"We live here"

"Over London by Rail", Gustave Doré (1872), hentet fra http://dickens.port.ac.uk/poverty/ 19.09.2017.

«Croydon: We live here». Som lokalpatriotisk slagord betraktet er setningen, som er å finne på en håndfull skilt plassert rundt omkring på East Croydon Station, like uangripelig sann som den er dypt uentusiastisk.

Jeg satt på toget fra Gatwick-flyplassen og kjørte bare rett gjennom East Croydon Station, slik at jeg ikke hadde tid til å legge merke til så mye mer enn «We live here». Togturen viste meg likevel to aspekter av det engelske landskapet: De ligger omtrent to uker etter oss hva gjelder tidens gulldyppede pensel sett i forhold til de brusende trekroner og høstens flammende fargeprakt, for det første. For det andre er det fullt av murhus fra andre halvdel av attenhundretallet.

London er i det hele tatt full av både murstein og attenhundretall. Noen steder har byggmesteren lagt til noen nyklassiske søyler, andre steder flamboyante gotiske vinduer. For det meste skinner mursteinsveggene gjennom. Spesielt lystig er det ikke, selv ikke i solskinn. Imponerende, joda, spesielt når murkolossene stikker fem eller seks romslige etasjer opp over bakkenivå – men Dorés illustrasjoner fra en mørk og røykfull fortid spøker i bakhodet.

Også fasaden på British Museum er litt grå i kantene, på tross av den imponerende størrelsen. De holder – og dette er en virkelig maktdemonstrasjon i museumsverdenen – åpent mandager. Det er ikke bare enkelt å navigere disse enorme hovedstadsmuseene, så jeg havnet litt på måfå i Enlightenment Gallery, hvor en kurator lot meg holde en stenalderøks fra Nord-Frankrike (!) før han pekte videre mot Rosetta-stenen. En knallsterk åpning fra museets side, alt i alt. Derfra dalte det, dessverre. 

Det er ikke tvil om at British Museum har mange perler i samlingen, men samtidig er det noe gammelmodig over måten de blir utstilt på. Parthenon-relieffet kommer bedre til sin rett i Athen, hvor det er representert med skisser, enn originalen gjør her i London. Små og oppstykkede beskrivelser i ren Croydon-stil («A warrior raises his hand above his head...») gjør lite for å sette scenen. Parthenon-utsmykningene blir en rekke vakre bruddstykker som henger på veggen, og ingen sammenhengende fortelling.

Hvis den greske delen av samlingen ikke nådde helt opp til forventningene, var den mesopotamiske en ren triumf. Jeg synes fortsatt det er sjokkerende dårlig at Univeristetsbiblioteket lot meg beholde Thorkild Jacobsens The Harps that Once…, boken hvor Mesopotamias tekster (den eldste litteraturen i verden, folkens!) er å finne i engelsk oversettelse, i flere år sammenhengende. Hvorfor i alle herrens heidundrende dager var det ingen andre som bestilte den? Kjære medstudenter, dere er en gjeng utakknemlige og blinde kålhuer, og fortjener nesten ikke at jeg nevner den fire og et halvt tusen år gamle sølvlyren som står utstilt overfor restene av kong Ashurbanipals brente bibliotek, mens en leirtavle forteller historien om Gilgamesh midt imellom dem.

Etter museet bestemte jeg meg for å gi det engelske språk en sjanse til å reise kjerringa etter «We live here», og besøkte Londons eldste bokhandel, Hatchards. Bokhandler av den litt mer snobbete typen kan si mye om litteraturforståelsen i et land. Hvilke klassikere blir nyutgitt med fargesprakende omslag (Harry Potter og Wodehouse), hvilke er så uunnværlige at de kommer i billige, ensfargede pocketer (The Loeb Classical Library), hvor mange hyller poesi er det plass til? Som alle andre har britene sine prioriteringer... 

Britene prioriterer: "Poetry, Shakespeare, Shakespeare"
Når sant skal sies var ikke dette den eneste hyllen med dikt, men "Poetry - Shakespeare - Shakespeare" sier noe om britenes litteraturoppfatning likevel. 

 

 

Av Vigdis Evang
Publisert 19. sep. 2017 19:11 - Sist endret 19. sep. 2017 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere