet Argo

Den fascinerende fortellingen om Jason og argonautene kan man nå lese på norsk både i Apollonios Rhodios versjon oversatt av Ulvhild Fauskanger og moderne parafrase ved Merethe Hobbelstad. Her: Argonautica av Costa Lorenzo fra Wiki commons. 

Jeg rakk ikke skrive mitt årlige julegavetips-blogginnlegg før jul, men klassikere går som kjent ikke ut på dato - hverken nye eller gamle – så nedenfor følger en rekke klassiske bokforslag for et norsk antikkinteressert publikum sammen med et lite oppsamlingsheat av andre tips.

Som man vil skjønne av denne lille tipslisten skyldes manglende blogginnlegg denne høsten overhodet ikke at det er stille på antikkfronten. Tvert imot! Jeg har også som intensjon å blogge litt mer fremover. Men i tilfelle dette blir et tomt nyttårsforsett – eller uansett –starter jeg med en liten anbefaling av andre antikkblogger.

Antikkblogger – nye og gamle

Det er etter hvert en ganske stor flora av antikkblogger, selv om jeg tror at jeg fortsatt er den eneste antikkbloggren på norsk.  En god oversikt finner man f.eks. på nettsidene til The institute of classicl studies (Det er en artig øvelse å legge merke til hvor nasjonalt orienterte mange av de forskjellige bloggene er).

En blogg som ikke har kommet med på listen til The Institute of Classical Studies er min kollega Silvio Bärs blogg «Classics for you». Her kan du bl.a. finne omtaler av «gamle» antikkoversettelser og forskningsartikler- og bøker.  Jeg benytter også anledningen til å gjøre reklame for en videoserie Silvio har laget om forholdet mellom antikk retorikk og moderne kognisjonsvitenskap. Selv om ingen retorikkinteressert vil bli forundret over at den antikke mnemoteknikken f.eks. er helt i tråd med moderne hjerneforskning, er det artig å få dette bekreftet og få en fysiologiske forklaring på hvorfor det funker. For at dette funker er jo den klassiske retorikkens levedyktighet et godt bevis på.

En annen blogg som ikke er kommet med på listen er Antigone. De kaller seg forsåvidt et tidsskrift, men artiklene har et uformelt preg så jeg tar dem med her like vel.  Det er et imponerende kobbel av forfattere man har stablet på bena og her er det både artikler som har utspring i dagsaktuelle temaer (f.eks. hvordan antikke filosofer ville taklet en pandemi) og ikke (f.eks. om bibeloversetteren Hieronymus eller hvordan best lære latin. Felles for alle artiklene er at de er skrevet for et antikkinteressert publikum som ikke nødvendigvis har studert antikken. Nettstedet er utstyrt med en tematisk oversikt, så her er det enkelt å navigere.

Nye norske oversettelser: Epos, kjærlighetsdikt og dannelsesroman

Gyldendals Kanonserie fortsetter ufortrødent med å utgi viktige antikke tekster på norsk i moderne og metrisk språkdrakt og dermed utvide vår horisont når det gjelder antikkens litteratur. 2021 så hele fire utgivelser mot slutten av året – tre tekster som aldri har vært oversatt før og en nyoversettelse.

Ulvhild Fauskanger har oversatt det greske eposet Argonautika   av Apollonios fra Rhodos (3.årh. f.Kr). Dette verket ligger kronologisk mellom de Homeriske eposene og Vergil, men handlingsmessig går den enda lengre tilbake i mytisk tid enn Troja, nemlig til fortellingen om Jason og det gyldne skinn. Her følger vi helten Jason og hans skip Argos (derav navnet Argonautika) på en eventyrlig reise med episke hindringer. Fortellingen er fullspekket av eventyrelementer som onde herskere og gode hjelpere, dvs s. i dette tilfellet er hjelperen Medea som jo etter hvert ikke viser seg som noen typisk god hjelper. Kjærlighetshistorien og utviklingen mellom de to i bok tre er et høydepunkt. 

Kjærlighet er også temaet i de oversatte diktene av Sapfo og Sulpicia. Per Esben Myren-Svelstad har kastet seg over antikkens kanskje største kjærlighetsdikter og definitivt mest kjente kvinnelige dikter, Sapfo, og hennes fragmentarisk overleverte dikt. Iris Brekke Aasen har på den annen side oversatt en av de mindre kjente dikterne, Sulpicia og hennes dikterkrets. Til sammen viser de både kontinuitet og variasjon i den antikke kjærlighetsdiktningen. Skjønt det er selvsagt vanskelig å bedømme fullt ut ettersom vi kun har fragmenter av Sapfos diktning bevart. Heller ikke Sulpicias corpus er for så vidt stort (ca. 40 verselinjer), men her er i hvertfall alle diktene hele. Og begge kvinnene proklamerer en kjærlighet som ikke skyr unna det fysiske.

Til slutt har Bente Lassen oversatt det som ofte kalles en dannelsesroman, men som også kan omtales som en håndbok i ledelse, Xenofons Kyropedi. Dette er fortellingen om kong Kyros den store eller den eldre (ca. 590/80-529 f. Kr). Han var konge over Perserriket da det var omtrent på sitt største og er kanskje særlig kjent fra Herodots historieskriving. Forfatteren Xenofon var omtrent samtidig med Platon og selv både hærfører, historiker og mer filosofisk forfatter (han skrev en biografi over Sokrates). Hans mest kjente verk Anabasis var lenge en typisk pensumtekst for nybegynnere i gresk, men i dette verket viser han seg fra en litt mer mangfoldig side. Selv om det ikke i dag er like kjent, var det et forbilde for senere tiders fyrstespeil, f.eks. mest kjent er selvsagt Machiavellis Fyrsten.

 

Mytologi x 2

Den antikke mytologien har definitivt ikke mistet sin attraksjon  – heller ikke i Norge. På det siste albumet til den norske artisten Aurora er for eksempel hver sang koblet til en gresk gud. 

Medea og Jason fra det nylig oversatte Argonautica møter vi igjen i NRKs nye kulturkommentator Inger Merethe Hobbelstads gjenfortelling av antikke myter, De greske mytene. Guder og helter fra de gamle fortellingene. Boken er nok mest skrevet for et yngre publikum og er også rikt illustrert. Jeg har tenkt å prøve den ut på min niåring i løpet av semesteret. Må dog innrømme at illustrasjonene ikke er helt etter min smak, men jeg har nok blitt bortskjemt av de utallige renessanse- og barokkmaleriene med mytologisk tema. 

En annen journalist, Morgenbladets Lena Lindgren, har kastet seg over myten om Ekko i sitt kritikerroste essay om kunstig intelligens og dagens medieteknologi. Her brukes myten om Ekko, mest kjent fra nettopp Ovids Metamorfoser, som en slags forklaringsmodell eller ramme for et moderne fenomen – ikke helt ulikt Finn Skårderuds bruk av Narcissus i sin bok Uro. En reise i det moderne selvet. Boken har også interessant nok avfødt en hel debatt i Klassekampen om fortolkningen av den antikke myten og Ovids versjon av den i  Metamorfosene (3.339-550).

Narcissus som ser sitt eget speilbilde i vannet
Eksempel på mestermalere som har latt seg inspirere av antikkens mytologi: Caravaggios berømte maleri av Narcissus pryder forsiden på Lena Lindgrens bok om Ekko og maleriet er også helt sentralt i Finn Skårderuds bok Uro. Maleriet hentet fra Wiki commons.

Bokhistorie, keisere og en ukjent Caesarmorder

Går vi utenfor landets grenser har en av de store klassiske bestselgerne dette året vært den spanske klassiske filologen Irene Vallejos bok El infinito en un junco: La invencion de los libros del mondo antiguo. Denne bokhistoriske reisen gjennom antikken har høstet glitrende kritikker og min spanske familie har slukt den i et jafs i sommer. Den omtales både som en litteraturhistorie og en hyllest til boken selv. Boken har gått sin seiersgang gjennom verden og er akkurat kommet ut i norsk oversettelse som Evigheten i et siv. Historien om boken. Jeg har foreløpig kun sett den på nettet. 

Mary Beard er evig produktiv. Det siste fra hennes hånd er nå en bok om de 12 keiserne med tittelen, Twelve Caesars. Dette kan jo høres ut som en moderne versjon av Suetonius keiserbiografier, men det er det ikke. Beards utgangspunkt er de mange antikke keiserportrettene og deres skjebner opp gjennom kunsthistorien. (Les gjerne også intervjuet med henne i en artikkel i Antigone).

Et romersk utgangspunkt har også Peter Stothard. I romanen The last assassin forteller han historien om perioden rundt mordet på Julius Caesar fra perspektivet til en av de relativt ukjente Casear morderne, Cassius fra Parma. Cassius var poet, men hans verk er dessverre tapt. Det eneste vi har bevart er et brev til Cicero (ad Fam 12.13), men han er bl.a. nevnt av Horats (Ep. 1.4.3). Skjønt han er nok, som Sulpicia og hennes krets, blant det man vel kaller «minor poets» og Horats’ kommenterer først og fremst at Tibull er en mye bedre dikter enn Cassius.

 

Orfeus-konsert

Denne våren skal jeg bl.a. holde tre forelesninger om antikken på scene og film på emnet ANT1500 Antikken i ettertiden. På min opera-forelesning hadde jeg lagt opp til å ta utgangspunkt i Orfeus-operaer – ikke minst inspirert av at Den norske opera satte opp Offenvbachs operette Orfeus i underverdenen (kanskje mest berømt for sitt berømte can can-nummer). Pga. Covid-avlysninger rakk jeg selv aldri å se denne versjonen eller å organisere en utflukt for studentene. Det er svært synd for forestillingen virket svært interessant fra et antikksynspunkt – ikke minst måten de blandet antikt og moderne og bl.a. utstyrte skuespillerne med såkalte «padded bellies» (mageputer) kjent fra antikkens komedie (gjør et bildesøk på Google eller sjekk ut Den norske operas teaser her).

Som et lite plaster på såret kommer er det fortsatt mulig å få med seg en barokk Orfeus-konsert: Orfeus-myten var usedvanlig populær i operaens barndom – minst 30 Orfeus-operaer i tillegg til kantater og arier spiller på denne myten  i løpet av operaens første knappe 200 år.  Ensemblet Oslo Circle lover  en musikalsk reise gjennom barokkens store komponister, fra Claudio Monteverdi til Jean-Baptiste Lully. Det blir nok ikke spektakulær iscenesettelse, men musikken får tale for seg.  Jeg har i hvertfall sikret meg billett.

 

Emneord: resepsjon, Medea, Jason, mytologi
Publisert 28. jan. 2022 17:22 - Sist endret 31. jan. 2022 10:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere