Ovid på utstilling

Det er for tiden en storslått utstilling om dikteren Ovid i Roma. Har man anledning er den vel verdt et besøk.  Den belyser både diktverket Metamorfosenes antikke bakgrunn og resepsjon, og viser til fulle at Ovid er en  høyst levende og – ikke minst - «visuell dikter»

Plakaten lyver noe. Selve utstillingen er sobrere enn man her kan få inntrykk av.

Denne høsten har vært spesielt travel da jeg endte opp med å stille til valg som prodekan for forskning ved det Humanistiske fakultet, at jeg var en del på reise og at det var gledelig mange som fulgte mine kurs i høst (så det ble mer oppgaveretting enn antatt). Det har derfor ikke vært spesielt mye tid til å blogge, men det betyr ikke at det har manglet klassiske ting å blogge om, eller at jeg ettersom jeg ble valgt til prodekan for forskning kommer til å slutte å blogge. Man kan jo nemlig kombinere politikk med fag, slik jeg gjorde da jeg i november var på rådsmøte ved Det norske institutt i Roma. Da fikk vi ikke bare vært på årets L’Orange forelesning om Palmyra av Rubina Raja (som man forøvrig kan høre på ved å klikke på lenken), men også lagt inn et besøk på den store Ovid-utstillingen i Scuderie del Quirinale (den gamle pavelige stallen) i programmet.  

 

Metamorfosene og kunsten

Hvordan lage en utstilling om en dikter, kan man tenke. Vel, i tilfellet Ovid er det enklere enn for de fleste. Ovids Metamorfoser har inspirert svært mange kunstnere opp gjennom tidene. Som det står i Moses Hadas’ antikke litteraturhistorie "European literature and art would be poorer for the loss of the Metamorphoses than for the loss of Homer" (216). Dette kommer tydelig frem i Otto Steen Dues danske oversettelser av verket (Centrum Forlag 1989 og 2005). Hans første versjon er «pepret» med illustrasjoner av barokkens mestere, mens hans metrisk forbedrete andreutgave har valgt Picassos illustrasjoner. Det fine med denne utstillingen er imidlertid at den ikke bare viser kunst inspirert av Ovid, men også antikk kunst før og samtidig med hans verk. Dermed settes Ovids verk i perspektiv fra to kanter.

Den romerske dikteren Publius Ovidius Naso (43 f.Kr- 17/18 e.Kr) er kjent som en av Romas største kjærlighetsdiktere. Men hans mest berømte verk er hans forunderlige epos Metamorfosene, skjønt – som  man vil forstå – slutter han ikke å skrive om kjærlighet innen den episke rammen heller. Dette er et bredt anlagt verk som innenfor em kronologisk ramme fra verdens tilblivelse til Julius Caesars apoteose forteller over 250 mytologiske fortellinger med hovedvekt på temaet forvandling. Mens noen av mytene er svært kjent, men her fortelles med et litt annet fokus – f.eks. Medea-myten (bok VII) hvor Ovid legger mye av vekten på svigerfaren Aesons foryngelse på vei hjem fra Kolkhis – fortelles andre myter som ellers er nokså obskure, som forvandlingen av  Myrrha (bok X) for å ta en annen skikkelse på M.

Felles for mange av mytene er at de er opphavsmyter (aitiologiske myter) – altså at de forteller om hvordan et eller annet ble til. En typisk slik, er fortellingen om Apollon og Dafne. Denne eogså et tydelig eksempel på at Ovid ikkeglemmer at han er kjærlighetens eller erotikkens dikter. viser ikke bare hvordan laurbærteer  ble til og hvorfor Apollon har en laurbærkrans, men fremstiller også guden Apollon som en klassisk beiler. Han forsøker både det ene og det andre får å overbevise Dafne, men da Dafne ikke lar seg forføre, lar hun seg heller forvandle til et et laurbærtre. Skjønt beileren Apollon gir seg ikke og omfavner henne også som tre og erklærer at « Siden du ikke kan blive min hustru, skal du dog altid være mit træ» (I.557 oversatt av Otto Steen Due).

Berninis berømte versjon av Apollon og Dafne fra Museo Borghese i Roma.

 

Den visuelle dikter

En grunn til Ovids popularitet i kunsten, er hans sans for visuelle detaljer. Ovids fortelling om Dafne og Apollon er også et godt eksempel i så måte. Her beskriver han f.eks. en typisk «wet look»-  eller Nike- effekt under selve jakten på Dafne:

 

Også nu er hun smuk, hendes ynder blottes af blæsten,

modvinden får hendes klæ’r til at smyge sig om hendes former ,

og hendes hårlokker står som en fane tilbage i brisen

 (527ff, overs. Otto Steen Due).

 

Videre er selve forvandlingen er så visuelt detaljert at det ikke er merkelig at billedkunstnere og skulptører har latt seg inspirere:

 

… arme og ben bliver tunge,

et tynt lag bark vokser frem over brysternes yndige kurver,

håret forvandles til blade, og armene bliver til grene,

foden, der just var så rap, skyder træge rødder i jorden,

ansigtet bliver til krone – og stråler stadig af skønhhed.

(547-551, overs. O. Steen Due)

Den mest kjente kunstneriske fremstilllingen av denne myten er unektelig Berninis skulptur, Dafne og Apollon, i Museo Borghese (Roma). Denne var naturlig nok ikke på Ovidutstillingen i denne omgang, men det var flere andre berømte kunstnere  (Tizian, Jusepe di Ribera, Poussin).  Og selv om hovedvekten lå på tiden frem til og med barokken, var det også med en moderne neon installasjon. I denne forbindelse kan det også passe å nevne en svensk Apollon og Dafne installasjon fra 2000 av Michael Richter, på Universitetet i Uppsala. Denne ble i god tid før #Metoo opphav til heftig debatt i Sverige om det å faktisk vise frem et voldtektsforsøk. Denne mer problematiske siden av Ovid og hans verk er i mindre grad tematisert i utstillingen og den ellers fyldige katalogen.

 

Antikk kontekst og bokillustrasjoner

Der utstillingen kanskje er mest original er i fremvisningen av antikke eksempler fra tiden både før og etter Ovid. De første rommene er viet Ovids samtid og der får man nok av bevis på at Ovids erotiske interesser ikke var enestående. Her er det erotiske lamper, speil og fresker. Skjønt utstillingen kontrasterer også Ovids fremstilling av myter med fokus på det erotiske, fluide og forvandlende med en mer moralsk forbilledlig fremstilling av myter i det augusteiske billedprogram. Her kan man se erotiske scener sidestilt med med mer Augusteisk oppbyggelige relieffer og skulpturer. Bl.a. får man se skulpturfragmenter av de ofte mer moralsk oppbyggelig fremstilte Niobidene (som får sin rettmessige straff) fra den relativt nyutgravde villaen til Messalla ved Ciampino utenfor Roma (funnet i 2013).

Et spørsmål i Ovidforskningen er hvor kjente de forskljellige mytene han bruker var. Ovid fremstilles som en som bekjente seg til det såkalte neoteriske litteratursynet der man gjerne skulle trekke frem obskure myter eller bruke kjente myter på en ny måte. Det er selvsagt vanskelig å bedømme hva som var obskurt i Ovids samtid. Det er også vanskelig å forestille seg at mye av dette var obskurt ettersom det for oss er svært kjent pga. Ovid. Derfor er det ekstra interessant at utstillingen også har med flere eldre vaser med mytologiske motiver, f.eks. et rødfigur krater som fremstiller Jupiter og Europa  fra 370-60 f.kr.

Tilbake til resepsjonen, er det interessant er også utstilingens eksempler på bokillustrasjoner fra sene manuskriprer og trykkekunstens barndom.  Her ser man bokstavelig talt hvordan teksten får visuelt liv. Ovid var svært populær både i senmiddelaldren (12. århundre kalles ofte en aetas Ovidiana) og renessansen. Ikke minst ga man ut kommenterte utgaver av Metamorfosene. Noen av disse var allegoriske, som Pierrre Bersuires Ovidius moralizatus (1340). Her blir det jo ofte en konflikt for en moderne leser mellom den antikke teksten og den moralske utlegning. Enda et tolkningslag utgjør da illustrasjonene – som av og til forholder seg nokså fritt til disse tekstene.

 

Ovids triumf

Scuderie del Quirinale har spesialisert seg i populære temporære tematiske utstillinger. Lokalene er svært behagelige og alle utstillingene er pedagogisk lagt opp og følger en indikert rute fra A-Å. Man kan også benytte seg av en gratis audioguide som finnes på flere språk. Og blir man sliten kan man ta en pause midtveis i cafeen med en av Romas beste utsikter (ikke minst rundt solnedgang er dette et strategisk stopp).

Dessverre er den fyldige katalogen kun tilgjengelig på italiensk. Her har man virkelig samlet et stjernelag av italienske Ovideksperter på ett brett.  Billedkvaliteten er imidlertid super, så selv for folk som ikke leser italiensk kan det være vel verdt å drasse med seg disse ekstra kiloene hjem (som de fleste utstillingskataloger er den veldig tung). De har også laget en artige souvenirer man kan ta med seg hjem, bl. a. kopper med Ovidsitater. Dessverre er også her fokuset på latin og italiensk. Den engelske oversettelsen har gått litt over stokk og stein – men det blir jo litt morsomt i seg selv (selv om det også er litt trist).

Utstillingen stenger 20. januar, så her er det bare å skynde seg. Skulle noen få lyst til å lese Ovid, så finnes det foreløpig ingen norsk oversettelse av Metamorfosene. Her må man gå til de danske oversettelsene av Otto Steen Due. Skjønt det ryktes at Thea Selliaas Thorsen, som har oversatt mesteparten av Ovids erotiske diktning til moderne norsk er i full gang. Så her er det bare å glede seg.

Ovid ble sendt i eksil av Augustus i år 8 e.Kr. I følge ham selv pga. «en dikt og en feil» (carmen et error, Tristia 4.10).  Men selv om guder og politiske ledere har makt i Ovids verk, så holdt han den dikteriske makten for sterkere. Og i slutten av Metamorfosene forutså han sin egen suksess:

 

Nu har jeg fuldendt et værk, som hverken Jupiters vrede,

hverken ild eller jern eller tidens tand kan fortære.

lad da blot nu den dag, der ikke har magt over andet

end dette mit legeme, komme og ende mit jordiske levned.

Den bedste del af mit selv vil for altid stråle på himlen,

Mit navn skal aldrig forgå og slettes av menneskers minde.

Hvor end Romerenes vælde behersker lande og riger,

Skal jeg læses af folk; evindelig skal jeg i ryet

- dersom skjalde formår at udgrunde fremtiden – leve.

                                    (15.871-879, overs O. Steen Due)

 

Denne utstillingen som kanskje paradoksalt nok er en del av bimellenniumsfeiringen av Ovids død (som fant sted i 17 eller 18 e. Kr), er et slående bevis på at Ovid fikk rett og at han er høyst levende.

Som nevnt, ikke veldig høyt fokus på engelske oversettelser. I museumsbutikken figurerte dette Ovid sitatet på vesker, kopper og magneter på italiensk, engelsk og latin. Mens italiensk og latin var i orden, gikk det litt i ball med engelsken.  "Omnia mutantur nihil interit (Alt forandres, men intet forgår fullstendig, Met. 15.165 uttalt av Pythagoras) har fått litt ekstra schwung: "Everything changes, nothing perisches".
Som nevnt, ikke veldig høyt fokus på engelske oversettelser. I museumsbutikken figurerte dette Ovid sitatet på vesker, kopper og magneter på italiensk, engelsk og latin. Mens italiensk og latin var i orden, gikk det litt i ball med engelsken.  "Omnia mutantur nihil interit (Alt forandres, men intet forgår fullstendig, Met. 15.165 uttalt av Pythagoras) har fått litt ekstra schwung: "Everything changes, nothing perisches". 

 

Publisert 10. des. 2018 14:57 - Sist endret 3. jan. 2019 09:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere