Fem ting som irriterer meg med Beijing

Et tilbakevendende mareritt består av at jeg bråvåkner idet flyet lander på Oslo lufthavn, Gardermoen, uten å ha fått sagt ordentlig ha det til Kina. Selv om familie, gode venner og jul venter på meg der hjemme om ikke så lenge, er jeg ikke klar for å vende snuta nordvestover riktig ennå. Derfor synes jeg det er på tide å fokusere mer på de negative sidene ved å studere i Beijing, med parallell til den eldgamle kinesiske teorien om hvordan verden endrer seg: 五行, De fem stadier.

水, vann
Det er neppe passende å kalle vannet i kranene her for drikkevann. Skal det drikkes, må det kokes, og selv da er det ikke godt å vite hva slags skadelige stoffer og tungmetaller som er igjen. Det jeg synes er mest irriterende, er imidlertid at vaskemaskinene her utelukkende vasker klærne i kaldtvann. Hva skal man da gjøre med de sure strømpene?


Kinesisk kokvask: En IKEA-søplebøtte fylt med kokt vann, merkelig vaskepulver og sokker, plassert ved siden av vaskemaskinen.

木, tre
Både vind og luft tilhører treets stadium. På en god dag kan du se at Beijing faktisk er omgitt av fjell, men for det meste er sikten redusert av en merkelig dis. Når det blir riktig ille, blir disen til en tykk tåke som reduserer sikten så mye at man knapt kan se høybygningene 100 meter unna soveromsvinduene mine. Denne tåka er imidlertid ikke naturlig; den er svært helsefarlig, illeluktende og gulaktig, bedre kjent som smog.

Det sies at luftkvaliteten blir ekstra ille om vinteren, akkurat som i Oslo. Det eneste som hjelper er vind eller regn, noe Beijing ikke har så alt for mye av.


Den amerikanske ambassaden publiserer på en egen side luftmålinger for byen. Av grafen øverst ser man at mengden skadelige mikropartikler i luften jevnt og trutt stiger mot direkte livsfarlige mengder, mens grafen nederst viser hvordan luftkvaliteten endrer seg etter et regnskyll.

火, ild
Alt med masse befinner seg i ildens stadium, herunder selvsagt også stekt mat. Man har ikke opplevd Kina før man har opplevd matkulturen. Å spise middag med kinesere er ingen ukomplisert affære; det er strenge regler for hvem som skal sitte hvor, hvordan man forsyner seg av de mange rettene som alle er til deling, samt hvem som kan skåle høyt og hvem som må skåle lavt.

Kinamat er god mat, selv om ikke alle ingrediensene alltid frister vestlige ganer. Det som gjennomgående irriterer vestlige studenter mest, er først og fremst all oljen man bruker i det kinesiske kjøkken. Heromdagen spiste jeg alene, så jeg valgte å ta med meg litt 宫保鸡丁, Gongbao-kylling, også kjent som Kung Pao Chicken, hjem. Akkurat denne retten stemmer temmelig godt overens med vestliges (noe upresise) oppfatning av kinamat, så det er en favoritt blant de fleste. Etter å fullført måltidet, slurpet jeg i meg sausen, bare for nok en gang å bli påmint om at kinamat ikke kommer med saus; det er så og si ren olje den flyter i. Ikke godt.


Forøvrig er det viktig å aldri stikke spisepinnene rett ned i maten, da dette symboliserer død.

地, jord
Et av de første ordene vi lærte da vi kom til byen var 堵车, trafikkork. Før var sykkelen det viktigste fremkostmiddelet i Kina, men bildene av store horver syklister i gatene er nå erstattet av nye, skinnende biler. Økningen i levestandard for et veldig stort antall kinesere har ført til at de fleste nå har råd til egen bil, en luksus som for tretti år siden kun var forbeholdt de aller viktigste i samfunnet Det tok i det hele tatt lang tid før det i det hele tatt var tillatt å ha bil i privat eie.

Med det økende antallet biler fulgte det også selvsagt store trafikale utfordringer. I rusjtiden står man bom stille, som har gjort t-banenettet til en nødvendighet for millioner av mennesker som skal til og fra jobb. For to kroner per tur kommer man seg forholdsvis raskt fra A til B, men menneskemengdene under jorda kan også fort bli svært store. I stedet for å si “坐地铁”, "ta t-bane", sier man ofte “挤地铁”, "klemme seg sammen på t-bane". Kinas styreform tillater imidlertid raske endringer og langtidsplanlegging, så nye t-banelinjer åpnes i et formidabelt tempo. I tillegg førte OL i Beijing i 2008 til store endringer.

Bare siden 2007 har man åpnet elleve nye linjer, av 15 totalt. Planene fremover er ikke mindre ambisiøse.


Til venstre t-banekartet slik det ser ut i dag, til høyre t-banekartet slik det sannsynligvis ser ut om tre år.

金, metall
Er ordet fritt i Norge? I Kina? For det meste, men i alle land vil det alltid gå visse grenser. I Kina er grensene snevrere enn i Norge, og som utvekslingsstudent er dette noe man må respektere. Metallet representerer kobber og elektrisitet, for det er særlig på nett at man merker forkjellene. Facebook og Twitter er ikke tilgjengelig her, samtidig som enkelte utenlandske nyhetskilder tidvis sensureres. Noen ganger blokkeres også Google (herunder Google Translate), som ikke har så altfor gode relasjoner til styresmaktene. Andre ganger kan hele Internett bli til sirup. Søker man på feil ting, kan man fort oppleve at sider som for litt siden var tilgjengelige, blir gjort utilgjengelige.

For tiden er det mye som foregår, så selv om vi etter sigende har Beijings beste Internett i leiligheten, er hverken hastigheten eller utvalget noe å skryte av for øyeblikket.

 

Emneord: Beijing, Kina, Kultur, Luft, Mat, Sensur, Vann, trafikk, Øst-Asia Av Tobias Judin
Publisert 2. nov. 2012 05:26 - Sist endret 17. mai 2019 18:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere